Nå gifter folk seg over en lav sko rundt meg. Og det er jo bra for det betyr jo fest og gode anledninger for å se folk man ikke treffer så mye som man vil når man nomadiserer over hele nordkalotten. Men det er jo dumt for de siste tre bryllupene har jeg ikke hatt enten råd, tid eller anledning til å dra i.
Det nestsiste bryllupet jeg sa meg nødt til å takke nei til var i England. Jeg hadde rett og slett ikke råd. Dagen etter vielsen fikk jeg et stipend på 100 000 kroner.
Men sånt vet man jo ikke om på forskudd. Det er som å basere huskjøp på fremtidige lottogevinster.
Så det er mest sånn at jeg sier neitakk til bryllupsinvitasjoner over en lav sko. Og det er litt trist. For jeg har jo så lyst.
Og nå har jeg råd. Men ikke tid.
Det er jo så man vurderer å gifte seg selv sånn at man i det minste får vært i ett bryllup, men det har jeg virkelig verken tid eller råd til. Og ettersom jeg ikke har dukket opp i et eneste av mine venners brylluper er det ikke sikkert at noen dukker opp i mitt. Så sitter man der da. Mutters alene. I sitt eget brylupp. Kan ikke tenke meg noe tristere.
Nei, jeg får nok prøve å få kommet meg i de jeg tross alt inviteres i. Men jeg ser ikke helt hvordan.
Bajs.
Man sloss med seg selv gjennom eksistensen.
Det gror i hagen. Men det er august, og juli er den eneste måneden med sommer i begge ender. Og når det er sagt som kom juli med ensifret ...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar