Jeg betaler for meg.

Jeg har forsøkt å betale for den der non-stop-posen. Butikken er ferdig med å være nedbrent, det var ikke så ille som ryktene tilsa.
Jeg hadde forberedt en lengre tale inne i hodet om hvordan vi hadde vært på ica før jul og posen hadde havnet i vogna og jeg ikke oppdaga det før vi kom hjem, og at vi så dro til Norge, og så brant jo butikken, men så var den ikke så nedbrent som vi hadde trodd men vi var jo ikke noe mindre hjemreist fordet, men nå var vi tilbake, og derfor hadde det tatt så lang tid å få gjort opp for seg, og det var en sånn her pose, og kan jeg få betale,
og så dreit jeg i det for hva skal de butikkansatte med kronologien i et tyveri? så jeg bare huka med meg en pose og sa at en sånn her havna i vogna for litt siden, får jeg betale, og den butikkansatte ble kjempeglad, og jeg fikk betale, men så ble den butikkansatte kjempeforvirret over at jeg ikke skulle ha med meg posen, men det var jo ikke samme pose, jeg hadde jo spist opp den jeg hadde tyvet med meg, eller, Jendor da, eller, egentlig jeg for det var jeg som hadde lagt den i vogna, jeg ville bare betale for en pose nonstop men om jeg skulle ta med meg denne posen ble jo ingenting rett,
og ingen ble mindre forvirret
uansett hva jeg sa.

Så nå vil jeg ikke handle der på en stund.

Men snart er det samefolkets sydag. Så jeg ser framover. Da får jeg annet å bekymre meg for. Jeg grugleder. Gleder for jeg lever litt i en selvfornektelse og tror at egentlig er alt i orden egentlig-egentlig, selv om jeg SER at det er feil, og gruer for jeg kommer til å bli så skuffet når jeg innser selvbedraget. Uanvhengig av at jeg allerede har gjennomskuet meg.

I det minste er jeg ikke kjeltring lengre.