Jeg har vært så sinnsykt frustrert i det siste. Det har med alle disse forkjølelsene å gjøre, jeg synes det er veldig vanskelig å trenge igjennom til legestanden med dette, at det faktisk er et problem. Sist fikk jeg beskjed om å ringe tilbake om jeg ble forkjølet igjen, og se! det ble jeg jo, som jeg jo blir, innen en uke faktisk, og ringte tilbake men hørte ingenting.
Jeg skjønner at det hverken er kreft eller hjerteinfarkt altså. Men hvilken jobb fungerer når man ligger en uke på sofaen og skranter den neste, sånn annenhver måned, selv om det bare er forkjølelse?
Jeg tror noe av frustrasjonen bunner i kommunikasjonssystemet. Du ringer en legesekretær, som overbringer spørsmålet, og så får du pasientpost. Om det ble feil, eller du har oppfølgingsspørsmål må du ringe på nytt neste dag, forklare legesekretæren hva du vil spørre legen om, vente til du får pasientpost...osv. Det er sikkert veldig tidsbesparende men i praksis føler man seg jo bare avvist.
Så jeg måtte ut og kjøpe meg litt julepynt! Litt lys og fest og glede! Som jeg hang opp på kontoret, kanskje ikke veldig gjennomført da, snurret på vannrørene som går gjennom akkurat mitt kontor. Det ble muligens mer artig enn fint. Det ser litt sånn mannete ut, sånn: ok, lys opp, ok. Dett var dett. Åh, skal det være FINT? Da må du jo si det da!
Men koselig likevel. Og så kjøpte jeg noen teite isbjørner som henger på bokhylla, da blir man også glad.
I prossessen kjeftet jeg på tre tenåringer som tok enormt stor plass og presset seg forbi meg med to cm klaring.
EN METER! brølte jeg. Litt mer veltalende, men likevel.
Så! Prosjekt klærne ut av skapet, dag kommetutavdet:
Grønn ulltunika,
Sist brukt for noen uker siden, men før det ikke på årevis, faktisk fant jeg den i skuffen for klær det kan klippes fra/skal sys om. Den har fine folder i ryggen og bra sving og i det hele tatt, skjønner ikke hvorfor den var forkastet og krøllete.
Strengt tatt er den jo en anomali i dette prosjektet, som skal handle om å begynne å bruke de klærne man faktisk beholder men liksom aldri bruker likevel. Denne hadde jeg jo kastet! But Why!
Smykke,
fikk av the Stig en bursdag, liker det veldig godt men bruker ikke smykker lengre. Men akkurat til en veldig ensfarget tunika kan man jo dra fram litt utsmykning, kjente jeg.
Sving og greier. Hvordan kan det ha seg at et bilde tatt med selvutløser blir uklart? Skjønner ikke, men legg merke til den festlige belysningen.
Interiør, kropp og klær. Alt jeg klarer å få presset inn i en og samme bloggpost.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar