Jeg har haka av siste punktet på programmet! Forelesning i Italia! Så da har jeg ferie! Her kommer enda en setning med utropstegn!
Det gjenstår nok, hva jeg kan se, endel arbeid for å faktisk få utbetalt honoraret.
Men det tar jeg glatt, jeg har jo ferie.
Og så har jeg lyst å ta en liten tur ned på jobb og starte et par trykkeprosesser men det blir jo også artig i ferien.
Og det er bra for i morrest var jeg så trøtt og sliten og helt Hvordan skal jeg ohohohoooverleve denne dagen og muligheten til å ta min død av den var sterkt overdrevet, det skjønte tilogmed jeg. Nå har jeg ohohoverlevd! Juhu! Ferie!
I dag, før siste punktet på programmet, rett før garantert overlevelse, skulle jeg kjøpe en vev. En beinvev. Beinvever er ikke så lette å få tak i og egentlig litt enhver veverskes våte drøm.
Av en eller annen grunn, for de er litt tunge og sliter på garnet og vanskelig å få bra balansert og isåfall er de litt vanskelige å veve på. En plastvev kan fort være bedre. Men vi liker dem. De oser autensitet. De er vakre. Gamle. Førfra. Og så var det en venn av en venn som ryddet i et dødsbo og hadde noen vever liggende som hun lurte på om kompisen min ville kjøpe og deriblant en beinvev. Og min kompis Riistina spurte meg litt om råd om hva hun skulle by, og jeg ble satan så sur, for Riistina HAR jo allerede en benvev, som hun bruker til å banke i bordet med og generelt andre dårlige prakiser for sånne klenodier. Men man hjelper jo til. Jeg foreslo en pris for hele pakken, for det skulle selges samlet, og så viser det seg at Riistina mente at JEG kunne jo kjøpe benveven og hei og du hildrane du!!! En benven innefor rekkevidde! Til meg! Jeg kan legge ut bilder på instagram der jeg vever på beinvev og oser autensitet! Og ikke minst eie den og bruke den, da. Beundre den. Ha den!
Og så blir det komplisert. Hva byr man noen som overhodet ikke aner hvilket klenodium de besitter? Jeg liker jo ikke være luring så jeg vil faktisk by det veven er verdt. Skjønt om noen tror noe er verdt en femtilapp og så kommer man med tusenlappen så vil de fort ikke selge til vevelappen. For kanskje de kan få enda mer? Og de kunne de fått, men det hadde blitt litt mer arbeid. For den hadde ganske smale slisser mellom spilene og det er ikke for alle å like det oppsettet. Så det sa jeg bare. Og da ville de se om de kunne få litt mer av meg for veven, og det er rederlig. Men da måtte jeg jo få se den først. Jeg kan by tusen usett og så viser det seg at den ikke er kjempebra og så kan jeg selge den videre med ikke veldig stort tap. Tenkte jeg. Kanskje hun vil by 1500 om hun får prøve, tenkte de, og det er jo helt rett. Men for å vite helt nøyaktig så må man tre den og det er jo ikke helt tiden til det når man vurderer et kjøp. Så jeg sa at det kunne jo også hende at da gikk jeg ned i pris. Så det var på det rene. Den var jo gammel. Men jeg var litt oppe og propellerte i atmosfærene likevel, for jeg hadde en beinvev innenfor rekkevidde, kanskje bra, kanskje dårlig, men den kunne bli min!
Og så fikk jeg en melding fra Riistina. Pust med magen sto det. Ånei, den er solgt til noen andre, tenkte jeg, jeg VISSTE det. Skulle aldri sagt tusen! Og så fikk jeg et bilde av ei beinvev noen har mistet i gulvet og knust. Ikke smadret, men kanten var slått av så den hadde mistet en spile og fått sprekk i neste.
Det hadde vært hull i posen. Det eneste som hadde ramlet ut var beinveva.
Jeg sendte bilde av den til litt forskjellige veversker i Sápmi, klarer jeg reparere den? Jeg har jo ingen i mitt eie så jeg kjenner ikke helt til konstruksjonen. Nei, sa de, ikke noe å ha.
Men jeg kjøpte den. For tre hundre. Riistina sa at selgersken hadde vært beredt på å bare gi den til meg, men, den er nok verdt et par hundrelapper enda. Den kommer aldri til å bli helt seg selv igjen, men jeg kan prøve å fikse. Og hvis ikke kan den få henge på veggen. Det er mulig det er den veien det går.
Jeg ble også litt knust. Men den var jo aldri min før den ble ødelagt. Den kunne blitt solgt til noen andre. Nå er den ihvertfall min. Så får vi se.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar