God mandag!

Jeg glemte helt at jeg var en mandagsblogger så nå er jeg en onsdagsblogger.

Det er vel strengt tatt et godt tegn at jeg har lite å skrive om, at livet er litt stille og kjedelig, når man ser på hva spennende og innholdsrikt har medført av motstand og sutring de siste årene. Høsten er her, den er lang og sein, vanligvis hadde vi hatt minst ett snefall til nå, men det er ti grader og alt føles litt fremmed. Og selv om det er varmere og høsten varer evig, er det mørkt som før og dagene er kortere til tross for en temperatur som hører en annen årstid til.

I går hadde jeg siste vevekurs med damene mine, de er flinke og klarer seg selv nå. Det var ikke så mange som kunne komme, og selv skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle kunne klare å ha vevundervisning med en meters avstand, men det virker jo også som om jeg er det siste levende mennesket som bryr meg om smittevernstiltak. Og nå er det iallefall avsluttet, som arrangøren ville, og jeg synes også det er greit å være ferdig.

 

Jeg hadde da minst tyve cm til jeg skulle skrive om, hva var det da?

 

Jeg jobber med farge fra myrull, og jernbiter, og det stinker. Det stinker heldigvis ikke sånn at kroppen tenker FAREPÅFERDE! som den gjør når det lukter fis eller løsemidler, men det lukter surt. Jeg venner meg ganske fort om morgenene, og det må jeg jo. Det er ganske kaldt på atelieret så det er heller ikke sånn at det tørker særlig fort, så jeg blir sittende i surlukta. 

I går fikk jeg 29 kilo ark som jeg hadde skrevet etter, og som jeg skal bruke til myrullen, såjeg får vel gå og pakke opp, men etter som det ligger stinkende biter med vått papir dynket i myr og jern på alle ledige flater, blir det nok en logistisk utfordring...