Og snrrrrrrrrrk

Ja, jeg skal si jeg rakk det akkurat. Frisk til begravelsen, nå er jeg syk igjen. Når jeg først skulle få utdelt en superkraft så må jeg få påpeke at evnen til å få luftveisinfeksjoner i ett stupende sett er en rimelig ubrukelig en. Gå hjem og legge meg, det er jeg skikkelig god på.

Sist jeg var hos legen og klagde over denne superkraften sa hun at om jeg ble forkjølet igjen fikk jeg ta kontakt så fikk vi se, og jeg skal innrømme jeg ble litt irritert, for hva skal jeg med enda en forkjølelse liksom? Ingenting. Og hva skal legen med det? Ingenting. Så da jeg ble forkjølet noen dager etter det besøket tok jeg kontakt. Men hørte ingenting, ikke en stakkars Pasientpost engang. Så nå får jeg vel ta kontakt igjen, hva nå det skal være godt for, men det er liksom det handlingsrommet jeg har fått for HverkenKreftEllerHjerteinfarkt.

(Ja, jeg er sur) ( Ja jeg VET at dette ikke tar livet av meg men det tar så mye tid å ligge til sengs hele tiden!)

Vi har pyntet til jul i dag da, for det hadde jeg lovet Jendor som jo ikke bor i det lysteligste hjem for tiden, så vi ryddet bort visne blomster og satt fram julenissen og så var det mer eller mindre stopp for min del. Unnskyld Jendor. Vi tar det litt etter hvert tror jeg.

Og kalender har mormor sørget for og julestjernene kom opp for lenge siden, og er kjempefine i alt mørket.

Fader Frost

Tålmodig fyr med rompefot. Hohoho.

Likevel, takk for blomstene

I går hadde jeg også på klær som henger mest i skapet, men det var begravelsesklærne så jeg følte ikke for en selfie og bloggpublisering. Forrige gang vi hadde koronabegravelse var jeg syk og da får man ikke bevege seg ute blant folk så denne gangen holdt jeg meg unna folk mellom dødsfall og begravelse og fikk være med.

En ting jeg har tenkt på er dette med at folk sender blomster. Det er veldig fint, faktisk. Det er fint at folk vil vise at de tenker på deg og at de gjør sitt beste for å vise det. Men et hus er aldri så kaotisk som rett etter et dødsfall, man rydder ikke, man tar ikke oppvasken, man aner ikke hvor noe er og man legger fra seg det man har i hendene der man står. Det er kaos i hodet og kaos i huset. Oppi dette pynter man med snittblomster. Som man ikke klarer å ta ordenlig vare på og som derfor visner etter et par dager og som man ikke kaster når de visner. 

(Her kunne jeg lagt på en historie om en blomsterutleverende drosjesjåfør som har både a)gratulert b)stått i oppkjørselen og ropt etter folk og c) hengt blomster på døra og dratt, i -10, men det er ikke normalen tror jeg så dette får handle mest om blomstene.)

 

Det er noe så veldig verdifullt med den omtanken. 

Men kanskje folk kan begynne å sende boller? Bøker? Støvsugerposer?

Jeg skjønner blomstens symbolske verdi, men i praksis hadde nok mange ting fungert bedre.

Fint, magasinaktig bilde, som jeg legger først av taktiske årsaker.
 

 

I dag har jeg på et kjempefint strikkaskjørt som søstra til the Stig har strikket til meg. 

 

Nå har jeg dytta unna søppelbøtta, men jeg ser her at jeg bare har delvis lyktes. 

Muligens hadde et par støvletter løftet dette antrekket litt. Ser jeg også nå.

 

Sist brukt: En gang i fjor.

Jeg har følt meg litt sånn småtjukk i dette skjørtet, nemlig. Men ærlig talt. Så i dag tok jeg det på. Jeg hadde glemt at jeg skulle til fysioterapeuten og jeg tror hun var ca 3% overrasket over at jeg kom i trangskjørt, men det gikk fint.

De mest observante av dere vil legge merke til at jeg har kjøpt ny mobil! Den blå på bildet der. 

Og det er ikke fordi jeg har gått fullstendig av skaftet, det er fordi the Stig fortsatt kjører dumtelefon og nå er det på tide å konvertere og da skal han få min, for han hadde nok fått angst om den nye telefonen var for dyr, det vil si, noe særlig over 350 kroner, som den han har nå kostet. Den fungerer kjempefint, den er tapet sammen med elektrikertape og ingen hører hva han sier.

Denne har tilogmed bedre kamera enn den forrige, så nå bør alt ligge til rette for fine magasinaktige bilder som kan pryde denne bloggen. For det er kameraet det står på, helt klart.

Se! trusa mi! -skjørtet

Jeg føler ikke at det går KJEMPEBRA med dette prosjektet. Det er nok fordi bildene ser ut som- ja som om jeg kunne tatt dem. De er ikke så profesjonelle og magasin-aktige akkurat. Jeg tror foreksempel at å ikke ha med søppelbøtta på toalettet i bildet ville trukket opp. Jeg har prøvd å posisjonere meg så den ikke kommer med men først nå som jeg sitter her og ser på bildene slår det meg at jeg kunne jo bare FLYTTET den.

 

Dette er et omslagsskjørt i ull.

 

Brukt sist: På vei opp Solheimslia en ikke særlig blåselig dag mens det bare flappet opp og opp med flappen og viste trusa mi til alle som kjørte forbi. Bortsett fra at det var en vinterdag så jeg hadde jo ullongs. Det var likevel ikke det jeg ønsket meg fra dette skjørtet. Poenget er at det er kjempefint når man står helt i ro. Som man jo gjør i et prøverom. Men med en gang man beveger beina frem og tilbake i normalt gåmønster så flapper flappen opp og viser hva du har under. Det er ikke så gøy egentlig.

Løsningen er å ha kåpe på når man er ute, og ikke springe i trappene. Og bruk underskjørt! Men da må det være et pent underskjørt og ikke det underskjørtet som egentlig var for langt og som du bare klippa rett og hakkete av med ei sløv neglesaks på et hotell en gang.

Så er det en grønn ullgenser over og en grønn ullgenser under. Den underste bruker jeg masse, den øverste brukte jeg kjempemasse før, den har blitt litt sliten egentlig. Og så har den 3/4delsarmer og de ruller seg opp under armhulene i to av de jakkene jeg bruker om vinteren, så da går den ofte ut. Men sist brukt i sommer så den er ikke en versting i dette prosjektet.

 

På bena har jeg hullete tøfler med 1 mm tjukk gummisåle. Kjempesko. Om man må forsere vannsøl på gulvet ender man med hjernerystelse og lårhalsvridning for det er null mønster under. Men det er liksom så koselig å gå i tøfler på jobb, synes jeg.

 

 

Og så er det en krage som gjør hvert et antrekk til et festantrekk. Jeg har tre løskrager, bruker de aldri. Som i aldri. Så denne tror jeg kanskje ikke er brukt før i det hele tatt. Men i dag altså!

Pluss: den gjør ethvert antrekk til en fest!

Minus: satan som den klør

Er lik= og festantrekk er jo ofte ubehagelige.

 

 

 

Ullskjørt, tynn ullgenser og krage

Jeg står sånn med armen for å skygge for arbeidslyset på atelieret med armen sånn at det ikke skal bli motlys. Jeg vet ikke hvorfor jeg har fingeren under nesen med den andre armen, jeg kanskje visste ikke hvor jeg skulle gjøre av den bare.

Prosjekt "klærne ut av skapet", nå også med interiør!

Jeg har vært så sinnsykt frustrert i det siste. Det har med alle disse forkjølelsene å gjøre, jeg synes det er veldig vanskelig å trenge igjennom til legestanden med dette, at det faktisk er et problem. Sist fikk jeg beskjed om å ringe tilbake om jeg ble forkjølet igjen, og se! det ble jeg jo, som jeg jo blir, innen en uke faktisk, og ringte tilbake men hørte ingenting. 

Jeg skjønner at det hverken er kreft eller hjerteinfarkt altså. Men hvilken jobb fungerer når man ligger en uke på sofaen og skranter den neste, sånn annenhver måned, selv om det bare er forkjølelse?

Jeg tror noe av frustrasjonen bunner i kommunikasjonssystemet. Du ringer en legesekretær, som overbringer spørsmålet, og så får du pasientpost. Om det ble feil, eller du har oppfølgingsspørsmål må du ringe på nytt neste dag, forklare legesekretæren hva du vil spørre legen om, vente til du får pasientpost...osv. Det er sikkert veldig tidsbesparende men i praksis føler man seg jo bare avvist. 

 

Så jeg måtte ut og kjøpe meg litt julepynt! Litt lys og fest og glede! Som jeg hang opp på kontoret, kanskje ikke veldig gjennomført da, snurret på vannrørene som går gjennom akkurat mitt kontor. Det ble muligens mer artig enn fint. Det ser litt sånn mannete ut, sånn: ok, lys opp, ok. Dett var dett. Åh, skal det være FINT? Da må du jo si det da! 

Men koselig likevel. Og så kjøpte jeg noen teite isbjørner som henger på bokhylla, da blir man også glad.

I prossessen kjeftet jeg på tre tenåringer som tok enormt stor plass og presset seg forbi meg med to cm klaring.

EN METER! brølte jeg. Litt mer veltalende, men likevel.

Det er tofotelige isbjørner.

 

 

Så! Prosjekt klærne ut av skapet, dag kommetutavdet:

Grønn ulltunika, 

Sist brukt for noen uker siden, men før det ikke på årevis, faktisk fant jeg den i skuffen for klær det kan klippes fra/skal sys om. Den har fine folder i ryggen og bra sving og i det hele tatt, skjønner ikke hvorfor den var forkastet og krøllete. 

Strengt tatt er den jo en anomali i dette prosjektet, som skal handle om å begynne å bruke de klærne man faktisk beholder men liksom aldri bruker likevel. Denne hadde jeg jo kastet! But Why!

Smykke,

fikk av the Stig en bursdag, liker det veldig godt men bruker ikke smykker lengre. Men akkurat til en veldig ensfarget tunika kan man jo dra fram litt utsmykning, kjente jeg.

 

Sving og greier. Hvordan kan det ha seg at et bilde tatt med selvutløser blir uklart? Skjønner ikke, men legg merke til den festlige belysningen. 

Interiør, kropp og klær. Alt jeg klarer å få presset inn i en og samme bloggpost.

Se!

Dette hendte i natt. I går helte jeg rust oppløst i eddik på et stykke metall, i dag er det blitt krystaller og isroser der. Jeg aner ikke hva det er slags metall, jeg har kanskje trodd sink. Jeg aner ikke hvor det kommer fra heller, jeg tror jo kanskje pappa, men jeg husker ikke at jeg fant det heller. Den eneste grunnen til at jeg tror det er sink er fargen og at det ikke er rustent. All jern jeg har er rustent. Men jeg vet ikke. Jeg har dyppet en bit i surt vann så får vi se om det ruster.

Jeg har helt mer eddik utover mer metall, men jeg kjenner at jeg vet for lite om sinkfeber til å jobbe inne på lillerommet nå. Litt nyskjerrig på hvor fort det der skjer, bare.

 

Jeg aner som vanlig ikke hva jeg holder på med. Det er regelen heller enn unntaket, ikke vet jeg om jeg skal bruke dette til noe heller, men det får være greit å sulle litt. Jeg tenker at den tiprosenten av alt jeg produserer som faktisk blir til noe, ikke hadde hendt om det ikke hadde vært for restprosenten på 90.

De der papirarkene av myrull og krystallene av sinkrusteddik.

Eeeeeeeh...så jeg gjorde om på bloggen da.

Og nå ser det ut som en blogg som handler om ei som tar bilde av dagens outfit. Og det er jo helt rett. Men det er jo helt feil! Og så blir jeg jo så grusom flau over det.

Så dette innlegget har jeg laget bare for å få opp et bilde på forsiden som ikke er meg som poserer i dagens outfit.

Fåsebilderknappen er forresten blitt borte, den er der i innstillingene, men ikke i virkeligheten. 

Og så er det mulig jeg pusser litt mer, jeg liker egentlig best at hele innlegget kommer opp på en gang, ikke at man må klikke seg inn på hvert enkelt, det er så tøvete, men det ser ikke ut til at dette temaet støtter det. Da.

Ok, her er bilde:

Har ingenting med saken å gjøre. Det er et slags tåkeleggingsbilde. Det er et juletre som dukket opp i en av kubbene til julelykten jeg og Jendor fryser hvert år. Vi fryser masse melkekartonger med konditorfarge i og på julaften stabler vi sammen en lykt. Vi har ikke begynt i år for det har ikke vært kuldegrader.

"Hva, vattert?" m trøtt kunstner

Jeg er bare for trøtt. Det viser seg at det vises på utsiden også, ser jeg på bildene. Det var faktisk litt overraskende.

Jumper: Vattert sak fra Uniklo, følte meg lenge kjempefin i den, brukte den som gåbortjumper, til en kompis kommenterte, hva, vattert? og etter det har jeg følt at det med vattering innebærer noen koder jeg ikke har grep om. Den er ganske varm så jeg har brukt den endel på kontoret, men, hva, vattert?

Sist brukt i vanlig bruk: en kveld i Stockholm på den baren over det teateret på Mariatorget, i 2016 tror jeg.

Tvangsbrukt: fire fem ganger på kontoret etter det. Men den er jo ganske fin da! Den er bare vattert. Folkens, hva er greia med vattert?

Skjørt: Kjøpt på marked i Berlin, sist gang jeg og the Stig var på ferie. Som må ha væææært....øh. 2013.

Ja. Jeg hadde kanskje ikke kjøpt det om det hadde vært på vanlig butikk men jeg blir så glad av å kjøpe ting på utendørsmarked. Og i Berlin. Jeg kjøpte også halvannen meter fint ullstoff og knotter til kjøkkenskuffene.

Grunnen til at jeg har brukt det lite er at det er lengre bak en foran og da blir det litt sånn bohemsaktig og ettersom jeg var bohemsaktig i hele min ungdom er jeg litt allergisk mot å være bohemsaktig. Men nå ser jeg at det snittet kommer tilbake for fullt så nå er det greit.

Sist brukt: Aner ikke. Par år siden sikkert. Veldig fint skjørt egentlig!

 

OPP MED HAKEN OG SE VÅKEN UT!

 

 

 

Og smykke! Jeg tenker at ettersom jeg aldri havner i situasjoner der jeg pynter meg, bortsett fra julaften, så kan jeg jo slenge med smykker også. Om jeg gidder.

De mest observante av oss ser her at jumperen nå er litt slitt så den egner seg ikke lengre som finjumper, så nå blir den vanligjumper fra NUH. Bare at den er vattert.

 

Ikke gå i fella!

Da var jeg på bena igjen. Juhu.

Dagens antrekk: en julete/vintrete genser jeg falt for en desember her for et år eller to siden. Den var billig, den var i kunststoff, den var fra en kjedebutikk. Den nuppet seg og mistet formen etter ca en gangs bruk. Det er veldig, veldig sjelden jeg kjøper den type klær men her gikk jeg i fella gitt.

 

Dette er Silje. Silje har kjøpt en billiggenser hos en stor kjede. Ikke gjør som Silje!
 

Snnnnnrk

Ja hvis dere har drevet og oppdatert og oppdatert her i hele dag for å finne ut hva jeg har på meg, så er det dette:

 

Verdens tjukkeste ullpledd

Altså, jeg jobber alene, jeg har ingen sosiale aktiviteter, jeg treffer ingen venner, mannen jobber også alene, tilogmed hjemme, han treffer ingen, vi handler når det er lite folk, og likevel klarer jeg å pådra meg en forkjølelse. Det er jo fantastisk. For fjerde gang i en tid der folk spriter hender konstant, alt er avlyst, ingen reiser og folk stort sett holder seg hjemme på hjemmekontoret sitt. Får jeg en premie eller noe?

Ærlig talt.

Vanlig i dag

I dag følte jeg meg rett og slett ikke helt topp så jeg orka ikke begynne å styre med antrekk på toppen av alt. I hele går var jeg hjemme og føte meg sjaber, men betyr det at det funka å være hjemme? At jeg er på jobb nå? Halleluja, det hadde jo vært fantatsisk og første gang også.

Jeg kunne jo vært hjemme i dag og, men jeg liker å gå på jobb og jeg jobber tross alt alene, så jeg utgjør ingen større smittefare.

Men da jeg kom på jobb var det mørkt. Jeg hadde fått en telefon fra Husflidslaget i går, om at sikringene var gått og hvis jeg hadde noe på kontoret som enten gikk på strøm eller lå til tørk i noe maskineri så hadde jeg ikke strøm, og jeg ble så GLAD for at de orka å ringe og varksu meg om noe sånt! SÅ snilt! Men nå jobber jeg jo helanalogt så det var ingen større fare der.

Og så hadde jeg jo trodd at strømmen skulle være tilbake nå.

Men den gang ei.

Så da tok jeg noen bilder av sånt som er bestilt av folk, i dagslys, sånn at kjøperen gjør et mer kompetent valg m tanke på farger osv, 

og så sprayet jeg fiksativ på noen tegninger, 

og fi faan

så da satt jeg der i mørtna og luktet på løsemidler mens jeg var litt småsjaber.

Godt jobba.

men nå er lyset tilbake og arbeidslysten likeså.

Litt halvtrøtt kunstner i løsemiddelsky, dagens antrekk: normcore light med forkle.

Om å ha startet et prosjekt man er tildels ekstremt ubekvem med

Før vi går over på dagens antrekk skal vi snakke litt om det å være fotogen. Det vil si, det kan jeg ingenting om, så la oss snakke litt om det å ikke like å bli tatt bilde av.

På bildet her vet ikke dagens objekt at hun har glemt å skru på timeren og aner dermed ikke at hun blir tatt bilde av i samme sekund

 

 

 

Her derimot er dagens objekt ekstremt klar over at det er fem sekunder siden hun trykket på timeren og at hun blir tatt bilde av i samme sekund og der står hun og håper håper håper på det beste. Dette ser ut som et arrangert bilde. Det er det ikke.

Jepp. Og hvorfor blir det sånn? Jeg er ikke et menneske med overgjennomsnittlig dårlig selvtillit, jeg synes jeg ser helt grei ut, helt grei ut PLUSS, tilogmed, men jeg gjør meg ikke på bilder. Jeg har en søster som ler hjertelig hver gang hun ser et bilde av meg. Jeg er alltid så ekstremt selvbevisst.

Det verste er når man skal ha en utstilling og visningsstedet bare OK vi sender ut en fotograf for portrett, og man bare neeeeeeeeeei fotograaaaaaf stakkars menneskeeeee og sant nok hender det jo at de ser på kartet og bare OK nei vi sender ikke ut en fotograf til et portrett, kan du fikse selv, og i de tilfellene har jeg jo en kjærest som er fotograf, og det skulle man jo tro var praktisk, men jeg blir så ekstremt sjenert når han skal stå der og ta bilde av meg. Og så har the Stig en kvalitet som er veldig bra når man er kjæresten til noen, han synes jeg er fin uansett, UANSETT, men det er ingen bra kvalitet som portrettfotograf for fy fader for noen dårlige bilder jeg ender med å forkaste til the Stigs forbauselse.

Og nå har jeg hatt en blogg i femten år og hatt det som regel at jeg ikke legger ut bilder av meg selv på nettet, nettvett vettu, nettvett PLUSS tilogmed, og så bare plutselig nei nå skal jeg legge ut et bilde av meg selv hver eneste dag, og snakke om klær! Selfie time!

Nei, jeg aner ikke hva som skjedde der. Ensomheten i gokk, sannsynligvis.

 

 

Men klærne da:

Buksa er ei ullbukse jeg sikkert brukte sist i fjor vinter, verken jumperen eller buksa er de som henger lengst inne i skapet, og heldigvis har jeg ikke brukt ullbukse i sommer, såh, men den blir mindre og mindre brukt, og det er fordi jeg er redd for at den skal få knær og bli stygg. Så den ble kanskje brukt én eller to ganger i fjor. Det er litt bakvendt det der, at det er bedre å slutte å bruke en bukse for at den ikke skal bli ødelagt, enn fordi den ER ødelagt. Så nå tar jeg den fram.

Ullbukse er perfekt på kontoret!

Jumperen brukte jeg siiiiiist....eeeehhhh...ja det var vel i fjor det og. Egentlig synes jeg den er veldig fin. Men det er ettellerannet med den, jeg husker aldri hva, men kroppen husker at den er ubekvem hver gang jeg vurderer den. Tror den er litt tett? Veldig kunststoff? Eller hva var det? Sitter her på kontoret og er ikke nevneverdig plaget med noe som helst. Hm.

 

Bortsett fra skjeve briller, da.

ark kast kræsj

I dag har vi ryddet i Jendor sine saker i bokhylla. Det var blitt et sånt salig rot at tegneark og ferdigtegnede tegninger og bortgjemte fargeblyanter osv. Jeg så igjennom et par år med krot, finere krot, skyer med regn, lastebiler, kart, flyplassområder og hoteller.

Nå skal jeg finne en lur plass å legge alt dette.

Da pappa døde og vi ryddet huset fant jeg en pappeske på det gamle rommet mitt, merket SILJE med mammas skrift. Jeg åpnet lokket, fastslo at der lå alt jeg noengang hadde tegnet, og kastet eska. Jeg så ikke på ei eneste tegning. I ettertid har jeg spurt meg selv hva som foregikk der, men kastet ble de, etter null mikrosekunds betenkningstid.

Lørdag er fridag

Prøvde meg for fjerde dag på rad på den stripete blusen, men så tenke jeg fader heller jeg vil ha på vanlige klær i dag. Jeg trives best i bukse, har ikke noe i mot skjørt men føler meg litt pyntet og det er kanskje fellesnevneren for det meste av det som ikke blir brukt, det er mer sånn mot finklær. Fant en svart bluse som er kjempefin men burde vært ryddet ut for lengst, sendte en melding til mitt søskenbarn på den pygmépregede siden av slekta og fikk hurra tilbake. Tok på meg en jumper og en bukse jeg bruker mye og pustet lettet ut.

Jendor har tatt bilde, synes egentlig dette er det beste vi har fått til hittils, jeg.

Cultural appropriation style!

Jeg måtte faktisk google stavemåten.

 

Nei men jeg jukser, for det ble ikke den jakka. Som same er jeg nok ganske finstilt på det der med kulturell appropriasjon, nå tror jeg ikke kineserne eller vietnameserne eller hvem det nå er denne jakka går etter, tar særlig skade av at jeg kler meg ut, de er majoriteter osv, men jeg har nok med de to egne kulturuttrykkene jeg allerede har, tenker jeg. Dessuten var den delvis ødelagt for det manglet noen snorer som jeg har sydd fast og som har ramlet av igjen. Først tenke jeg at den er fin åpen også men alle kinesere og stort sett alle vietnamesere og japanere jeg kjenner er små tynne fliser og når den er åpen ser jeg enda tjukkere ut enn jeg er og da må jeg tenke på bordellmammaer fremstilt i lett rasistisk populærkultur fra kolonialtiden og nei, kulturell appropriert bordellmamma, det blir ikke den. Jeg skal reparere den og prøve på nytt kanskje. 

( Det er slitsomt å være same! Man må tenke på alt!)

Kinajakke, sist brukt...tror ikke jeg har brukt den etter at jeg flyttet hjem? Kanskje da vi bodde på Hägerstensåsen? Ca 2010 da. Skal reparere og prøve igjen. 

Kjole! Kjøpt på Cos for noen år siden, tror faktisk jeg hadde den på meg på åpningen av en utstilling jeg hadde her for ett år siden, og vet jeg har hatt den på meg på jobb for noen bemerket at jeg kjørte Judging Amy-stilen. Den er ganske fin.

Men si meg, SER dere at brillene mine er skjeve? Nå har jeg vært tre ganger ho optikeren og de bare Nå er de rette, men det ER de jo ikke! Vel?

I morgen skal jeg prøve meg på den stripete blusen jeg har prøvd å ta på meg tre dager på rad.

Dag 3, prosjekt Klærne ut av skapet!

Jeg sitter hjemme og venter på at snekkeren skal komme. Vi må forsøke å ta kontroll over Fuglane som river isolasjonen ut av veggene. Og litt andre saker som må kvikkfikses fram til han kommer tilbake i desember. Forhåpentligvis desember.

Forhåpentligvis kommer han snart. Han skulle komme i "morgen tidlig", nå er det snart "morgen formiddag" for meg.

Men! Når jeg går hjemme og trør blir det lettere å ta bilde av sin dagens outfit. Jeg synes det er så SYKT pinlig å gjøre det på jobb så det blir med første forsøk, i tilfelle noen slenger seg inn på doen når jeg prøver å få til et bedre resultat. Ikke oppdaget= bra bilde.

 

Her rakk jeg tilogmed å smile. Blekheten er det ikke så mye å gjøre med.

 

Skotskrutet omslagsskjørt kjøpt på Fretex i Bergen ca 2010. 

Sist brukt:....ikke så ofte at jeg husket at det var et omslagsskjørt iallefall. Men jeg tror det er innefor mannaminne. I fjor en dag kanskje? Forfjor?

Det kommer til å bli myyyye skjørt i dette prosjektet innser jeg etter å ha hentet dagens plagg fram fra skapet. Gruer meg litt til det sølvfargede ballongskjørtet.

Genser: Mye brukt, men jeg bestemte at alt på kroppen ikke må være skaphengere, det må jo være lov å kombinere med ting som man har lyst å ha på seg sånn at klærne kanskje kommer inn i bruk igjen. Og det må jo være målet.

Strømper, som dere ikke ser: grønne ullstrømper kjøpt i København ca 2000, tynnslitte under men fungerer jo på en måte fint for leggene enda. Om dere skjønner. Leggins! Liksom.

Sko: står i gangen, jeg er jo hjemme enda. 

Kjole og genser

Jeg jobber fortsatt litt med det med ansiktet, jeg er så blek så jeg ser ut som jeg forsøker å personifisere Mangelsykdom i et skuespill, men her er

Kjole og genser

 

Kjolen hadde jeg sist på i et prøverom inne på Skrapan på Söder i 2016. Genseren tror jeg at jeg fikk av mamma til jul for to år siden og den har jeg brukt kanskje to ganger enda jeg liker den veldig godt.

Sko: De grønne vinterskoene the Stig forutså at jeg kom til å bli glad for å finne når det ble vinter igjen, og det hadde  han jaggumeg rett i, næmen, har jeg GRØNNE vintersko?!

Problem 1: Jeg fryser. Dette kommer til å bli et problem i dette prosjektet, mesteparten av de klærne som har blitt glemt i skapet tilhører delvis en annen klimasone.

Problem 2: Den drar litt i sømmene og her kan vi godt skylde på min tjukkhet men også på litt dårlig mønsterkonstruksjon, tynt stoff og trykknapper.

Sint, blek og trøtt kunstner i sitt atelier med briller litt på skeiva men opptikeren sier de er helt beine såh

Oppdagelse: Jeg tror denne kjolen kommer til å gjøre seg mye bedre med et annet belte. Og det er jo sånn man oppdager når man BRUKER klærne sine.

Ny serie

Nå skal jeg skrive om klær! Og det skal bli det jeg skriver om!

Der var det mange som ramlet av stolen tenker jeg. Hoho. Neida. 

Men joda. Jeg har ganske mange plagg i skapet som tilhører en virkelighet jeg drømte meg inn i da jeg sto og så på plagget i butikken. Og som dermed ikke har blitt brukt så mye. Nå er Prosjektet å begynne og bruke klær som har hengt mer på kleshenger enn på kropp.

Dels er dette en praktisk utfordring, det fungerer nå engang best å bruke tjukke ullklær på jobb. Men likevel.

I dag foreksempel har jeg på meg en blå kjole med gul halslinning som jeg sist brukte på multebærtur (!) i 2018. Dette har jeg kombinert med ukledelig tjukke ulsokker og sjokkrosa giktsko.

Jeg skal øve meg på å ta bilder der ansiktet er med, for jeg har jo nye briller også.