I dag startet vi med en klassisk Anne Cath. Vestly, livets første for min del.
Jeg kunne altså ikke finne brillene, og både jeg og the Stig leita og leita, på kjøkkenet, på stua, på badet, i gangen, opp og ned trappene, og til slutt dro jeg hendene gjennom håret og innså da at jeg hadde skjøvet dem opp i pannen.
Ja, nå er vi altså der, sa the Stig.
The Twig er på mange områder svimmelheten selv. Du kan gjenta en beskjed ti ganger for at halve skal komme fram. I morrest hadde han slengt den rena t-skjorta rett i skittentøyskurven og fortsatt å ha på seg den gamle. Jeg vet ikke hvor mange gymbagger som ligger igjen på skolen, og jeg vet heller ærlig talt ikke om de ligger der fordi han ikke orker å dra dem med seg hjem eller fordi han glemmer dem. I dag sa jeg at kommer det ikke hjem minst en gymbag, så blir det ikke spilletid. Tror aldri den ungen har vært så sur på meg noen gang.
Det som er problemet med å leve med to som i forskjellig grad lever livet inne i en slags dis (den ene i veldig mye større grad enn den andre så det er sagt) er at jeg blir en slags huskeboks. Jeg må gå og huske ting for de andre to og det har jeg faktisk ikke særlig lyst å bruke energi på. Det føles faktisk litt urettferdig å måtte være den som husker ting de andre ikke gidder å holde i hodet.
Og nå er jeg litt urettferdig. Men sånn føles det fra tid til annen.
Jeg sitter hjemme og blogger, det er egentlig ikke noe vits å dra i gang sirkus Figenschou før jeg hører hurtigruta tute ute i fjorden, for ombord på den er de nyinnrammede bildene mine (som skulle ha vært her i forrige uke.) Så skal de losses og lastes på bil, og så skal de kjøres ut, og så skal de riktignok akklimatiseres i et døgn eller så før jeg åpner kassene, men når hurtigruta, eller Havila, jeg vet ikke hvem som har ruta i dag, tuter, da kan jeg i alle fall dra ned i galleriet. Nå innser jeg at selv om hurtigruta burde tute om et kvarter eller så, vet jeg faktisk ikke om Havila holder samme rute. En løst skissert dag, med andre ord. The Stig holder øye med gradestokken, i helga var det minus tredve, da starter ikke bilen, den trenger vi i dag, nå er det oppe i 21 grader. Det er ikke helt i den trygge sonen for bilstart, vi håper det stiger litt til.
I helga var jeg ikke helt frisk. Til min forskrekkelse og enorme skuffelse, for da er jeg jo alltid syk en ti dagers tid, men søndagen følte jeg meg allerede bedre. Lørdags morgen hadde jeg skyntet meg å sy ferdig leporelloene, siden jeg følte meg så dårlig, jeg regnet med det var siste sjanse til å få dem fullført. Men det hadde jeg jo helt fint klart i dag. Jaja, fint med alt som er gjort.
Jeg og the Twig gikk løs på fryseboksens enorme beholdning av frosne bær i helga, og lagde smoothie etter smoothie, på søndagen tror jeg at jeg fikk i meg en liter bær, så kanskje det er derfor jeg er frisk.
Eller kanskje jeg aldri egentlig var syk.
På torsdag er det åpning av lokal kunstfestival, jeg har en utstilling jeg må gjøre ferdig og noen produkter som skal gjøres ferdig til salg, og vi får gjester i kjelleren og har en del rengjøringsarbeid i husets alle etasjer å gjøre, vi må også innom mamma og hilse på henne og hennes gjester (som hun oppbevarer på loftet, sånn kan man også gjøre det) så nå gr det vel slag i slag her.
Men først må hurtigruta tute ute i fjorden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar