Ok så den ubrukelige assistenten har endelig blitt ferdig med kontraktene. Je je.
Grunnen til at det har framstått som et så uoverkommelig arbeid er delvis at hvert verk har et åttesiders bilag, og jeg har ikke helt skjønt hva som skal stå der.
Ingenting, viser det seg, det er ekstra ark til de tilfellene der man selger mange verk. Men man kan bare fylle i tre verk på forsiden. Etter det må man begynne med et nytt dokument. Til tre nye verk. Med bilag til åtte verk. Og så to verk på det siste dokumentet. Som også har åtte sider med bilag.
Som jeg ikke skal fylle i.
Nå er alt gjort! Eller ikke gjort, i de tilfellene det ikke skal gjøres!
Det er veldig utypisk meg å drive og skyve på ting på den måten, det er en helt ny uvane jeg har lagt meg til. Evt. er det assistentens uvane faktisk. Den der jævla assistenten altså.
Nå driver jeg og akkoderer med meg selv om jeg skal vente på fraktpriser før jeg sender inn kontrakten, i tilfelle det skulle forkludre noe, men det står ingeting i kontrakten om frakt. Derimot har jeg i en separat mail at jeg skal fakturere for frakt. Så hvorfor vente på det? Aner ikke, det bare føles logisk? På hvilken måte? Det aner jeg heller ikke? Men det virker som jeg kommer til å følge opp den følelsen.
I dag har jeg spist lunsj med søskenbarnet mitt, i tårnet som hun sier. Jeg har jo sprunget rundt her i bygget og tatt bilder mens maling har tørket og lagt ut på FB og hun ville komme og sitte på stoler med utsikt og spise akkurat som storbylunsj så da gjorde vi det. Jeg ble litt selvebvisst på at vi satt i fellesarealene og pratet, det er masse benker og kaffebarbenker og stoler og lounger overalt, men det er aldri noen som sitter i dem, og det gjaller jo godt i korridorene om man prater. Og selv var jeg jo rasende på pratmakeren som alltid stilte seg opp i gangen for å prate i telefonen, men jeg syntes det måtte få passere denne gangen for... det var a) lunsjtid b) et engangstilfelle og c) vi pratet dempet og d) vi hadde spurt det nærmeste kontoret om det var greit. Såh. Såeh. Unnskyld om vi bråket. Men vi hadde det så fint!
Vi skal på koftefotoshoot og det er sånt som jeg aldri ville funnet på selv men når søskenbarnet mitt vil ha meg med på sånt så har jeg så lav terskel og sier bare ja. Det blir gøy! Eller hva sier jeg, det blir kanskje skrekkelig, men så lenge Anne er med så kan det egentlig ikke bli noe annet enn fint. Hun er en jævel på å gi komplimenter og jeg er veldig god på å le.
Her spiste vi foccacia og kanelboller og drakk kaffe og snakket om interiør.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar