Vi dro på hytta, vi fisket krabber, vi hadde et uhell med en fryseboks som gjorde at store deler av fangsten gikk tapt, vi skjøt på blink, vi hugget ved, vi bakte ingenting, jeg sydde litt, vi leste litt, ingen større hendelser å melde om sånn her når påsken er over.
Nå skal det jobbes igjen, og til å hjelpe meg i den prosessen har jeg fått noen nye forebyggende medisiner mot hodepine. Listen over vanlige bivirkninger (1 av 10 eller fler) er lang som et essay på videregående, og inkluderer selvmordstanker, som jeg tenker at det skal jeg vel klare, treg og uklar tale, som jo er litt nedtur, og vektoppgang, og der går altså grensa. Vektoppgang? Det blir ikke aktuelt! Selvmord og ralling er en ting, men å bli ENDA tjukkere? Et sted går grensen. Død, ok, men ikke tjukk. Ere.
Når jeg finleste pakningsvedlegget en gang til sto ikke selvmordstanker blant vanlige bivirkninger, men i et eget lite essay. Så vanligheten kan diskuteres men ikke muligheten. Jeg har imidlertid ikke merket noe til det. Eller noe annet. For jeg tar så bitteliten dose. Derimot har jeg vært litt zombieaktig, men ærlig talt, påsken i en døs, er ikke det litt deilig?
Nå er arbeidsdagen i gang og døs er borte, heldigvis. Arbeidslysten har imidlertid ikke innfunnet seg men sånn er det vel for de fleste. Dessverre for meg består arbeidsdagen min i å finne på arbeidsoppgaver til meg selv, og den er litt ugrei når man er arbeidsvegrer.
Jeg må ta meg sammen. Jeg har glemt hvordan man gjør det.
Og sånn har vel mange det når de starter opp igjen.
Men vondt i hodet, det har jeg ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar