En annen ting når man flytter er alle spøkelseslysbryterne. Altså når du går inn i et rom og klasker til veggen, akkurat der det var en lysbryter en plass du bodde en gang.
Det tar nok litt tid å venne seg av med dem.
Veldig lang tid kanskje. Der vi bodde før på Sødermalm, Stokkeholmen by, Svedulla, dreiv jeg enda da vi flytta ut med famling på flatveggen, og skrudde av og på lysbrytere som ikke var koblet til noe lys og aldri hadde vært det så lenge vi hadde bodd der.
Man kan kanskje si at jeg ikke knyttet meg så veldig til den leiligheten.
Eller så kan man si at jeg ikke var så veldig lærenem.
Eller så kan man si at jeg hadde fått en overdose flytting og det var fullt. Hjernen ville ikke ta til seg flere midlertidige hjem og lysbrytere. Så nå blir det vel bra. Nå er det midlertidige minnet slettet og vi kan begynne på nytt.
Bor i gokk, driver med kunst. Ikke så interessert i interiør.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
den dagen er ikke i dag, men nesten
Det vil jo komme en dag der jeg savner å stå i dusjen i egne tanker men så plutselig skvette til av noen som kommer inn på badet for å entus...
-
Brev fra etterkrigstia. Da alt skulle bygges opp igjen. Til Finnmarkskontoret, som sto for pengene/oppbyggingen/skjemaveldet. Stor begeistri...
-
I det siste har jeg tenkt mye på Josefin. Priblemet er bare ta jeg ikke helt vet hvem Josefin er. Jeg husker hvordan hun så ut, at hun var g...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar