Jeg skriver brev til tantene mine.
Det vil si, den ene tanten skriver jeg bare brev til når jeg ikke er i Kirkenes, for hun bor der, men den andre skriver jeg brev til uansett hvor jeg er, for hun bor i Amerika. Og den ene tanten er ikke tanten min, men mamma sin tante.
Men brev får de da!
Min egen tante, som bor i Amerika, har jeg skrevet brev til helt siden jeg var liten. Så ble det et oppehold på mange år, men nå er vi igang igjen. Og det er såklart Jendor sin skyld. At vi er igang. Det er noe av det fine og litt overraskende med å få barn, man blir dratt inn i familien sin igjen. Ikke at vi hadde forlatt den da, men det er som om limet og surringene forsterkes av at man er en til. Vi får presanger. Kort. Brev. Julegaver til Jendor. Babytepper. Leker søskenbarnsbarn har vokst ifra.
Man merker når man skriver brev hvor lite man bruker handskriften sin. For det er med penn og papir dette. Ingen av tantene har datamaskin. (Nå måtte jeg nesten le). Først skriver man ganske pent men så blir liksom hånden lei av fokuset og k-ene åpner seg til h-er og n og u ser likedan ut og vips skriver man kodede beskjeder.
Min tante Ruth, som er mamma sin tante, skriver så pent og tynt og skjelvende. Hun er over 90. Og så skriver hun "mig" og "dig". Det husker jeg bestefar også gjorde. Men de gikk jo på skole på 20-tallet. Må man huske. Herregud. Bestefar sa at de gikk ikke på skole hver dag, det var vel en slags omgangsskole som de gikk på når læreren var i bygda og ikke i nabobygda for å være lærer der. Og jeg lurer på hva de hadde for fag? Jeg husker at farmor snakket mye om heimstadlære og at jeg alltid forvekslet det med heimkunnskap sånn at vi ble sånn passe forvirret begge to.
Tante Ruth synes Jendor er så fantastisk fin. Og det er han jo. Han er den yngste i hennes familie og hun er den eldste i hans. Så jeg sender alltid med bilde av Jendor Spekulasi når jeg sender brev. Jeg har et veldig fint bilde der de sitter og stirrer på hverandre. Men nå vet jeg ikke om jeg tør å overlate tante Ruth til Jendor mer, for han er så voldsom og fryktløs og tante har blitt så liten, så liten.
En veldig liten grandtante. Eller vent, hva blir hun til Jendor da? Oldetante? Tippgrandtante Ruth?
Hun blir vel tante. Som hun er til alle oss andre. Det er så innarbeidet at jeg skvetter litt når sønnen hennes kaller henne "mamma".
Tante Hild, min amerikatante, har ikke møtt Jendor enda men jeg kjører på med babybilder likevel. Det er vel en slags rettighet man har når man har reprodusert seg. Og hun har brodert og applikert verdens fineste julestrømpe til ham. Altså, den strømpen der. Det blir ikke mer julete. Den er...perfekt. Og for et voldsomt arbeid som ligger bak. Jeg ble helt rørt da vi fikk den.
Når vi nå har begynt å skrive brev igjen husker jeg ting vi skrev om for tyve år siden. Vi fortsetter der vi slapp, her vi er nå. Og det der å poste et brev og vite at det kommer nok ikke fram på en ukes tid. Å, det er noe annet enn å trykke "send" på mailkontoen! Sånn var det ikke forrige gang vi skrev brev. Eller jo, på slutten var det det, men da jeg var liten var det jo bare noen få særinger, som mamma, som hadde datamaskin og internett.
Jeg sier ikke at noe har gått tapt og at vi må skrive brev for hånd igjen, verden går framover, eller bortover iallefall, og vi med den. Men avogtil er det artig å lene hodet bakover inn i det som en gang var annerledes.
Hurra for at man har brevskrivende tanter.
Og en liten Jendor som man kan skrive om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar