Det er jo ganske ofte man går og legger seg om kvelden og tenker på sine egne ferdigheter som forelder og tenker jaja, i morgen er en ny dag.
Hvor mye man enn prøver så glemmer man seg på et tidspunkt og så viser det seg at man ikke er mummimamma akkurat.
Men her vil jeg få påpeke at mummimamma, alles mammaideal, er en litterær karakter. Ikke bare det, barna hennes er også litterære karakterer. Så det.
Åkei. Iallefall var vi på kafé på lørdagen, og det er en fin ting for ellers kan det bli litt mas rundt alle måltider all den tid Jendor spiser så sinn es schu kt sakte fordi han prater aboslutt hele tiden og det blir litt mas om å konsentrere seg om spisingen. I det hele tatt blir det en del mas fra foreldrepersonlighetene om å konsentrere seg i løpet av en dag, og det er litt synd, at man ikke bare kan få vase runt og være glad, og ta på seg buksa feil vei syv ganger på rad, uten at en frustrert forelder står der og pruster. Men man blir lei. Hvorfor bli man lei? Vet ei, man blir lei av å være tvungen til å stå og se på at noen somler.
Iallefall! Kafé! Da er det greit at man prater i ett og spiser en stykk bolle i løpet av 45 min. Så det er fint. Og på denne kaféen da, var det andre mennesker, ett av disse menneskene var en pappa med to barn og en mobil. Og på et tidspunkt begynte det ene barnet å vræle og pappaen kjefta med sintestemmen på det andre barnet som med en av sine spørsmål til pappaen, ikke til vrælebarn, visstnok hadde satt dette i gang og var skyld i det hele, og i løpet av alt dette så pappaen ikke opp fra mobilen en gang og da følte jeg meg som en litt bedre forelder!
For jeg kjefter også! Jeg er også urimelig! Men jeg ville ikke gjort det på den måten der så noe har jeg da skjønt.
Riktig nok blir jeg ikke egentlig en bedre forelder av at andre er dårlige foreldre i en gitt situasjon. Men det føles sånn. Så det tar jeg med meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar