Tekno

Det regner. Snøen er borte, alt er grått igjen. Jeg var på kofteworkshop i anledning samsik språkuke i går, det er 300 meter fra huset mitt og jeg ble kjørt hjem fordi det var så glatt. Is overalt. Jeg hater glatt. Og nå er vi igang. 

Det er ikke sant at det regner, akkurat nå er det opphold, det skal regne i dag så vi tok bilen til jobb, det føles som juks for jeg KUNNE jo ha gått. Det er vanskelig å finne en måte å roe ned aktiviteten på (doctor's orders) når det å ikke gå alltid føles som juks.

Jeg føler også at kontornaboen min jukser litt. De har hengt opp overvåkningskamera i gangen, jeg setter egentlig ikke særlig pris på å bli filmet når jeg kommer og går eller bare skal ha meg en kaffe eller gå til lunsj, samtidig, hva gjør det? Jeg liker det ikke og lovlig er det ikke (ingen skilt, og neppe lov å overvåke fellesarealer) men det skader meg ikke. Jeg burde bare latt det fare. Takk for den ekstra sikkerheten. Jeg skjønner det heller ikke, de lar ytterdøra borte i gangen stå konstant åpen (ikke ulåst, åpen, holdt åpen med betongkloss) så det blir dritkaldt til alle, for de kan jo ikke forventes å åpne døra når de skal gjennom den, de er jo håndtverkere, men overvåkningskamera, det er logisk. Det er mulig verken Mental Helse eller Rus i Omsorg borte i gangen setter pris på det. Det er mulig det er det at de akkurat har flyttet inn som er anledningen til at kameraet kom opp. 

Jeg synes ofte det er så vanskelig å forsvare seg selv. Det blir kaldt når en ytterdør alltid står åpen. Det er ikke lov å filme folk uten å varsle, det er ikke lov å filme fellesarealer. Er det gyldige argumenter? På en måte ja, på en måte nei. 

Jeg har mer problemer med teknologi, også min egen teknologi gjør livet vanskelig. Jeg printer, et dokument jeg har printet før, med samme printer, fra samme program, denne gangen påstår den ikke plutselig at den ikke er tilkoblet, den printer ut plakaten med tekst fra det ungarske dysleksiforbundets årsmøte. Det er ikke teksten jeg ser på skjermen. Det er teksten jeg får ut på papiret. Hvordan får den det til? Hvordan?

Og det snør

Det snør. Det snør på den måten at det legger seg på bakken og alt blir hvitt. Det lysner ikke helt, det er for overskyet og nå kommer vinteren. 

Først skal nok høsten komme tilbake i et par vendinger, snøen skal bli borte det skal bli tristere og gråere enn det var før, så kommer snøen for å bli. Så blir solen borte. Da henger vi opp utelysene, det som heter julelys lengre sør, men her henger sammen med mørketiden.

Men akkurat nå snør det bare, og alt blir hvitt. 

Jeg gruer meg til dette helt fra det tidspunktet når snøen smelter. Og når det kommer synes jeg aldri det er så ille. Sånn sett er sommeren verst, jeg gruer meg, vinteren bedre, jeg gleder meg. 

I morrest kledde jeg på meg som om det skulle være tyve minus, ullongs, ullbukser, boblejakke, ullgenser. Skjerf, lue og votter. Det var jo helt unødvendig, det var knapt minusgrader . Men man kommer liksom litt ut av det. 

I ettermiddag er det kofteworkshop på museet, jeg skal gå, men jeg tar ikke med noe kofte, jeg har jo planlagt to nye siden...våren vel. Ikke begynt. Begynner ikke nå heller, kommer aldri til å sy kofte under koftepolitiets overoppsyn, men jeg tar med en ládjogáhpir og syr videre på den. Jeg har lovt stesøstra en, men har bare gjort ferdig hornet. Det er en bra anledning til å komme videre. 

Og så kanskje komme igang med kofte? Hjemme? Det er bare det at jeg tror jeg må legge ut mønsteret litt, pga tjukk, og alle sånne ekstra momenter før man kommer igang butter imot. 

I går skulle jeg hjem og gjøre gigantiske steg videre i prosjekt Stedsspesifikk antropogeografisk science fiction basert på Tanner, uttrykt som kistertykk, etter det litt pussige morgenmøtet, men jeg har jo en sånn søvnhygieneplan jeg følger, så jeg var rett og slett for trøtt. Jeg skal jo altså stå opp om jeg ikke har sovnet i løpet av ett kvarter, som gjør at jeg sjelden sover mer enn fem timer pr natt, kanskje seks, og nå holder jeg på å dø. Det har også blitt sånn at etter halv ett gidder jeg stort sett ikke stå opp mer, eller klarer er vel kanskje mer riktig uttrykk, så da blir jeg uansett liggende i senga i mer enn et kvarter. Hele greia er egentlig enormt stressende, kvelden og natten blir oppdelt i kvarter jeg ikke rekker å sovne på. Hvis for eksempel the Stig begynner å snorke vet jeg at nå går det fem minutter på å snu det mennesket og får ham til å sove stille, da er det bare ti minutter igjen, det er ikke nok tid til å sovne på, så om ti minutter må jeg stå opp IGJEN. Jeg har heller ikke noe info om hvor lenge jeg skal holde på, så det må jeg si, råd fra spesifikke unevnte deler av helsevesnet, uten oppfølging, er egentlig uten verdi. 

Det eneste jeg klarte å gjøre i går var å printe, og ikke sånn komplisert printing der jeg selv klipper til A3 fra gammel papirrull og derefter limer sammen til A2, mer sånn putt A3papir i maskinen og trykk på print, få ferdig resultat. Og hele tiden holdt jeg på å sovne. Til slutt måtte jeg bare komme meg ut å gå, jeg hadde ingenting å by på og hver gang jeg satt meg ned ville jeg bare sove. 

Gjett om jeg fikk sove til kvelden da? Nei. For sånn er det å ha problemer med sovingen, det handler ikke om å ikke være trøtt, det handler om å ikke få sove. Det var bare å stå opp etter ett kvarter. Og så GADD jeg ikke stå opp etter det, og jeg vet ikke når jeg sovnet, men sikkert ikke så lenge før midnatt, og kroppen er så mye mer uthvilt når den har ligget i en seng en når den farter rundt i huset natterstid. 

 

Så nå sitter jeg på jobben med disse ferdige printene, takk til trøttesilje for dem, og skal finlese litt tekst, mens det snør utfor vinduene, og jeg ikke sovner. 

Bydag

I dag pakket jeg sekken og ruslet ned til byen for presentere et arbeid for noen. Jeg blir alltid litt oppløftet av sånne avbrekk i arbeidsuken. Jeg hadde på forhånd spurt hvilket språk det skulle være på ettersom det er en internasjonal gjeng, og fikk at de jobbet med å få inn norsk som arbeidsspråk og at det skulle være på norsk. Jeg har jo ingen problemer med å snakke engelsk, men jeg liker også at norsk kan snakkes når man er i Norge. Og jeg skulle tilogmed få et honorar for presentasjonen, som er bra fordi det er en prinsipiell anerkjennelse av at kunstneren, som kunstverdnen lever av, ofte er den eneste i rommet som ikke har betalt når kunstnerens arbeid presenteres.  

Det ble jeg litt imponert av. 

Så ble det en litt pussig presentasjon for et stykke uti skjønte jeg at minst en person var sur fordi det var på norsk. Og en annen person satt på mobilen, sikkert av samme grunn. Og jeg kan jo som sagt snakke engelsk, men da foretrekker jeg å være litt forberedt om det er mye faguttrykk, og gjett om det er litt faguttrykk når man skal presentere en antropogeografisk studie fra Petsamo sammenlignet med en skattematrikkel fra 1700, i form av kistetrykk.

Men det går nå greit det også. Eller det går.

 

Nå har jeg ruslet hjem i finværet, men jeg burde jo gått innom et bakeri og kjøpt noe, når jeg nå først er i handelsstrøk mener jeg, og planlagt det hadde jeg og. Jeg fikk levert et par bøker til biblioteket i det minste. Fikk ikke åpna døra til meråpnet bibliotek med bibliotekskortet mitt, får vel gå innom en dag og spørre hva jeg gjør feil. Eller hva som er feil, det er ikke alltid det er meg.  

 

Nå skal jeg kanskje printe litt. Kanskje gå en tur i finværet. Kanskje finne på noe annet.  

Fredag

I dag jobber jeg jobben på jobben, ikke i hjemmet. Det er litt for å få fredagsfølelsen, litt fordi jeg jo har valgt å skrive en tekst ved å klippe ut setninger fra en annen tekst, printe dem ut, skjære dem fra hverandre, og legge dem utover alle bord jeg kan få tak i. Jeg kjenner veldig på at dette ikke er den lettesete måte å skrive bok på. 

Nå ser jeg litt på den teksten som ligger ferdig i plakatform på datamaksinen, litt på de setningene som ligger utover alle bord. 

I går var det et meme som poppet fram i hjernen titt og ofte, det er det der "Rage against the machine? I'm pretty sure it was a printer" for dere vet når man har printet syv sider og på den åttende så bare det går ikke å printe, den er ikke tilkoblet. Den er tilkoblet. Den er fortsatt like tilkoblet som da side 7 kom pent og fint ut på brettet. Sukk. Styra sikkert en time med det. Men tilslutt hadde jeg ni pent sammenlimte A2 plakater fra A3printeren.

Nå kunne jeg jo tatt printeren med på jobb men ser for meg muligheter for sånn der deilig hjemmekontor med litt rage against the machine om jeg lar den stå hjemme.  

Jeg har også benyttet meg av museumstjenesten "Ha en venn som jobber på museet" for å få enten G eller C til å sjekke i den trykte utgaven av Fennia 49, der Antropogeografiska studier inom Petsamo-området er publisert, om det skal være á som i samisk ortografi, altså at teksten er feilskannet (det står tross alt en god del om pinner, rysska pinnar, skridpinnar, pinnarnas gamla regim der jeg nok tror originalen omtaler finner) eller om det skal være ȧ, altså en for meg ukjent form, som er det det står. Jeg har regnet med det er feil og rettet alle ȧ til á.

Det skal være ȧ. 

Og jeg burde jo skjønt det, á er nordsamsisk, her kommer den nordsamiske kulturimperialismen snikende inn uten at man merker det selv engang, men det er i det hele tatt mye ukjent ortografi i teksten. Jeg kjenner ikke skoltesamisk så godt, jeg vet ikke når de har hatt sine skriftlige reformer og når ting har blitt satt. Ingen av a-ene jeg har bala med her er i det skoltesamiske alfabetet i dag ihvertfall. Jeg vil på en måte ikke at teksten skal kunne tidsbestemmes, så om jeg bruker en a som bare var i bruk før 1936 er det jo litt avslørende- for de kanskje 300 stykkene som snakker skolt men som nok neppe ser prosjektet fordi de bor langt inni Finland. 

Muligens ikke så mye å bekymre seg for. Så lenge á går ut. 

Men man blir jo nyskjerrig. 

Nå håper jeg det er vafler i lunsjen, det er det ofte på fredager, samtidig er han som pleier å lage dem på ferie, og da har det i hovedsak gått ut ved lignende anledninger- men man kan leve i håpet. 

Nå går jeg med håpet mitt til kantina. 

God fredag!

Jobbelijobb

I dag sludder det og heldigvis hadde jeg bestemt meg allerede i går for å ha hjemmekontor så jeg slipper å dra legemet gjennom det sure sneværet. Jeg har jo så fint oppsett hjemme med alt jeg trenger, nesten, minus noen essensielle ting, men jeg har printer, som riktignok kan fraktes ganske lett med bilen til atelieret, men hjemmekontor. Mmmm. Jeg øver meg på å ikke ha dårlig samvittighet for idiotiske ting. Hjemmekontor. Mmmmm. Det er bra, jeg er glad. Øve øve øve. 

Jeg har benyttet anledningen til å ta en dusj, det å vaske håret (tørke egentlig) er jo nærmest en heldagsøvelse og passer bra til hjemmekontorering. Nå er baderomsvifta også gått i stykker. Alt vi har er litt ødelagt. Ny var den og. Men han som installerte den er konkurs og han som solgte den til han som installerte den er også konkurs. 

Det er liksom bare den koppen som holder viftebladet fast i den sylinderen som går rundt som har en liten sprekk, men det gjør at viftebladet farer ut i rommet på jakt etter nærmeste myke eller harde kroppsdeler når du skrur på vifta.Jeg har forøkt å stramme den med en bit tape, men nå snakker vi miniatyrreperasjon med miniatyrisntrumenter, så det var ikke så lett.

Jeg har også en liten plan om å fyre i ovnen, ikke sesongstart, jeg kom meg ut i skjåen allerede i overigår og hentet ved, men det var blitt mørkt, jeg fant ikke opptenningsved, og uten at jeg hadde noen anelse om det hadde the Stig lagt fra seg noe rå ved på toppen av bingen som jeg da tok med inn. 

Og så har det blitt litt vanskelig å tenne opp med så råtne knær, jeg kommer meg ikke ned på huk, og når veden er rå i tillegg...det var ingen suksess. Det var slit og styr. I dag kanskje. 

Planen var også å gå på biblioteket og sjekke om de har noe av Ursula K. le Guin, som jeg egentlig liker, samtidig, jeg skjønner at ideen er å diskutere samfunnsstrukturer i romanform, men skriver du nå engang en roman, så må du ha litt fokus på karakterene dine også om det skal bli en bra bok. Denne strenge uttalelsen er basert på den eneste boken jeg har lest hittils, the Disposessed. Ingen pageturner, men interessant nok. Jeg har samme ankepunkt mot Mars-trilogien til Kim Stanley Robinson, som jeg tross alt liker veldig godt og har lest flere ganger- men det er vanskelig å å holde karakterene fra hverandre. De er ganske like. 

Jeg tenkte også jeg skulle huske å ta en backup. Men det virker som jeg har disken på atelieret. Det er jo tross alt ganske fornuftig all den tid jeg har maskinen hjemme. 

Nu: kontorere på hjemmekontoret.

Vil ha og vil ikke ha

I dag hadde jeg et urbant kafémøte med mac på slep klokken 8.30, mmmm, elsker urbane kafémøter. Det tar litt glansen av det etter noen ganger at det bare er én kafe man kan gå på (som er åpen da), men likevel. Jeg måtte liksom prate litt fort siden macen bare har 30 minutter med batterikapasitet, jeg hadde med tauet, men fant ikke noe hull i veggen i nærheten. Jeg tenker jo såklart på å kjøpe ny men jeg går bare alt for mange runder med meg selv hver gang det kommer på bordet (tapeten? Hvor kommer det) så jeg ooooorker ikke. Alle fornøyde og alt forklart. Om enn litt fort. Heia prosjekt, krysse fingre for mer penger. Som vanlig altså. 

 

Etterpå gikk jeg hjem istedetfor på jobb, det virket så logisk siden jeg har så bra hjemmekontor med A3-printer og jobben er mye lengre unna, men da jeg kom hjem drev mannen og styra med greiner fra det treet som falt på bilen, så jeg trakk i arbeidsklærne og lempa kvist på tilhengeren. 

Som såklart ikke ville på slepekroken og derefter hadde et låst hjul. ALT vi eier er litt ødelagt. Men nytt kan man jo ikke kjøpe. Jeg sier som vevlæreren min: når jeg kommer til himmelen skal jeg ha NY bil. 

Nå er jeg jo ikke religiøs så det er mer uklart om det er en destinasjon for meg. Men prinsippet. Jeg kjenner det så godt igjen. 

Jeg bestemte meg jo for noen tid siden for å kjøpe en ny kaffekopp, eller kanskje mer enn én, for vi har bare mummikopper og jeg er ikke så begeistret for det, og da gikk jeg noen runder der, om det nå egentlig går an, men jeg hadde sett en så fin flagre forbi i en reklame på facebook.

Aldri har jeg sett den siden. Alle andre reklamer kommer igjen og igjen og NEI, jeg vil ikke ha strikkeskål fra Hytteromantikk, hvor er kaffekoppen min? 

Den finnes ikke mer.

Og så har jeg jo også ønsket meg champagneglass, vi har jo vanlige vinglass og man kan drikke av dem, men den der lille hverdagslukusen, jeg blir så glad av den. Åkei champagne er kanskje ikke hverdagslukus? Eh, hverdagsfestluksus? Det er jo ikke helt Rolex i Aspen heller mener jeg. Hva er egentlig hverdagsluksus? Sjokolade? OK DRIT I DET jeg mener, champagneglass. Løfter så veldig. Men jeg har ikke sett noen jeg liker som ikke koster en Rolex, så det har bare fått være, men så flagret det forbi en reklame for champagneglas fra Jysk, som til min glede og overraskelse var kjempefine. 

Har googlet. Har gått til butikk. Finnes ikke.  

 

Jeg har også bestemt meg for at om ikke ankelen slutter å verke i løpet av en uke, da kommer jeg til å gå til legen for å PEKE på den, for min erfaring er at da går ting fort over. Om man får en legetime mener jeg. Da gjemmer hele problemet seg, finnes ikke vondt, og man står der og ser fjottet ut.  Det kan jeg godt ta, om ankelen begynner å oppføre seg. 

 

 

Lat på hjemmekontor

I går tror jeg at jeg satt omtrent hele dagen på mobilen. Jeg fikk gjort null. Jeg tenkte egentlig mest at jeg var lat så lenge jeg var alene, men da Sønnen Den Pratsomme kom hjem, innså jeg at det ikke fantes evner i meg til å leke verken mimelek eller forklare hvordan et armbrøst fungerer. Lat på grunn av syk. Teknisk sett, som sønnen ville formulert det.

I dag er jeg mer høytfungerende. Jeg har hjemmekontor, (har fortsatt lyst å fyre i ovnen, veden er fortsatt i garasjen) og jobber med plakatene. Jeg er veldig fornøyd med plakatene. Jeg er veldig fornøyd med hjemmekontor. Ankelen verker og i natt hadde den en slags Toppenfjellet Revisited der den bare ville ha opperksomhet rundt sitt skadeomfang og jeg ikke fikk sove. Håper den er i en slags innspurtfase på selvheling og at det er derfor den styrer sånn. 

I morgen har jeg et kafemøte med halvinteressert kurator som skal få se plakatene, jeg har nå laget en serie på 9 sammenhengende. Jeg hadde håpet på 5 men jeg har også en tekst å ta hensyn til. Ser for meg de sier jeg kan få vise én. Det blir som det blir. 

Jeg har styra litt med å finne en font som både passer prosjektet OG viser samiske og kyrilliske bokstaver uten videre problemer. Det var ikke så mange. Det gjør det jo på én måte lettere. Det som gjør det vanskeligere er som sagt årtusenene som har gått siden sist jeg selv hadde ansvar for grafisk design. Jeg har foreksempel en tekstboks. Nei, jeg har syv. Ved siden av hverandre, de utgjør tekstens kolonner. Jeg regner jo med at det BÅDE er mulig å fastsette at mellomrommene mellom alle tekstbokser skal være 4,4 mm OG at det er mulig å skrive dette nummeret inn en plass. Det virker bare kjappere å flytte seks tekstbokser manuelt og passe på at det blir 4,4 mm mellom hver, enn å forsøke å finne ut hvordan man kan skrive inn dette tallet en plass sånn at tekstboksen flytter seg selv, og gjøre samme handling for alle objekter. Dette gjelder hver side. Alle tekstboksene på hver side. En slags grafikkens latmannsbør. 

 

 

Nå skal jeg ta litt ansvar for hjemmet og gå og handle. Mannen er støkkers på jobb og nå er jeg jo frisk og kan ta min del av forsørgerbyrden. Det vil si, min første tanke var Tro om jeg kan ringe mamma og invitere oss over på middag. Nå: butikken istedet.

Figensyk

Nå er det to måneder siden jeg datt og vrikka foten på fjellet og enda er den ikke helt i vater. Øm og stiv og fortsatt hoven. Det er verst på morran, så går det seg liksom til utover dagen. Det går egentlig helt fint, jeg bare merker at den ikke har kommet seg helt enda. Det er mer prinsippet. Hallo, kroppen, to måneder. Skjerpings. 

I dag er jeg hjemme med en annen som ikke har kommet seg helt enda, nemlig megselv. På fredag hadde jeg et møte, så redigerte jeg litt tekst og bilder, printet på den Uvillige Printeren, og så skulle jeg gå ned til byen og kjøpe høstsko langt på overtid, og da bare neih. Jeg måtte bare gå og legge meg. Jeg hadde følt meg helt frisk frem til da, og plutselig var jeg ikke frisk i det hele tatt. Og det er jeg fortsatt ikke. Jeg har den der sykheten jeg hadde så ofte før, sjeldnere nå, der jeg er syk uten sykdommen. Dere vet når man er forkjølet og er varm og kald og slapp og har frostrier og bomull i hodet og snørrete og vondt i halsen og bare vil sove? Sånn. Bare helt uten snørrete eller vondt i halsen eller andre forkjølelsessymptomer. 

Det gjør ikke meg noe at jeg ikke er snørrete og har vondt i halsen alstå. Men det er litt mystisk at man alltid blir syk uten å være syk. 

 

Nå vil jeg egentlig helst fyre i ovnen, men veden ligger ute i garasjen eller skjåen eller hva man skal kalle det bygget som det ikke går en bil inn i men som har garasjedører. Jeg orker ikke gå dit. Det regner. Jeg har istedet satt meg under dagslyslampen til sitrontreet. Ikke at det er det samme i det hele tatt, men det er for å gi meg en følelse av å i det minste ha stått opp. Her sitter jeg i lyset.  

Det er kanskje så langt jeg kommer i dag.  

 

Juhu!

Eh. Nå har jeg brukt flere timer for å legge en gradient over et bilde jeg redigerer. Det er 25 år siden jeg gjorde det sist og da gjorde jeg det i et annet program i et annet århundre. Jeg har googlet, såklart (ikke med en gang, like såklart) og forklaringene er for en nyere versjon av det programmet jeg bruker. Til slutt fikk jeg det til, det vil si, jeg innså at det jeg ville ikke egentlig var å legge en gradient. Til slutt fikk jeg til å gjøre det jeg ville, ikke det jeg trodde jeg ville. 

Men det gjør ikke så mye at jeg ikke er så effektiv, jeg har ikke timesbetalt og jeg er ganske fornøyd med å VILLE legge en gradient, eller, det er ikke det jeg vil, men det jeg jobber med er en plutselig åpning i et prosjekt som har vært helt låst, så jeg er ikke sur. Jeg er lur. Og så er jeg ikke så lur heller, så det er litt å pjuske med for å få det som jeg vil ha det. Og da jobber jeg. Og da er jeg som gladest. Og nå er det lunsj og det er heller ikke dumt. Juhu hu hu.

Og andre former for kommunikasjon

Jeg fikk tak i inntakskontoret på knehab, de var ferdige med ferien. Det viser seg at om du ikke har digipost, får du brevet automatisk tilsendt pr post. Og jeg vet jeg har høye krav til mine medmennesker og samfunnet de har bygget, men om du sender ut en sms som er sånn: Hei, du har fått plass hos oss, ring oss på xxxxxxxxx om du ikke har digipost for å få tilsendt brev, og det er det eneste som står i meldingen, så føler jeg at her er det mye som kan jobbes med om du verken kan ringes fordi det ikke er noen på kontoret, og det heller ikke er noe å ringe om. Det er så mye potensiale i forbedringen her at det ikke kan være nødvendig at en utenifra påpeker det. 

I dag var det liv i leiren nede på kjøkkenet/kantina på jobb, en konferanse av noe slag, og jeg ville bare ha kaffe, for det er litt kaldt på kontoret, og ja, kaffe uansett, og det var fremmede folk i dress og tomt for kaffe som jeg fikset og en ordfører som øvde på tre taler samtidig og litt sånn liv, liksom. Det gir en slags piff! men bare om man straks kan forlate dette livate miljøet for å gå og sitte alene med kaffen på sitt aleneateliér. (Eller er det første e som skal være é?) Mitt sosiale batteri er konstant innstilt på Overbelastet, kontakt leverandør. Jeg er mottagelig for illusjonen om at livet kan være annerledes, men det holder. 

Jeg driver jo og skriver en bok igjen. Basert på Tanner: Antropogeografiska studier inom Petsamo-området. Jeg tror det var så forlokkende å skulle skrive denne boken fordi det var så morsomt å skrive den forrige. Det er ikke så fryktelig morsomt å skrive denne. Den forrige ble underfundig og poetisk, denne har mye mer direkthet i seg, man kan ikke gjemme den opprinnelige historien fordi det står skoltlapp i hver setning. Jeg har noen fine sammensetninger, men det er ikke nok, og hvorfor skrive en bok til? Jeg har jo gjort dét. Nå er jeg jo en person som nesten alltid jobber i serier, men her blir poenget med det litt borte. Det er ikke noe poeng å skrive denne boken. Jeg har jo allerede skrevet den. Men det er nå likevel noe både med teksten og det påbegynte arbeidet, og kanskje er det ikke bok jeg skal skrive, det finnes jo andre trykte former. Jeg har tenkt litt på veggavis, skillingstrykk, kisteblader, lubok og folkebøker. Trykk som var billige og laget for å opplyse. Noe som forteller folket om noe. Plakater og oppslag. 

Og da er det kanskje litt morsommere igjen. Kanskje. For teksten fra Tanner er ikke sammenhengende på samme måte som den forrige, samtidig inneholder den mye mer informasjon. Kanskje, om jeg produserer fem eller syv plakater jeg henger rundt omkring i byen, kanskje er det da åpenbart at her er det informasjon, men man har heller ikke fått all informasjon? Noe mangler. For det gjør det jo. Og det kan det kanskje ikke gjøre i en bok. Men om det er plakater eller kistebilder i en serie, og serien er vanskelig å finne i fullstendig form? Kanskje. Og så er det en form jeg ikke har jobbet med før. 

Kanskje. Kanskje, kanskje. 

Jeg håper litt at jeg ikke får de pengene jeg har søkt om til boktrykk. Men man må jo ikke bruke alt heller. 

Nuvel. Akkurat det er utenfor min ansvarssfære. Nå skal jeg lage kisteblader.  

Endring

I dag var det frost på bakken. Det måtte jo komme. Jeg har akkurat tatt inn alle georginknollene, i går faktisk, så det var bra timing, klapp på ryggen for den. Skuldra. Der man klapper folk. Det er alltid litt vanskelig med hagen, det er jo ikke noe poeng å avslutte den når det fortsatt er fint vær og sola skinner, hagen må jo få stå! men det er ikke så gøy å avslutte den i regn og frost og sur vind, man skulle tatt inn hagen for lenge siden. Nå er det meste gjort opp for sesongen. Grill og utemøbler er satt i garasjen. Sneskuflene tatt ut. Squashen ligger i komposten. Hadet, sommeren, vi prøver igjen til neste år. 

Og i dag var det longs og votter og lue, men joggesko, så kald på føttene, varm på hendene. Det der med longs er litt vanskelig for meg, besatt av lathetens demon som jeg er. Det er for varmt å gå inne på jobb med longs. Men eeeeeer det det? Er jeg ikke bare varm fordi jeg akkurat har kommet inn? Så jeg utsetter og utsetter å gå inn på et rom der ingen har innsikt for å skifte, for det er jo så mye styr å ta av seg skoene, buksa, longsen, og ta på seg buksa og skoene igjen. Så enormt mye styr. Det tar minst ett minutt. Så ofte blir det ikke til, og så går jeg og er akkurat litt for varm hele dagen. 

Kanskje dette er noe jeg skal prøve å jobbe litt med denne sesongen. 

 

Jeg var jo på den der helseundersøkelsen for folk av diverse etnisiteter i Finnmark, jeg fikk godkjent på alle punkter, og jeg er tilogmed blitt to cm høyere. Hele livet har jeg vært nesten 160 cm, nå er jeg nesten 162 cm! Det gjør meg godt og vel til den høyeste i familien, kanskje med unntak av onkel Kalfrek, men han er død. Og når man i utgangspunktet er kort som en pellemanskit, utgjør en kilo mindre og to cm mer et ganske godt hopp nedover på BMI-en, så det var jo bare velstand. 

I dag må jeg prøve å ringe knehaben igjen og sjekke hvordan det har vært på ferie, men jeg kjenner at jeg kommer tilå utsette det litt. 

Jeg hadde mer iver ons-fre. Nå er jeg mandagslat. 

 

Jeg skal riste av meg mandagslatheten nå, og gå igang med arbeidet med boka, som kanskje har blitt til plakater/veggoppslag. Her kunne jeg skrevet mye mer om hvorfor, men hvor interessant er de indre prosessene i en kunstnerarbeidshverdag? Ikke mye. Godt mulig jeg kommer tilbake til det og skriver utførlig likevel, det er jo sånn jeg blogger. 

 

God mandag! God uke! God høst! 

 

Knehab

Det er ingen større hemmelighet at jeg har dårlige knær. Jeg liker jo ikke så godt å snakke om helse, men alle som har sett meg forsøke å lett og elegant forsere en trapp, skjønner at her er det noen som har problemer. Så har jeg en sånn diagnose som man egentlig kan trene vekk i løpet av noen måneder, bortsett i fra noen ganske få tilfeller, og der er jeg. Problemet er at når man da går til legen, så er det liksom ingen som skjønner at dette er et problem, det er jo en tullediagnose som kan trenes bort, dette kan jo umulig være et reelt problem. Og så får man liksom ikke så mye hjelp. 

Men nå har jeg vært og mast og gjort meg til igjen, så nå skal jeg sendes bort på rehab, altså knehab, som jeg i og for seg er helt i mot, har null prosent lyst, men jeg sier også ja takk for jeg vil jo helst ikke være en sånn som folk tror har store problemer når jeg går i en trapp. Takk for hjelp. 

Og da fikk jeg altså en sms i går med beskjed om at jeg har fått plass, og oppmøtedato, i en annen by i Finnmark, og at det er et brev til meg i Digipost. Hvis jeg har Digipost. Jeg har ikke Digipost, så jeg har prøvd å ringe det telefonnummeret som sto i sms-en, for jeg vil jo for det første ha brevet, men for det MER første, vil jeg har siste dato i oppholdet, siden det ser ut til å kræsje med turen mamma ønsket seg i 75-årsgave, den til Berlin. 

Når du ringer kommer du til sånn knappetelefonsvarer. Tast 1 for sted, 2 for inntakskontor. Så det gjorde jeg. Det har jeg faktisk gjort i to dager nå. Til slutt tastet jeg 1 for resepsjon istedet, og sa at jeg har prøvd å få tak i inntakskontoret i et par dager. Damen i respesjonen sa ååååå jaaaaa, neeeeei, æ trur dem e på ferie. 

Herregud så Finnmark dette er. De er kanskje på ferie.  

Hva med telefonsvarer der man sier når man er tilbake? Hva med å sette over telefonen til noen som ikke er på ferie som kan si at folk har tatt seg en ferie og ikke kommer til å svare? Den absolutt dårligste løsningen er jo å late som ingenting og bare la folk ringe og ringe og lure på om kanskje bare hele rehaben har brent ned. 

 

Jaja. (JAJA) Jeg skal tilogmed helse meg mer i dag, jeg er gammel nok til å delta på Saminor-undersøkelsen denne gang, som er et forskningsprosjekt om helsa i Finnmark, har også svart på en himla lang undersøkelse på nett om etnisitet og rasisme og kostholdsvaner, så nå skal jeg litt senere ned på min oppsatte time og få vite at jeg er for tjukk. Evt for kort til vekta mi da. Og gjøre noen andre undersøkelser også, blodtrykk og sånn. Jeg hater så intenst å forholde meg til helse og helsevesenet, jeg kommer til å sovne i det jeg kommer hjem. Og hvis jeg våkner skal jeg drikke rødvin. Med mannen. Foran TV-en. Kanskje får jeg potetgull. For det er jo helg. Og jeg har fortjent det. Skikkelig.