Nå er det såpass mange i slekten som synes jeg har mast så mye om ny telefon at det virker som om jeg uforvarende har startet en slags innsamlingsaksjon.
Da ble jeg såklart litt usikker på om jeg egentlig vil ha.
Men jeg må ha. Man lever ikke i samfunnet uten. Men må jeg ha så dyr? Må jeg støtte slavearbeid i Kongolesia? Forurensningen i Kina?
Ja. Må visst det.
En av de som er med på kronerullingen, vi kan bare kalle ham "pappa", synes det er såpass pinlig med mitt internettilorgingsprosjekt at han har skjenket et særdeles generøst bidrag. Det er jo stas. Men for å si det sånn, han har ikke så mye han skulle ha sagt på orgingsfronten. Eller hva man skal kalle det. Det verste jeg visste var å være med når det skulle handles inn ny sykkel (på høsten) eller nye ski (på våren) eller fjellsko eller og så videre. For da skulle det prutes. Og det skulle ikke gis seg.
Og det skulle has ting med på kjøpet.
Både jeg og søstersen pleide å syntes at det var såpass pinlig at vi forlot butikken ved enkelte anledninger. Men egentlig har jeg vel også skjønt at de i butikken også syntes det var litt artig. Det ble som et slags parti sjakk men på en veldig finnmarksk måte. Og det ble jo alltid ny sykkel og nye skisko og greier på kjøpet.
Men jeg pruter ikke selv altså.
Jeg tigger på internett. I en blogg ingen leser.
Like effektivt dét, har det vist seg.
2 kommentarer:
Jovisst les me! Med stor hugnad! :-)
selvsagt leser vi, når vi får komme inn og lese igjen. Du har vært savnet!
Jeg har også forlatt sportsbutikker med skamrøde ører mens far stod igjen og prutet. Nå pruter jeg selv ( noen ganger ) og så tenker jeg at vi var heldige som fikk oppleve dette i en tid før alt ble kjipe kjeder med overstyrte priser og tilbudskampanjer. Nå er det knapt nok en butikkansatt som har myndighet til å gi avslag.
Legg inn en kommentar