Dere vet når man våkner og ikke vet hvor man er? Stort sett varer det bare et kort øyeblikk, avogtil varer det et langt øyeblikk. Og så kommer det, åh, jeg er på hotell, jeg er på besøk, jeg er hjemme, jeg er jo her. Hjernen kobler.
Jepp. Men har dere noen gang, og her må det skytes inn, har dere noen gang etter ca ti-tolv års trofast samboerskap, våknet og febrilsk prøvd å komme på hvem han som ligger ved siden av dere i senga er?
Til mitt forsvar vil jeg ha notert at jeg hele tiden skjønte at jeg burde vite hvem dette var, jeg klarte bare ikke å komme på hvem. Jeg noterer også poeng til meg selv for ikke å spørre vedkommende selv om hans identitet. Positiv oppførsel også ettersom vedkommende pleier å bli litt irritert når/hvis jeg skal ha ham til å forklare hvor vi er nå, natterstid. En liten del av hjernen min må ha husket akkurat det. Takk til den.
1 kommentar:
Uff. Minner meg om gamle, demente bella som fikk besøk av sønnen sin på sykehjemmet. "Hvem er det? Jeg liker ikke oppsynet på ham!" sa gamla. Ja ja.
Legg inn en kommentar