Vi har hatt besøk i helga. Av Jendor sitt søskenbarn og tante. De har faktisk vært hos oss før, medbringende søskenbarn og onkel, men da var ikke vi hjemme for vi var i Kirkenes. Ofte blir det sånn. Men nå var alle samlokalisert og Jendor blei bært og joiket til og danset til og sunget til og lest til og lekt med og tøysa med og mata og skifta bleia på og han kommer til å føle seg helt understimulert i dag, for nå drar de tilbake til -26, mens jeg akkurat har kjøpt overgangsjakke, for vi skal være her noen uker til å KOOOSE oss i vårsola.
Og så satser vi på at -26 er ferdig til vi kommer.
Mer gnag
For noen helger siden var jeg på et seminar (ubetalt og egentlig faglig irrelevant, men de andre var også kunstnere) der temaet var identitet. Da må man ha en same med, og det er meg det da.
Jeg snakket litt om en påstand man ofte blir møtt med om man sier man er same. Det er ikke så ofte man sier det, men når man driver med samisk samtidskunst så hender det man må ytre frasen: jeg er same. Og da hender det ofte at noen sier at jamen du er også svensk. (eller norsk, men dette var i Sverige så jeg brukte "svensk" som eksempel) Dette har jeg skrevet om før. (her)
Så jeg snakket litt om hvordan "svensk" kan bety to ting, både de som har et svensk pass, men som ikke er etnisk svenske (samer for eksempel) og de som har svenske pass og også er etnisk svenske. Mens "samisk" bare refererer til dem som er etnisk samisk og ikke har denne doble betydningen. Og hvordan dette kan være litt forvirrende og ende opp som påstander om at samer er svenske når samene selv ikke vil være svenske, men samiske. Altså at man ikke helt vet hva man sier sålenge svensk egentlig betyr to forskjellige ting. Les teksten jeg refererer til om dette ble uklart.
Og da skjedde det noe rart.
Gruppen mente at det ble veldig vanskelig å snakke om en svensk etnisitet. Den eksisterte egentlig ikke. En samisk etnisitet eksisterte såklart, men svenskene kunne man ikke se på som en egen gruppe, de var altfor allsidige til det mens samene liksom var mer én gruppe. ( HALLO-O! Fire land, ni språk?) (Njah, skulle man begynne med det der så hadde jo svenskene älvdalsken) (...eh..?)
Og det nytta ikke helt hva jeg sa, svensker er en stor og allsidig gruppe og veldig mange syntes det var veldig ubehagelig å bli putta i den der båsen som "svensk", hva var det liksom, de følte seg ikke svenske, og jeg blir litt oppgitt over folk som skal være så jævla individualistiske hele tiden at det oppleves som en krenkelse å bli kalt etnisk svensk når man er født og oppvokst i Sverige av svenske foreldre.
Sukk.
Det er enklest når folk bare er enige med meg.
Jeg snakket litt om en påstand man ofte blir møtt med om man sier man er same. Det er ikke så ofte man sier det, men når man driver med samisk samtidskunst så hender det man må ytre frasen: jeg er same. Og da hender det ofte at noen sier at jamen du er også svensk. (eller norsk, men dette var i Sverige så jeg brukte "svensk" som eksempel) Dette har jeg skrevet om før. (her)
Så jeg snakket litt om hvordan "svensk" kan bety to ting, både de som har et svensk pass, men som ikke er etnisk svenske (samer for eksempel) og de som har svenske pass og også er etnisk svenske. Mens "samisk" bare refererer til dem som er etnisk samisk og ikke har denne doble betydningen. Og hvordan dette kan være litt forvirrende og ende opp som påstander om at samer er svenske når samene selv ikke vil være svenske, men samiske. Altså at man ikke helt vet hva man sier sålenge svensk egentlig betyr to forskjellige ting. Les teksten jeg refererer til om dette ble uklart.
Og da skjedde det noe rart.
Gruppen mente at det ble veldig vanskelig å snakke om en svensk etnisitet. Den eksisterte egentlig ikke. En samisk etnisitet eksisterte såklart, men svenskene kunne man ikke se på som en egen gruppe, de var altfor allsidige til det mens samene liksom var mer én gruppe. ( HALLO-O! Fire land, ni språk?) (Njah, skulle man begynne med det der så hadde jo svenskene älvdalsken) (...eh..?)
Og det nytta ikke helt hva jeg sa, svensker er en stor og allsidig gruppe og veldig mange syntes det var veldig ubehagelig å bli putta i den der båsen som "svensk", hva var det liksom, de følte seg ikke svenske, og jeg blir litt oppgitt over folk som skal være så jævla individualistiske hele tiden at det oppleves som en krenkelse å bli kalt etnisk svensk når man er født og oppvokst i Sverige av svenske foreldre.
Sukk.
Det er enklest når folk bare er enige med meg.
Logisk, det.
Når man ser folk på butikken og tenker Herregud er ikke hun der fra Kirkenes??? så oppdager man stort sett at de snakker finsk når man følger etter dem for å finne ut av om de virkelig er hjemmefra.
Tilbake på jobb
I dag har jeg gått på jobb.
Den er inne på syrommet. Jeg skal ikke sy, men skrive søknader. Jobbelijobb. Jendor og the Stig holder på på kjøkkenet. Noen skal spise ei brødskive. Jeg hører at de diskuterer litt i hvilken form dette skal foregå. I sted fikk jeg besøk og en slags klem (og smokken). Det er nok den beste måten å jobbe på.
Det eneste som har vært litt dumt var da jeg gikk ut i stua for å hente ei bok og det viste seg at den stua som boka er i er i et annet land. Men det begynner man jo å venne seg til.
Etterpå skal jeg være ferdig på jobb og da skal jeg gå hjem. Det blir også fint.
Den er inne på syrommet. Jeg skal ikke sy, men skrive søknader. Jobbelijobb. Jendor og the Stig holder på på kjøkkenet. Noen skal spise ei brødskive. Jeg hører at de diskuterer litt i hvilken form dette skal foregå. I sted fikk jeg besøk og en slags klem (og smokken). Det er nok den beste måten å jobbe på.
Det eneste som har vært litt dumt var da jeg gikk ut i stua for å hente ei bok og det viste seg at den stua som boka er i er i et annet land. Men det begynner man jo å venne seg til.
Etterpå skal jeg være ferdig på jobb og da skal jeg gå hjem. Det blir også fint.
men da har jeg iallefall blogget
Da var permisjonen over.
I helga kom jeg på masse artig jeg skulle blogge om, i dag har jeg glemt det.
Ikke at de to der har noe med hverandre å gjøre.
I helga kom jeg på masse artig jeg skulle blogge om, i dag har jeg glemt det.
Ikke at de to der har noe med hverandre å gjøre.
Fåsebilde!-knappen er inntrykt! Jeg leverer!
Ok. Jeg har sniktegna litt, midt i permisjonstiden! Jeg forsvarer det med at FrP mener det er hobbyvirksomhet og de sitter da tross alt i regjering.
Sånn kan det gå
JOda neida så jada.
En av mine største hverdagsskrekker med tanke på framtiden er at Jendor skal få barnehageplass på Skafferhullet eller Svanvik eller et annet helt utilgjengelig sted for oss som ikke har vinterbil.
Men nå ser jeg at Skytterhusfjellet barnehage har som motto: I hjertet av det gode liv. Og da kjenner jeg at det kanskje er verre å ha ungen i en barnehage som ukritisk har svelget unna all newspeak som kommer i deres vei, enn i en barnehage man ikke kommer seg i mellom oktober og mai.
Men du da, din lille aktivist, sier kanskje noen, skal vel ha ungen i samisk barnehage? Og da må jeg vise til sommerbilen igjen. Og det faktum at de strør gangveien så man ikke kommer seg fram med spark.
Kjære Jendor. Jeg lærte ikke samisk på grunn av fornorskningen, og du lærer ikke samisk på grunn av Mazda 626.
En av mine største hverdagsskrekker med tanke på framtiden er at Jendor skal få barnehageplass på Skafferhullet eller Svanvik eller et annet helt utilgjengelig sted for oss som ikke har vinterbil.
Men nå ser jeg at Skytterhusfjellet barnehage har som motto: I hjertet av det gode liv. Og da kjenner jeg at det kanskje er verre å ha ungen i en barnehage som ukritisk har svelget unna all newspeak som kommer i deres vei, enn i en barnehage man ikke kommer seg i mellom oktober og mai.
Men du da, din lille aktivist, sier kanskje noen, skal vel ha ungen i samisk barnehage? Og da må jeg vise til sommerbilen igjen. Og det faktum at de strør gangveien så man ikke kommer seg fram med spark.
Kjære Jendor. Jeg lærte ikke samisk på grunn av fornorskningen, og du lærer ikke samisk på grunn av Mazda 626.
Papir og blyant!
I dag har jeg vært og kjøpt litt papir og sånt. Det er det artigste.
Ikke nødvendigvis papir, men matriell generelt. Kunstmatriell. Da er man liksom i gang, man forbereder, men man har ikke kommet til det stadiet der man ikke vet helt hva man skal tegne eller bare tegner feil. Man er på opptur! Man handler inn!
Jeg er veldig glad jeg fortsatt har tilgang på Stockholm, for i Kirkenes får man ikke tak i det man skal ha om man er kunstner. INTERNETSKI! roper alle, men man vil gjerne kjenne på papiret eller se på fargen eller teste krittet. Jeg var på opphørssalg på en hobbybutikk for ikke lenge siden, og jenta i kassen sa at det var vanskelig å drive en fysisk hobbybutikk, for de eneste kundene som kom i butikken var kunstnerne, alle andre satt hjemme og bestilte på nettet.
Så jeg benytter anledningen når jeg nå er i St.Hlm.
Og da jeg kom hjem så jeg at det hadde jeg visst gjort før, her var jo papir. Jaja. Jeg forbereder meg på å starte på jobb igjen, litt i overkant mange papirtyper er en bra måte å komme igang på.
Jeg skal tegne til en utstilling. Det har jeg aldri gjort før, bare til skissebruk.
Jeg vet ikke helt hva. Eller hvordan. Men nå har jeg iallefall papir å tegne på.
Jeg tror jeg skal snikteste papiret litt. Håper ikke NAV ringer og kjefter på meg.
Ikke nødvendigvis papir, men matriell generelt. Kunstmatriell. Da er man liksom i gang, man forbereder, men man har ikke kommet til det stadiet der man ikke vet helt hva man skal tegne eller bare tegner feil. Man er på opptur! Man handler inn!
Jeg er veldig glad jeg fortsatt har tilgang på Stockholm, for i Kirkenes får man ikke tak i det man skal ha om man er kunstner. INTERNETSKI! roper alle, men man vil gjerne kjenne på papiret eller se på fargen eller teste krittet. Jeg var på opphørssalg på en hobbybutikk for ikke lenge siden, og jenta i kassen sa at det var vanskelig å drive en fysisk hobbybutikk, for de eneste kundene som kom i butikken var kunstnerne, alle andre satt hjemme og bestilte på nettet.
Så jeg benytter anledningen når jeg nå er i St.Hlm.
Og da jeg kom hjem så jeg at det hadde jeg visst gjort før, her var jo papir. Jaja. Jeg forbereder meg på å starte på jobb igjen, litt i overkant mange papirtyper er en bra måte å komme igang på.
Jeg skal tegne til en utstilling. Det har jeg aldri gjort før, bare til skissebruk.
Jeg vet ikke helt hva. Eller hvordan. Men nå har jeg iallefall papir å tegne på.
Jeg tror jeg skal snikteste papiret litt. Håper ikke NAV ringer og kjefter på meg.
Anarkistlutheraner strever.
Foreldrepermisjonen min er snart over. Tro om det var i morgen? Eller var det fredag?
Det får jo ingen praktiske konsekvenser. Jendor skal ikke akkurat begynne i barnehage, knøtt liten som han er, og det er ingen arbeidsgiver som forventer at jeg skal møte opp og logge meg på på torsdags morgen. (Eller når det nå er.)
Tvert imot har arbeidsgiveren forventet at jeg skal være pålogget konstant under hele permisjonstiden, jeg har som tidligere påpekt ingen vikar som kan ta seg av det som hender mens jeg er hjemme og stabler klosser og lager grøt.
Det er heller ikke sånn at jeg begynner å tjene penger fra enkeltpersonsforetaget i det foreldrepermisjonen er over. Jeg har jo vært hjemme og stablet klosser og laget grøt. Jeg har ingenting å vise til. Jeg må lage kunst i et halvårs tid før vi kommer igang igjen på jobb.
Men det skal bli ordentlig deilig å være ferdig med foreldrepermisjonen.
Ikke, som sagt, at det endrer noe. Noen må jo passe Jendor. Men da har jeg ikke noe mer med NAV å gjøre.
Nå høres det ut som de ringer og kjefter på meg hver dag, det gjør de ikke, jeg har ikke hatt noe mer med dem å gjøre siden de bestemte seg for at åkei da, ta nå de der foreldrepengene du har TUSKET til deg, eller det vil si, avogtil har vi ringtes på telefonen for å avtale at jeg skal jobbe gratis, men det er ganske slitsomt for en så pliktoppfyllende medborger slæsh anarkist som meg å forholde meg til at jeg skal oppføre meg på en viss måte. Særlig fordi jeg jo er veldig selvstendig næringsdrivende og systemet ikke helt er tilpasset meg.
For eksempel hadde jeg fått lønn fra et kunstnersenter da jeg logget meg på nettbanken heromdagen. Jeg kjente at det begynte å stikke under armene og jeg ble helt varm i hodet. Lønn?!? Jeg er jo i foreldrepermisjon! Jeg kan jo ikke motta lønn!
Da jeg klarte å begynne å puste med magen igjen, husket jeg at jeg har jo ikke jobbet. Lønna ("lønna", det er et honorar) er for et verk som er ute på turné. Helt utenfor min kontroll. Jeg både avtalte alt, laget verket og sendte det fra meg mens Jendor bare var en bitteliten fisk i magen. (En Jedde).
Det er altså honorar for arbeid jeg har gjort. Men det er veldig forvirrende. Man skal jo ikke motta lønn!
Bare at det er jo ikke lønn, da. Tro hvordan forfattere gjør det? Må de gi alle royalties-penger til et veldedig formål i det de går ut i permisjon? Slutter å skrive et par år før de blir gravide for å unngå problemet med penger som plutselig dukker opp for jobber som er gjort for lenge siden?
Alt dette slipper jeg snart å tenke på. Og det blir deilig. Da kan jeg være anarkist uten samvittighetskvaler der jeg stabler klosser og lager grøt.
Det får jo ingen praktiske konsekvenser. Jendor skal ikke akkurat begynne i barnehage, knøtt liten som han er, og det er ingen arbeidsgiver som forventer at jeg skal møte opp og logge meg på på torsdags morgen. (Eller når det nå er.)
Tvert imot har arbeidsgiveren forventet at jeg skal være pålogget konstant under hele permisjonstiden, jeg har som tidligere påpekt ingen vikar som kan ta seg av det som hender mens jeg er hjemme og stabler klosser og lager grøt.
Det er heller ikke sånn at jeg begynner å tjene penger fra enkeltpersonsforetaget i det foreldrepermisjonen er over. Jeg har jo vært hjemme og stablet klosser og laget grøt. Jeg har ingenting å vise til. Jeg må lage kunst i et halvårs tid før vi kommer igang igjen på jobb.
Men det skal bli ordentlig deilig å være ferdig med foreldrepermisjonen.
Ikke, som sagt, at det endrer noe. Noen må jo passe Jendor. Men da har jeg ikke noe mer med NAV å gjøre.
Nå høres det ut som de ringer og kjefter på meg hver dag, det gjør de ikke, jeg har ikke hatt noe mer med dem å gjøre siden de bestemte seg for at åkei da, ta nå de der foreldrepengene du har TUSKET til deg, eller det vil si, avogtil har vi ringtes på telefonen for å avtale at jeg skal jobbe gratis, men det er ganske slitsomt for en så pliktoppfyllende medborger slæsh anarkist som meg å forholde meg til at jeg skal oppføre meg på en viss måte. Særlig fordi jeg jo er veldig selvstendig næringsdrivende og systemet ikke helt er tilpasset meg.
For eksempel hadde jeg fått lønn fra et kunstnersenter da jeg logget meg på nettbanken heromdagen. Jeg kjente at det begynte å stikke under armene og jeg ble helt varm i hodet. Lønn?!? Jeg er jo i foreldrepermisjon! Jeg kan jo ikke motta lønn!
Da jeg klarte å begynne å puste med magen igjen, husket jeg at jeg har jo ikke jobbet. Lønna ("lønna", det er et honorar) er for et verk som er ute på turné. Helt utenfor min kontroll. Jeg både avtalte alt, laget verket og sendte det fra meg mens Jendor bare var en bitteliten fisk i magen. (En Jedde).
Det er altså honorar for arbeid jeg har gjort. Men det er veldig forvirrende. Man skal jo ikke motta lønn!
Bare at det er jo ikke lønn, da. Tro hvordan forfattere gjør det? Må de gi alle royalties-penger til et veldedig formål i det de går ut i permisjon? Slutter å skrive et par år før de blir gravide for å unngå problemet med penger som plutselig dukker opp for jobber som er gjort for lenge siden?
Alt dette slipper jeg snart å tenke på. Og det blir deilig. Da kan jeg være anarkist uten samvittighetskvaler der jeg stabler klosser og lager grøt.
De brevskrivende tanter
Jeg skriver brev til tantene mine.
Det vil si, den ene tanten skriver jeg bare brev til når jeg ikke er i Kirkenes, for hun bor der, men den andre skriver jeg brev til uansett hvor jeg er, for hun bor i Amerika. Og den ene tanten er ikke tanten min, men mamma sin tante.
Men brev får de da!
Min egen tante, som bor i Amerika, har jeg skrevet brev til helt siden jeg var liten. Så ble det et oppehold på mange år, men nå er vi igang igjen. Og det er såklart Jendor sin skyld. At vi er igang. Det er noe av det fine og litt overraskende med å få barn, man blir dratt inn i familien sin igjen. Ikke at vi hadde forlatt den da, men det er som om limet og surringene forsterkes av at man er en til. Vi får presanger. Kort. Brev. Julegaver til Jendor. Babytepper. Leker søskenbarnsbarn har vokst ifra.
Man merker når man skriver brev hvor lite man bruker handskriften sin. For det er med penn og papir dette. Ingen av tantene har datamaskin. (Nå måtte jeg nesten le). Først skriver man ganske pent men så blir liksom hånden lei av fokuset og k-ene åpner seg til h-er og n og u ser likedan ut og vips skriver man kodede beskjeder.
Min tante Ruth, som er mamma sin tante, skriver så pent og tynt og skjelvende. Hun er over 90. Og så skriver hun "mig" og "dig". Det husker jeg bestefar også gjorde. Men de gikk jo på skole på 20-tallet. Må man huske. Herregud. Bestefar sa at de gikk ikke på skole hver dag, det var vel en slags omgangsskole som de gikk på når læreren var i bygda og ikke i nabobygda for å være lærer der. Og jeg lurer på hva de hadde for fag? Jeg husker at farmor snakket mye om heimstadlære og at jeg alltid forvekslet det med heimkunnskap sånn at vi ble sånn passe forvirret begge to.
Tante Ruth synes Jendor er så fantastisk fin. Og det er han jo. Han er den yngste i hennes familie og hun er den eldste i hans. Så jeg sender alltid med bilde av Jendor Spekulasi når jeg sender brev. Jeg har et veldig fint bilde der de sitter og stirrer på hverandre. Men nå vet jeg ikke om jeg tør å overlate tante Ruth til Jendor mer, for han er så voldsom og fryktløs og tante har blitt så liten, så liten.
En veldig liten grandtante. Eller vent, hva blir hun til Jendor da? Oldetante? Tippgrandtante Ruth?
Hun blir vel tante. Som hun er til alle oss andre. Det er så innarbeidet at jeg skvetter litt når sønnen hennes kaller henne "mamma".
Tante Hild, min amerikatante, har ikke møtt Jendor enda men jeg kjører på med babybilder likevel. Det er vel en slags rettighet man har når man har reprodusert seg. Og hun har brodert og applikert verdens fineste julestrømpe til ham. Altså, den strømpen der. Det blir ikke mer julete. Den er...perfekt. Og for et voldsomt arbeid som ligger bak. Jeg ble helt rørt da vi fikk den.
Når vi nå har begynt å skrive brev igjen husker jeg ting vi skrev om for tyve år siden. Vi fortsetter der vi slapp, her vi er nå. Og det der å poste et brev og vite at det kommer nok ikke fram på en ukes tid. Å, det er noe annet enn å trykke "send" på mailkontoen! Sånn var det ikke forrige gang vi skrev brev. Eller jo, på slutten var det det, men da jeg var liten var det jo bare noen få særinger, som mamma, som hadde datamaskin og internett.
Jeg sier ikke at noe har gått tapt og at vi må skrive brev for hånd igjen, verden går framover, eller bortover iallefall, og vi med den. Men avogtil er det artig å lene hodet bakover inn i det som en gang var annerledes.
Hurra for at man har brevskrivende tanter.
Og en liten Jendor som man kan skrive om.
Det vil si, den ene tanten skriver jeg bare brev til når jeg ikke er i Kirkenes, for hun bor der, men den andre skriver jeg brev til uansett hvor jeg er, for hun bor i Amerika. Og den ene tanten er ikke tanten min, men mamma sin tante.
Men brev får de da!
Min egen tante, som bor i Amerika, har jeg skrevet brev til helt siden jeg var liten. Så ble det et oppehold på mange år, men nå er vi igang igjen. Og det er såklart Jendor sin skyld. At vi er igang. Det er noe av det fine og litt overraskende med å få barn, man blir dratt inn i familien sin igjen. Ikke at vi hadde forlatt den da, men det er som om limet og surringene forsterkes av at man er en til. Vi får presanger. Kort. Brev. Julegaver til Jendor. Babytepper. Leker søskenbarnsbarn har vokst ifra.
Man merker når man skriver brev hvor lite man bruker handskriften sin. For det er med penn og papir dette. Ingen av tantene har datamaskin. (Nå måtte jeg nesten le). Først skriver man ganske pent men så blir liksom hånden lei av fokuset og k-ene åpner seg til h-er og n og u ser likedan ut og vips skriver man kodede beskjeder.
Min tante Ruth, som er mamma sin tante, skriver så pent og tynt og skjelvende. Hun er over 90. Og så skriver hun "mig" og "dig". Det husker jeg bestefar også gjorde. Men de gikk jo på skole på 20-tallet. Må man huske. Herregud. Bestefar sa at de gikk ikke på skole hver dag, det var vel en slags omgangsskole som de gikk på når læreren var i bygda og ikke i nabobygda for å være lærer der. Og jeg lurer på hva de hadde for fag? Jeg husker at farmor snakket mye om heimstadlære og at jeg alltid forvekslet det med heimkunnskap sånn at vi ble sånn passe forvirret begge to.
Tante Ruth synes Jendor er så fantastisk fin. Og det er han jo. Han er den yngste i hennes familie og hun er den eldste i hans. Så jeg sender alltid med bilde av Jendor Spekulasi når jeg sender brev. Jeg har et veldig fint bilde der de sitter og stirrer på hverandre. Men nå vet jeg ikke om jeg tør å overlate tante Ruth til Jendor mer, for han er så voldsom og fryktløs og tante har blitt så liten, så liten.
En veldig liten grandtante. Eller vent, hva blir hun til Jendor da? Oldetante? Tippgrandtante Ruth?
Hun blir vel tante. Som hun er til alle oss andre. Det er så innarbeidet at jeg skvetter litt når sønnen hennes kaller henne "mamma".
Tante Hild, min amerikatante, har ikke møtt Jendor enda men jeg kjører på med babybilder likevel. Det er vel en slags rettighet man har når man har reprodusert seg. Og hun har brodert og applikert verdens fineste julestrømpe til ham. Altså, den strømpen der. Det blir ikke mer julete. Den er...perfekt. Og for et voldsomt arbeid som ligger bak. Jeg ble helt rørt da vi fikk den.
Når vi nå har begynt å skrive brev igjen husker jeg ting vi skrev om for tyve år siden. Vi fortsetter der vi slapp, her vi er nå. Og det der å poste et brev og vite at det kommer nok ikke fram på en ukes tid. Å, det er noe annet enn å trykke "send" på mailkontoen! Sånn var det ikke forrige gang vi skrev brev. Eller jo, på slutten var det det, men da jeg var liten var det jo bare noen få særinger, som mamma, som hadde datamaskin og internett.
Jeg sier ikke at noe har gått tapt og at vi må skrive brev for hånd igjen, verden går framover, eller bortover iallefall, og vi med den. Men avogtil er det artig å lene hodet bakover inn i det som en gang var annerledes.
Hurra for at man har brevskrivende tanter.
Og en liten Jendor som man kan skrive om.
På den annen (litt mildere stemte) side
Det er april/mai i Stockholm. Man forventer halveis at et gjeng blåfrosne russ skal ramle ut av buskene, men det gjør det ikke.
Det er egentlig helt ok for meg at svenskene ikke har peiling på årtider (heller).
Det er egentlig helt ok for meg at svenskene ikke har peiling på årtider (heller).
Why do I BÆDDER!
Man kan lese den overskriften med tjukk svensk aksent. Mother, brother, bother- mædder, brædder, bædder. Sånn snakker de.
Ja jeg er sure på dem tenk.
For jeg er litt lei av dem og deres bristende språkkompetanse!
Der jeg venter på t-banen til der jeg bor, er det et sånt ventebur på plattformen. Døra er litt tung men det finnes en døråpner (skiltet med "døråpner") på en søyle litt før inngangen, sånn at det skal være lettere å komme seg inn. Man trykker på den og så går døra opp. Og den fungerer ikke. Det har den ikke gjort på lenge.
Og jeg har forsøkt å si ifra. Mange ganger. Nå senest da vi kom tilbake til den forstokkende holmen og den fortsatt ikke fungerte. Og fortsatt ikke hadde oransje lapp. Alt som går istykker får nemlig oransje lapp for å signalisere at Jada vi vet den er i stykker, kom nå ikke rennende og mas mer om den. Rulletrapper, taklekkasjer, gulvfliser med sprekk. Stort og smått. Men ikke døråpneren min.
Det har jeg altså forøkt å ordne på ved hjelp av flerfoldige samtaler som har foreløpt omtrent sånn her: (jeg oversetter til norsk fortløpende for din økte leseglede:)
-Ja, hei, du der nede på plattformen til linje 17, døråpneren fungerer ikke.
-Hvilken dør?
-Døren til venterommet
-Hva er galt med døren?
-Det er ingenting galt med døren, men-
-Hva?
-Det er en døråpner på en søyle som skal åpne døren inn til venterommet og den fungerer ikke.
-Hvilken dør mener du?
-Ja det er ikke noe galt med selve døren, men døråpn-
-Er det ikke noe galt med døren?
-NEI! DØRÅPNEREN!
-Hvilken dør?
-... Døren til venterommet på plattformen på linje 17.
-Hva er galt med den?
-Det er ingenting galt med den døren, men døråpneren på søylen med søppeldunk har slutta å fungere!
-Hvilken dør snakker vi om?
-DET ER DU SOM SNAKKER OM EN DØR! JEG SNAKKER OM DØRÅPNEREN PÅ SØYLEN! Plattformen til linje 17. Den jeg har stått og pekt mot hele denne samtalen. Én døråpner finnes det der. Den virker ikke.
-Mmm hm. (sagt på en overbærende og misfornøyd måte, hun vet fortsatt ikke hva jeg prater om men har ikke tenkt å finne ut av det lengre heller.)
-HELVETES SVERIGE! BANANSVENSKER ER DERE! VI TILBØD DERE Å VÆRE MED PÅ OLJEEVENTYRET, MEN NEIDA, DET HADDE DERE IKKE NOE TRO PÅ! OG HVER GANG MAN ÅPNER MUNNEN BEGYNNER DERE Å SNAKKE OM OLJEN! OG PENGER! JEG ER SÅ JÆVLA LEI AV Å SNAKKE OM PENGER! SOM OM DET VAR VÅR FEIL! OG NORTHUG! JEG SER IKKE PÅ SKISPORT ENGANG! DET ER VEL IKKE MIN FEIL AT JEG ER NORSK! OG JEG HAR VEL FOR FANDEN INGEN PENGER, DET ER IKKE SÅNN AT STATEN SENDER MEG EN KONVOLUTT HVER UKE! DØRÅPNEREN PÅ SØYLEN! PÅ PLATTFORMEN! IKKE DØREN! SATAN TA DERE ALLE!
-.....mhm.
Sukk.
Ja jeg er sure på dem tenk.
For jeg er litt lei av dem og deres bristende språkkompetanse!
Der jeg venter på t-banen til der jeg bor, er det et sånt ventebur på plattformen. Døra er litt tung men det finnes en døråpner (skiltet med "døråpner") på en søyle litt før inngangen, sånn at det skal være lettere å komme seg inn. Man trykker på den og så går døra opp. Og den fungerer ikke. Det har den ikke gjort på lenge.
Og jeg har forsøkt å si ifra. Mange ganger. Nå senest da vi kom tilbake til den forstokkende holmen og den fortsatt ikke fungerte. Og fortsatt ikke hadde oransje lapp. Alt som går istykker får nemlig oransje lapp for å signalisere at Jada vi vet den er i stykker, kom nå ikke rennende og mas mer om den. Rulletrapper, taklekkasjer, gulvfliser med sprekk. Stort og smått. Men ikke døråpneren min.
Det har jeg altså forøkt å ordne på ved hjelp av flerfoldige samtaler som har foreløpt omtrent sånn her: (jeg oversetter til norsk fortløpende for din økte leseglede:)
-Ja, hei, du der nede på plattformen til linje 17, døråpneren fungerer ikke.
-Hvilken dør?
-Døren til venterommet
-Hva er galt med døren?
-Det er ingenting galt med døren, men-
-Hva?
-Det er en døråpner på en søyle som skal åpne døren inn til venterommet og den fungerer ikke.
-Hvilken dør mener du?
-Ja det er ikke noe galt med selve døren, men døråpn-
-Er det ikke noe galt med døren?
-NEI! DØRÅPNEREN!
-Hvilken dør?
-... Døren til venterommet på plattformen på linje 17.
-Hva er galt med den?
-Det er ingenting galt med den døren, men døråpneren på søylen med søppeldunk har slutta å fungere!
-Hvilken dør snakker vi om?
-DET ER DU SOM SNAKKER OM EN DØR! JEG SNAKKER OM DØRÅPNEREN PÅ SØYLEN! Plattformen til linje 17. Den jeg har stått og pekt mot hele denne samtalen. Én døråpner finnes det der. Den virker ikke.
-Mmm hm. (sagt på en overbærende og misfornøyd måte, hun vet fortsatt ikke hva jeg prater om men har ikke tenkt å finne ut av det lengre heller.)
-HELVETES SVERIGE! BANANSVENSKER ER DERE! VI TILBØD DERE Å VÆRE MED PÅ OLJEEVENTYRET, MEN NEIDA, DET HADDE DERE IKKE NOE TRO PÅ! OG HVER GANG MAN ÅPNER MUNNEN BEGYNNER DERE Å SNAKKE OM OLJEN! OG PENGER! JEG ER SÅ JÆVLA LEI AV Å SNAKKE OM PENGER! SOM OM DET VAR VÅR FEIL! OG NORTHUG! JEG SER IKKE PÅ SKISPORT ENGANG! DET ER VEL IKKE MIN FEIL AT JEG ER NORSK! OG JEG HAR VEL FOR FANDEN INGEN PENGER, DET ER IKKE SÅNN AT STATEN SENDER MEG EN KONVOLUTT HVER UKE! DØRÅPNEREN PÅ SØYLEN! PÅ PLATTFORMEN! IKKE DØREN! SATAN TA DERE ALLE!
-.....mhm.
Sukk.
Herrefred da!
Faderullan så vanskelige dere er med den der "fåsebildeknappen!" Nedbrente butikker og nonstopposer, min mor som krangler med selgere og telfonsupport! Hvordan skal jeg klare det da?
Jeg legger også merke til at det er noen som er snar å klikke på fåsebildeknappen for så å ombestemme seg og ta bort klikket. Hva vil du? Jeg blir forvirret!
Her får dere et bilde av meg som innser at hodehullet til kofta muligens er i minste laget.
Jeg legger også merke til at det er noen som er snar å klikke på fåsebildeknappen for så å ombestemme seg og ta bort klikket. Hva vil du? Jeg blir forvirret!
Her får dere et bilde av meg som innser at hodehullet til kofta muligens er i minste laget.
Samefolkets sydag
Det er altså sjettefebruar. Dagen man skal kle seg i kofte og heise flagg og "drikke kaffe og se på folk", de to siste der iflg Tanakofta. Om man gidder det da, så jeg og koftesømmersken har hatt Samefolkets Sydag.
Og tenk jeg måtte ikke sprette opp alle sømmene over midjen. Selv om jeg har bomma på sømmonnet. Jeg måtte bare flytte litt på toppen av ei kile, som var min feil, og så måtte jeg flytte noen sømmer bak på høyre siden av ryggen og egentlig var det ikke fordi jeg hadde sydd feil, men som Koftesømmersken påpekte, man kan ikke sy en symetrisk rygg om man har en asymetrisk kropp. Jeg hadde altså sydd rett men skuldra er skeiv og da må man sy feil.
Og så har jeg begynt på halsen.
Og dett var dett, som bestefar brukte å si.
Ei kile, ei bise, to sømmer på skuldra. En påbegynt halslinning. På ca åtte timer.
Jeg har sagt det før, jeg skriver det her, den neste kofta mi skal noen ANDRE sy.
Og tenk jeg måtte ikke sprette opp alle sømmene over midjen. Selv om jeg har bomma på sømmonnet. Jeg måtte bare flytte litt på toppen av ei kile, som var min feil, og så måtte jeg flytte noen sømmer bak på høyre siden av ryggen og egentlig var det ikke fordi jeg hadde sydd feil, men som Koftesømmersken påpekte, man kan ikke sy en symetrisk rygg om man har en asymetrisk kropp. Jeg hadde altså sydd rett men skuldra er skeiv og da må man sy feil.
Og så har jeg begynt på halsen.
Og dett var dett, som bestefar brukte å si.
Ei kile, ei bise, to sømmer på skuldra. En påbegynt halslinning. På ca åtte timer.
Jeg har sagt det før, jeg skriver det her, den neste kofta mi skal noen ANDRE sy.
Telefonsupport
Jeg og en viss person som innimellom figurerer på bloggen som tekninsk hjelpetrengende, skulle skype i går. Vi trenger ikke nevne navn. (Men det var pappa.)
Målet med supporten var at vi skulle kunne ringe hverandre på skype.Det har vi gjort hundre ganger før men denne gangen gikk det plutselig ikke.
Det er veldig vanskelig å hjelpe noen som overhodet ikke snakker dataspråk. Nettleser? Adresselinje? Meny? Skjønner ikke. De eneste datarelaterte orden pappa skjønner er "klikke" og "datamaskin". Resten av supporten besto av ord som "tilbake", "der", "hit" og "dit". Det var mye om en gul klump men det vet jeg ikke hva var.
Jeg var pålogget men kunne ikke se at han var det, og han var pålogget men kunne ikke se at jeg var det. Det hele var underlig mystisk og ble forsøkt løst ved hjelp av ord som "tilbake", "der", "hit" og "dit". Og det der om den gule klumpen som jeg tilslutt lot som jeg skjønte hva var.
Etter nesten en time med tilkjempet tålmodighet og forklaringer om den dagen den gule klumpen dukket opp, samt uplanlagte nedlastinger av google chrome, nevner pappa sånn i forbifarten at han muligens har laget seg en ny skypekonto.
Jepp. Våi herran låiders. Det vil si, jeg skal egentlig ha poeng for den oppdagelsen, for innrømmelsen kom på direkte forespørsel. Jeg synes det var litt mystisk at det virket som om han ikke kunne se en eneste kontakt i kontaktlista si.
Nemlig. Ingen. Ingen venner på skype. VELDIG rart at han ikke kan se at jeg er pålogget? Og ikke jeg ham?
Så jeg guider ham gjennom prosessen "å legge til en ny kontakt" ved hjelp av ord som "tilbake", "der", "hit" og "dit", og befriende lite snakk om den gule klumpen, godtar venneforespørselen, og vips, så kan vi se hverandre. Og ringe hverandre. Igjen. Som før. Magi!
En liten time tok det. Jeg bare nevner det.
Målet med supporten var at vi skulle kunne ringe hverandre på skype.Det har vi gjort hundre ganger før men denne gangen gikk det plutselig ikke.
Det er veldig vanskelig å hjelpe noen som overhodet ikke snakker dataspråk. Nettleser? Adresselinje? Meny? Skjønner ikke. De eneste datarelaterte orden pappa skjønner er "klikke" og "datamaskin". Resten av supporten besto av ord som "tilbake", "der", "hit" og "dit". Det var mye om en gul klump men det vet jeg ikke hva var.
Jeg var pålogget men kunne ikke se at han var det, og han var pålogget men kunne ikke se at jeg var det. Det hele var underlig mystisk og ble forsøkt løst ved hjelp av ord som "tilbake", "der", "hit" og "dit". Og det der om den gule klumpen som jeg tilslutt lot som jeg skjønte hva var.
Etter nesten en time med tilkjempet tålmodighet og forklaringer om den dagen den gule klumpen dukket opp, samt uplanlagte nedlastinger av google chrome, nevner pappa sånn i forbifarten at han muligens har laget seg en ny skypekonto.
Jepp. Våi herran låiders. Det vil si, jeg skal egentlig ha poeng for den oppdagelsen, for innrømmelsen kom på direkte forespørsel. Jeg synes det var litt mystisk at det virket som om han ikke kunne se en eneste kontakt i kontaktlista si.
Nemlig. Ingen. Ingen venner på skype. VELDIG rart at han ikke kan se at jeg er pålogget? Og ikke jeg ham?
Så jeg guider ham gjennom prosessen "å legge til en ny kontakt" ved hjelp av ord som "tilbake", "der", "hit" og "dit", og befriende lite snakk om den gule klumpen, godtar venneforespørselen, og vips, så kan vi se hverandre. Og ringe hverandre. Igjen. Som før. Magi!
En liten time tok det. Jeg bare nevner det.
Jeg betaler for meg.
Jeg har forsøkt å betale for den der non-stop-posen. Butikken er ferdig med å være nedbrent, det var ikke så ille som ryktene tilsa.
Jeg hadde forberedt en lengre tale inne i hodet om hvordan vi hadde vært på ica før jul og posen hadde havnet i vogna og jeg ikke oppdaga det før vi kom hjem, og at vi så dro til Norge, og så brant jo butikken, men så var den ikke så nedbrent som vi hadde trodd men vi var jo ikke noe mindre hjemreist fordet, men nå var vi tilbake, og derfor hadde det tatt så lang tid å få gjort opp for seg, og det var en sånn her pose, og kan jeg få betale,
og så dreit jeg i det for hva skal de butikkansatte med kronologien i et tyveri? så jeg bare huka med meg en pose og sa at en sånn her havna i vogna for litt siden, får jeg betale, og den butikkansatte ble kjempeglad, og jeg fikk betale, men så ble den butikkansatte kjempeforvirret over at jeg ikke skulle ha med meg posen, men det var jo ikke samme pose, jeg hadde jo spist opp den jeg hadde tyvet med meg, eller, Jendor da, eller, egentlig jeg for det var jeg som hadde lagt den i vogna, jeg ville bare betale for en pose nonstop men om jeg skulle ta med meg denne posen ble jo ingenting rett,
og ingen ble mindre forvirret
uansett hva jeg sa.
Så nå vil jeg ikke handle der på en stund.
Men snart er det samefolkets sydag. Så jeg ser framover. Da får jeg annet å bekymre meg for. Jeg grugleder. Gleder for jeg lever litt i en selvfornektelse og tror at egentlig er alt i orden egentlig-egentlig, selv om jeg SER at det er feil, og gruer for jeg kommer til å bli så skuffet når jeg innser selvbedraget. Uanvhengig av at jeg allerede har gjennomskuet meg.
I det minste er jeg ikke kjeltring lengre.
Jeg hadde forberedt en lengre tale inne i hodet om hvordan vi hadde vært på ica før jul og posen hadde havnet i vogna og jeg ikke oppdaga det før vi kom hjem, og at vi så dro til Norge, og så brant jo butikken, men så var den ikke så nedbrent som vi hadde trodd men vi var jo ikke noe mindre hjemreist fordet, men nå var vi tilbake, og derfor hadde det tatt så lang tid å få gjort opp for seg, og det var en sånn her pose, og kan jeg få betale,
og så dreit jeg i det for hva skal de butikkansatte med kronologien i et tyveri? så jeg bare huka med meg en pose og sa at en sånn her havna i vogna for litt siden, får jeg betale, og den butikkansatte ble kjempeglad, og jeg fikk betale, men så ble den butikkansatte kjempeforvirret over at jeg ikke skulle ha med meg posen, men det var jo ikke samme pose, jeg hadde jo spist opp den jeg hadde tyvet med meg, eller, Jendor da, eller, egentlig jeg for det var jeg som hadde lagt den i vogna, jeg ville bare betale for en pose nonstop men om jeg skulle ta med meg denne posen ble jo ingenting rett,
og ingen ble mindre forvirret
uansett hva jeg sa.
Så nå vil jeg ikke handle der på en stund.
Men snart er det samefolkets sydag. Så jeg ser framover. Da får jeg annet å bekymre meg for. Jeg grugleder. Gleder for jeg lever litt i en selvfornektelse og tror at egentlig er alt i orden egentlig-egentlig, selv om jeg SER at det er feil, og gruer for jeg kommer til å bli så skuffet når jeg innser selvbedraget. Uanvhengig av at jeg allerede har gjennomskuet meg.
I det minste er jeg ikke kjeltring lengre.
Jeg farter
Det har ikke blitt blogget så mye for jeg har vært i Mongolia.
Og Sibir.
Åkei, riktignok bare på googlemaps, men jeg har alltid hatt en forkjærlighet for øde eller utilgjelngelige steder, eller forkjærlighet, en slags skrekkblandet fryd er det vel. Og når man er ferdig med å farte rundt i sitt eget nabolag ligger jo alle verdens øde steder tilgjengelig på nettet. Så nå har jeg strøvet rundt i Ulan Bator og forsøkt å se over gjerdene til folk i utkansttstrøk/forsteder/slummen. Vet dere at omtrent samtilige som ikke bor i blokk har minst en yurt i hagen? Det er jo verre enn Karasjok!
Jeg vet ikke hvor denne motvillige fascinasjonen kommer fra. Noen vil kanskje si at det er fordi jeg kommer fra et sånt sted selv, men det gjør jeg ikke. Kirkenes er bare ikke på det sentrale østlandet. Tilogmed Mongolias hovedstad er mer fjerntliggende enn Kirkenes. Medmindre du er mongol da. Da er det vel rimelig sentralt beliggende.
Men Pevek! Og Apapelgino! I arktisk Sibir, kan dere fatte og begripe hvor øde og fjerntliggende det er? Jeg hadde aldri hørt om de plassene, men Pevek er faktisk Russland og Asias nordligste by. Et slags russoasiatisk Hammerfest. (eller var det Honningsvåg). Bortsett fra at Hammerfest (eller Honningsvåg, om det var det) har veiforbindelse. For å nevne én ting. Jeg kom over Pevek da jeg rulla runt på Google Eatrh og forsøkte å finne bare ett lite bebodd punkt. Det er så vanvittig øde i Sibir at der man i andre deler av verden manøvrerer google earth ved å liksom ta seg framover og bakover, så ruller jordkloden synlig og åpenbart når du manøvrerer deg rundt i Sibir. Og der ligger Apapelgino! Med sine FEM innbyggere! Grunnen til at de overhodet dukker opp på kartet er at de har vært mange fler. De har tilogmed en flystripe. Altså, det er vel den som dukker opp i landskapet. De bygget den så de skulle ha noe å lande på til andre verdenskrig, men nå er den ikke så viktig lengre så nå bor det fem stykker der det før bodde flerfoldige tusen. Tenk å vokse opp en sånn plass. En flystripe der ingen fly lander, en helt tom by bak deg, og den eneste veiforbindelsen går til Pevek som ikke har veiforbindelse noen steder.
Jeg kommer nok aldri til å treffe et menneske fra Pevek. Tenk på det.
Og Sibir.
Åkei, riktignok bare på googlemaps, men jeg har alltid hatt en forkjærlighet for øde eller utilgjelngelige steder, eller forkjærlighet, en slags skrekkblandet fryd er det vel. Og når man er ferdig med å farte rundt i sitt eget nabolag ligger jo alle verdens øde steder tilgjengelig på nettet. Så nå har jeg strøvet rundt i Ulan Bator og forsøkt å se over gjerdene til folk i utkansttstrøk/forsteder/slummen. Vet dere at omtrent samtilige som ikke bor i blokk har minst en yurt i hagen? Det er jo verre enn Karasjok!
Jeg vet ikke hvor denne motvillige fascinasjonen kommer fra. Noen vil kanskje si at det er fordi jeg kommer fra et sånt sted selv, men det gjør jeg ikke. Kirkenes er bare ikke på det sentrale østlandet. Tilogmed Mongolias hovedstad er mer fjerntliggende enn Kirkenes. Medmindre du er mongol da. Da er det vel rimelig sentralt beliggende.
Men Pevek! Og Apapelgino! I arktisk Sibir, kan dere fatte og begripe hvor øde og fjerntliggende det er? Jeg hadde aldri hørt om de plassene, men Pevek er faktisk Russland og Asias nordligste by. Et slags russoasiatisk Hammerfest. (eller var det Honningsvåg). Bortsett fra at Hammerfest (eller Honningsvåg, om det var det) har veiforbindelse. For å nevne én ting. Jeg kom over Pevek da jeg rulla runt på Google Eatrh og forsøkte å finne bare ett lite bebodd punkt. Det er så vanvittig øde i Sibir at der man i andre deler av verden manøvrerer google earth ved å liksom ta seg framover og bakover, så ruller jordkloden synlig og åpenbart når du manøvrerer deg rundt i Sibir. Og der ligger Apapelgino! Med sine FEM innbyggere! Grunnen til at de overhodet dukker opp på kartet er at de har vært mange fler. De har tilogmed en flystripe. Altså, det er vel den som dukker opp i landskapet. De bygget den så de skulle ha noe å lande på til andre verdenskrig, men nå er den ikke så viktig lengre så nå bor det fem stykker der det før bodde flerfoldige tusen. Tenk å vokse opp en sånn plass. En flystripe der ingen fly lander, en helt tom by bak deg, og den eneste veiforbindelsen går til Pevek som ikke har veiforbindelse noen steder.
Jeg kommer nok aldri til å treffe et menneske fra Pevek. Tenk på det.
Abonner på:
Innlegg (Atom)