Jeg har ofte tenkt:
jeg har fanden suse meg bedre venner enn jeg fortjener.
De kjører rundt på meg, og maler taket mitt, og borrer i veggen min, og tar med saker fra Ikea, og inviterer meg på middag, og tar seg av flyttelassene mine, og hjelper meg med koftesøm, og henter og bringer og jeg vet altså ikke hva.
Selv har jeg verken bil eller borr eller muskler eller særlige matlagingsevner så hva de får ut av å bære meg på gullstol gjennom livet, aner jeg faktisk ikke. Og det er jo en ubehagelig tanke, men når jeg forsøker å tenke etter og gjennom hvorfor de stiller sånn opp, ender jeg alltid opp med at
jeg har bedre venner enn jeg fortjener.
Og så prøver jeg å tenke at de er jo heller ikke et gjeng med mehe, så noe må det vel være, men det eneste jeg kan komme på at jeg er bra til er å være bortreist når det gjelds, på grunn av denne halvnomadiseringen, alltid er jeg en annen plass. Når noen skal ha bakset en flere hundrekilos marmorplate opp i fjerde etasje, uten heis, for eksempel. Eller når noen skal gifte seg. Da er jeg oisann, en helt annen plass.
Det er nesten så jeg tenker at de får betalt. Klekkelig betalt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar