Figensyk

Nå er det to måneder siden jeg datt og vrikka foten på fjellet og enda er den ikke helt i vater. Øm og stiv og fortsatt hoven. Det er verst på morran, så går det seg liksom til utover dagen. Det går egentlig helt fint, jeg bare merker at den ikke har kommet seg helt enda. Det er mer prinsippet. Hallo, kroppen, to måneder. Skjerpings. 

I dag er jeg hjemme med en annen som ikke har kommet seg helt enda, nemlig megselv. På fredag hadde jeg et møte, så redigerte jeg litt tekst og bilder, printet på den Uvillige Printeren, og så skulle jeg gå ned til byen og kjøpe høstsko langt på overtid, og da bare neih. Jeg måtte bare gå og legge meg. Jeg hadde følt meg helt frisk frem til da, og plutselig var jeg ikke frisk i det hele tatt. Og det er jeg fortsatt ikke. Jeg har den der sykheten jeg hadde så ofte før, sjeldnere nå, der jeg er syk uten sykdommen. Dere vet når man er forkjølet og er varm og kald og slapp og har frostrier og bomull i hodet og snørrete og vondt i halsen og bare vil sove? Sånn. Bare helt uten snørrete eller vondt i halsen eller andre forkjølelsessymptomer. 

Det gjør ikke meg noe at jeg ikke er snørrete og har vondt i halsen alstå. Men det er litt mystisk at man alltid blir syk uten å være syk. 

 

Nå vil jeg egentlig helst fyre i ovnen, men veden ligger ute i garasjen eller skjåen eller hva man skal kalle det bygget som det ikke går en bil inn i men som har garasjedører. Jeg orker ikke gå dit. Det regner. Jeg har istedet satt meg under dagslyslampen til sitrontreet. Ikke at det er det samme i det hele tatt, men det er for å gi meg en følelse av å i det minste ha stått opp. Her sitter jeg i lyset.  

Det er kanskje så langt jeg kommer i dag.