Pjuh

I disse dager flommer fleisnboken over av statuser fra folk som har fått stipend. Det er den tiden på året. Kunstnerorganisasjonene og Staten deler ut sine årlige stipender.
Min høyst uvitenskapelige empiri forteller meg at de som jubler høyest oftest ikke er billedkunstnere.
Det tror jeg er fordi det er billedkunstnerne som blir gladest.
Eller, mest letta er vel kanskje riktigere.
Om du er musiker eller folkekunstner eller kanskje tilogmed keramiker, har du ofte en mulighet til å tjene penger på yrket ditt, utenfor stipendordningene. Billedkunstnere har liksom ikke det. For oss er det mer eller mindre årslønna som blir offentliggjort i disse dager. Når nå systemet engang er sånn at statlige institusjoner ikke betaler oss for å stille ut, for eksempel. Hatten full av fjær, lomma full av grus.
Dermed blir det ikke så mye roping på facebook. Både fordi det for mange kan være et være eller ikke være (jobbe eller ikke jobbe), dette å få stipendet, og fordi man også vet at i dag er det mange som sitter hjemme og er skikkelig, skikkelig skuffa. Man vil ikke plage dem.

Men det er offentlige lister altså og ingen hemmelighet, så jeg kan godt si det høyt, jeg fikk arbeidsstipend fra billedkunstnerne og diversestipend fra staten. Hurra og et lettelsens sukk.
Da klarer man seg til samme tidspunkt neste år.

Jobbe, jobbe, jobbe. Det er jo det man vil.