Det funker ganske dårlig for meg at jeg ikke er istand til å huske hva en løvetann heter (jeg husker det nå) men godt husker hva faren til en karakter i en bok jeg leste da jeg var fjorten het. (Kapugen)
For meg hadde det passet bedre om det var motsatt.
ANDRE, altså.
Jeg er så lei av at folk som leser mail ikke leser mail.
Jeg prøver å få sendt kunst fra Stockholm til Karasjok.
Jeg sender mail med spesifikasjoner til fraktfirma. På mandag.
Jeg ringer og maser på tirsdag. Fraktifirma blir sur.
Fraktfirma ber om spesifikasjoner. På fredag.
Jeg svarer at de står i mailen de har trykket Reply på. (For jeg er på mobil og får ikke kopiert og limt inn tekst.)
Jeg spør hvor lang tid det tar å få sendt forsendelsen, og ber om å få en faktura på mail.
Jeg får et pristilbud.
Jeg spør hvor lang tid det tar å få forsendelsen sendt, og ber om å få faktura på mail.
Jeg får spørsmål om fakturaadresse.
Jeg spør om hvor lang tid det tar å få forsendelsen sendt.
Jeg venter på svar.
Jeg må vite det sånn at jeg vet når vi skal sende sånn at jeg kan være i Stockholm da.
Jeg venter på svar. Jeg venter på å få bestilt flybilletter. Jeg venter på andre. Jeg synes det hadde vært så utrolig mye greiere om ikke folk hadde vært så travle at de skal gjøre alt så fort at alt tar ti ganger lengre tid.
Jeg prøver å få sendt kunst fra Stockholm til Karasjok.
Jeg sender mail med spesifikasjoner til fraktfirma. På mandag.
Jeg ringer og maser på tirsdag. Fraktifirma blir sur.
Fraktfirma ber om spesifikasjoner. På fredag.
Jeg svarer at de står i mailen de har trykket Reply på. (For jeg er på mobil og får ikke kopiert og limt inn tekst.)
Jeg spør hvor lang tid det tar å få sendt forsendelsen, og ber om å få en faktura på mail.
Jeg får et pristilbud.
Jeg spør hvor lang tid det tar å få forsendelsen sendt, og ber om å få faktura på mail.
Jeg får spørsmål om fakturaadresse.
Jeg spør om hvor lang tid det tar å få forsendelsen sendt.
Jeg venter på svar.
Jeg må vite det sånn at jeg vet når vi skal sende sånn at jeg kan være i Stockholm da.
Jeg venter på svar. Jeg venter på å få bestilt flybilletter. Jeg venter på andre. Jeg synes det hadde vært så utrolig mye greiere om ikke folk hadde vært så travle at de skal gjøre alt så fort at alt tar ti ganger lengre tid.
fyrVERkeRIIII!
Dere vet hvilken dag det er i dag? Hvilken merkedag?
Ja!
Bloggen er ti år!
Eller jeg tror det er i dag for jeg gadd ikke gå tilbake til første innlegg i 2005 og sjekke en gang til, men jeg sjekka her for noen uker siden og jeg er ganske sikker på at det var den 28. mai 2005 jeg skrev første innlegg. Og ti år er jo en anseelig alder for en blogg (jeg vet faktisk ikke om fler selv om jeg jo veeeet at de finnes) så jeg tenkte først at jeg skulle feire det med en bloggkavalkade over hele jævla forløpet. 2005= sånnogsånn! 2006=sånnogsånn! 2007=herregud for et artig år! Ossåvire!
Men det ble jo så grusomt mye jobb. Sjøl om det var litt artig og gå tilbake og lese gammelblogginga. For den delen begynte jeg på.
Men så måtte jeg jo ha systematisert det i hodet på noe vis og skrevet det om og vært artig og stått på, så...jeg lot det fare. Kanskje en annen gang, plutselig, kavalkadene mine kommer jo uansett sjelden på forventet tidspunkt.
Men en oppsummering skal dere da få!
For ti år siden, da jeg starta blogginga, jobba jeg på et museum i en prosjektstilling, og den jobben vant en konkurranse på p3 om å være Norges verste jobb. Til min og min prosjektkollegas overraskelse, vi hadde jo ikke meldt oss på. Men det hadde noen andre.
Jobben besto forøvrig i å sitte alene på et rom uten verken ventilasjon eller noe særlig kontakt med de andre ansatte, og fjerne stifter og binderser fra vannskadde, mugne dokumenter.
Men så bestemte jeg meg for å være modigere enn jeg var og forsøke å komme inn på Kunsthøgskolen i Bergen. Og sannelig min hatt, det gjorde jeg til min store overraskelse. Og etterhvert, skuffelse. Jeg hadde nok ventet litt mer av skolen, faglig, men jeg overlevde da. Både mugne hybler og mugne proffesorer. (uttal det sånn.)
Egentlig syntes jeg det var ganske staselig å bo i Bergen, iallefall de første årene før alle jeg kjente flyttet fra byen. Og så tok jeg jo et halvt års pause og bodde litt i Helsinki. Dét var litt ensomt. Men det er det mange utvekslingsstudenter i verden som sier. Skjønt ingen andre har fortalt at de gikk på bokhandelen og kjøpte bøker de allerede hadde, for det var liksom som å treffe gamle venner.
Etter bacheloren på Khib, bodde jeg litt mer i Bergen og hadde atelier og forsøkte å finne en annen skole jeg kunne gå på. Atelieret hadde ikke varme, men bro med fisk og sjøliv under på veien ditet, og det var staselig. Veldig staselig. Det som ikke var staselig var at det var den kaldeste vinteren på førti år i Bergen akkurat det året så jeg endte opp med lungebetennelse og en ganske slapp sommer.
men SÅ! Kom jeg inn på den skolen jeg aller helst ville gå! I Gøteborg!
Og var storfornøyd med det helt til opptil flere mennesker sa at når jeg nå engang også var kommet inn i Stockholm, som jeg hadde søkt på sånn for sikkerhets skyld, burde jeg gå der. Da startet Virringens Tid. Den varte jo ikke akkurat i åresvis men den var virrete. Og intens. Hvilken skole skulle jeg velge? HjØlp!
Dette holdt jeg på med en stund. Til vi hadde fått oss leilighet i Gøteborg. Mens vi var i Gøteborg. Da bestemte jeg meg for Stockholm.
Så gikk jeg på skole i Stockhom i to år. Konstfack altså. "Med byråkrati som konstnärlig utrycksmedel." Hjelpe meg. Hjelpe dem. Men jeg hadde en fantastisk klasse, det var fantastiske verksteder, og jeg fikk gjort mye jeg var fornøyd med, iallefall sisteåret. Og etterpå fikk jeg et sånt nasjonalt stipend som henger veldig høyt og kjente meg kjempeflink. Go jag!
Og flytta mye rundt. Det gjør man i Stockholm. Det jeg er mest fornøyd med er at vi faktisk tok den første huseieren, som snøyt oss, til den nemda som tar seg av sånne saker, eller, tok, for nå er akkurat den snytingsloven avviklet, og fikk tilbake masse penger. Go jag enda mer!
Og så blei jeg ferdig på skolen. Og starta på stipendperioden på det der fantastiske stipendet, og begynte å jobbe som billedkunstner enda jeg jo er møbeldesigner og interiørarkitekt, og det skulle jo umulig gå bra, men bank i bord, staur og tak, hittils har det da gjort det. Oæ. Innimellom har jeg bodd i Kirkenes og jobbet både frilans og på museet og med kunst. Og så fikk vi en ny samboer som bæsjer og sover og spiser, og det artige er at det aller første blogginnlegget handler om at jeg skal ha tre unger, "adopterte negerbarn" tror jeg frasen var, og de skal hete blant annet Jendor Førstevann. Og det visste jeg ikke da Jendor kom. Eller jeg hadde glemt det da. Og det var det første innlegget og nå er vi her, ti år senere.
Det var vel det. Jeg har vært på flere katastrofale ferier. Jeg har krangla med posten. Jeg har krangla med ødelagt elektronikk. Jeg har ikke lært meg å kjøre bil. Jeg har krangla med byråkrati. Jeg får rett og slett ikke til post, elektronikk, ferier og byråkrati, men jeg får til kjærlighet, jobb, ungen, og livet.
Og jeg kan nyse over tyve ganger på rad og det er det ikke så mange som kan.
Jah. Sånn var det. Sånn har det vært. Noe jeg har glemt?
Ja!
Bloggen er ti år!
Eller jeg tror det er i dag for jeg gadd ikke gå tilbake til første innlegg i 2005 og sjekke en gang til, men jeg sjekka her for noen uker siden og jeg er ganske sikker på at det var den 28. mai 2005 jeg skrev første innlegg. Og ti år er jo en anseelig alder for en blogg (jeg vet faktisk ikke om fler selv om jeg jo veeeet at de finnes) så jeg tenkte først at jeg skulle feire det med en bloggkavalkade over hele jævla forløpet. 2005= sånnogsånn! 2006=sånnogsånn! 2007=herregud for et artig år! Ossåvire!
Men det ble jo så grusomt mye jobb. Sjøl om det var litt artig og gå tilbake og lese gammelblogginga. For den delen begynte jeg på.
Men så måtte jeg jo ha systematisert det i hodet på noe vis og skrevet det om og vært artig og stått på, så...jeg lot det fare. Kanskje en annen gang, plutselig, kavalkadene mine kommer jo uansett sjelden på forventet tidspunkt.
Men en oppsummering skal dere da få!
For ti år siden, da jeg starta blogginga, jobba jeg på et museum i en prosjektstilling, og den jobben vant en konkurranse på p3 om å være Norges verste jobb. Til min og min prosjektkollegas overraskelse, vi hadde jo ikke meldt oss på. Men det hadde noen andre.
Jobben besto forøvrig i å sitte alene på et rom uten verken ventilasjon eller noe særlig kontakt med de andre ansatte, og fjerne stifter og binderser fra vannskadde, mugne dokumenter.
Men så bestemte jeg meg for å være modigere enn jeg var og forsøke å komme inn på Kunsthøgskolen i Bergen. Og sannelig min hatt, det gjorde jeg til min store overraskelse. Og etterhvert, skuffelse. Jeg hadde nok ventet litt mer av skolen, faglig, men jeg overlevde da. Både mugne hybler og mugne proffesorer. (uttal det sånn.)
Egentlig syntes jeg det var ganske staselig å bo i Bergen, iallefall de første årene før alle jeg kjente flyttet fra byen. Og så tok jeg jo et halvt års pause og bodde litt i Helsinki. Dét var litt ensomt. Men det er det mange utvekslingsstudenter i verden som sier. Skjønt ingen andre har fortalt at de gikk på bokhandelen og kjøpte bøker de allerede hadde, for det var liksom som å treffe gamle venner.
Etter bacheloren på Khib, bodde jeg litt mer i Bergen og hadde atelier og forsøkte å finne en annen skole jeg kunne gå på. Atelieret hadde ikke varme, men bro med fisk og sjøliv under på veien ditet, og det var staselig. Veldig staselig. Det som ikke var staselig var at det var den kaldeste vinteren på førti år i Bergen akkurat det året så jeg endte opp med lungebetennelse og en ganske slapp sommer.
men SÅ! Kom jeg inn på den skolen jeg aller helst ville gå! I Gøteborg!
Og var storfornøyd med det helt til opptil flere mennesker sa at når jeg nå engang også var kommet inn i Stockholm, som jeg hadde søkt på sånn for sikkerhets skyld, burde jeg gå der. Da startet Virringens Tid. Den varte jo ikke akkurat i åresvis men den var virrete. Og intens. Hvilken skole skulle jeg velge? HjØlp!
Dette holdt jeg på med en stund. Til vi hadde fått oss leilighet i Gøteborg. Mens vi var i Gøteborg. Da bestemte jeg meg for Stockholm.
Så gikk jeg på skole i Stockhom i to år. Konstfack altså. "Med byråkrati som konstnärlig utrycksmedel." Hjelpe meg. Hjelpe dem. Men jeg hadde en fantastisk klasse, det var fantastiske verksteder, og jeg fikk gjort mye jeg var fornøyd med, iallefall sisteåret. Og etterpå fikk jeg et sånt nasjonalt stipend som henger veldig høyt og kjente meg kjempeflink. Go jag!
Og flytta mye rundt. Det gjør man i Stockholm. Det jeg er mest fornøyd med er at vi faktisk tok den første huseieren, som snøyt oss, til den nemda som tar seg av sånne saker, eller, tok, for nå er akkurat den snytingsloven avviklet, og fikk tilbake masse penger. Go jag enda mer!
Og så blei jeg ferdig på skolen. Og starta på stipendperioden på det der fantastiske stipendet, og begynte å jobbe som billedkunstner enda jeg jo er møbeldesigner og interiørarkitekt, og det skulle jo umulig gå bra, men bank i bord, staur og tak, hittils har det da gjort det. Oæ. Innimellom har jeg bodd i Kirkenes og jobbet både frilans og på museet og med kunst. Og så fikk vi en ny samboer som bæsjer og sover og spiser, og det artige er at det aller første blogginnlegget handler om at jeg skal ha tre unger, "adopterte negerbarn" tror jeg frasen var, og de skal hete blant annet Jendor Førstevann. Og det visste jeg ikke da Jendor kom. Eller jeg hadde glemt det da. Og det var det første innlegget og nå er vi her, ti år senere.
Det var vel det. Jeg har vært på flere katastrofale ferier. Jeg har krangla med posten. Jeg har krangla med ødelagt elektronikk. Jeg har ikke lært meg å kjøre bil. Jeg har krangla med byråkrati. Jeg får rett og slett ikke til post, elektronikk, ferier og byråkrati, men jeg får til kjærlighet, jobb, ungen, og livet.
Og jeg kan nyse over tyve ganger på rad og det er det ikke så mange som kan.
Jah. Sånn var det. Sånn har det vært. Noe jeg har glemt?
eller andre eller tredje men i fjerde
Borettslaget vi leier hos har fått ny vaktmestersørvis. Ikke de som var før, som var små, men noen store som kan alt.
Da jeg var på mitt mest gravideste hadde heisen en tendens til å bli stående oppe i fjerde. Jeg tenkte nå mitt, for i fjerde bor de som ikke holder opp heisen for de som har ørti koffterter, som booker tolvtimerspass i toættstugan flere ganger i uka og som ikke plukker opp etter hunden sin. Det jeg tenkte når jeg tenkte mitt var at de satte opp heisdøra der oppe så de skulle slippe å vente på heisen når de hadde bruk for den. Men jeg var litt sur når jeg tenkte mitt for jeg ville hjem og kom meg ikke opp trappa så egentlig tror jeg ikke de er SÅ egoistiske. Egentlig var det nok heisen i seg selv, det vil si en liten brekk i dørkarmen. For noen i mitt hushold gikk opp og sjekka.
Vel, jeg måtte jo sende en mail til den nye vaktmestertjenesten da, om at heisen hadde en tendens til å bli stående oppe i fjerde og dermed ble utilgjengelig for andre etasjer.
Og så gikk det elleve dager.
Og så fikk jeg en mail om at den nye vaktmestertjenesten måtte ha telefonnummeret mitt før de kunne svare på henvendelsen, "i tilfelle det var noe mer de lurte på angående heisen."
Elleve dager. Da reparerer jo enkelte samboere heisen selv mens enkelte supergravide slår opp telt med stormkjøkken nede i porten.
Små og tilgjengelige er bra. Store og teite er teit.
Nå er det døra nede i første som har låst seg. Jeg satser på at noen andre kontakter vaktmestertjenesten denne gangen.
Da jeg var på mitt mest gravideste hadde heisen en tendens til å bli stående oppe i fjerde. Jeg tenkte nå mitt, for i fjerde bor de som ikke holder opp heisen for de som har ørti koffterter, som booker tolvtimerspass i toættstugan flere ganger i uka og som ikke plukker opp etter hunden sin. Det jeg tenkte når jeg tenkte mitt var at de satte opp heisdøra der oppe så de skulle slippe å vente på heisen når de hadde bruk for den. Men jeg var litt sur når jeg tenkte mitt for jeg ville hjem og kom meg ikke opp trappa så egentlig tror jeg ikke de er SÅ egoistiske. Egentlig var det nok heisen i seg selv, det vil si en liten brekk i dørkarmen. For noen i mitt hushold gikk opp og sjekka.
Vel, jeg måtte jo sende en mail til den nye vaktmestertjenesten da, om at heisen hadde en tendens til å bli stående oppe i fjerde og dermed ble utilgjengelig for andre etasjer.
Og så gikk det elleve dager.
Og så fikk jeg en mail om at den nye vaktmestertjenesten måtte ha telefonnummeret mitt før de kunne svare på henvendelsen, "i tilfelle det var noe mer de lurte på angående heisen."
Elleve dager. Da reparerer jo enkelte samboere heisen selv mens enkelte supergravide slår opp telt med stormkjøkken nede i porten.
Små og tilgjengelige er bra. Store og teite er teit.
Nå er det døra nede i første som har låst seg. Jeg satser på at noen andre kontakter vaktmestertjenesten denne gangen.
Ho Jendor
Når jeg drømmer om Jendor er han ei jente. Alltid. I natt het han Helene og vi hadde glemt han oppe på fjellet, i bare pysjen liggende ute på en slede. Innså vi da vi var på vei ned fra fjellet på sneskuteren. Som var nesten tom for batteri. Likevel skulle vi bare ned i bebyggelsen og laste av før vi dro tilbake og hentet ungen. Jeg visste at kråkene kom til å ha hakket ut øynene på henne, liten og hjelpesløs som hun var, før vi kom oss tilbake.
Huff.
Men greia er at når jeg er skikkelig trøtt, som man jo ofte er før de blir en sånn 24-25, tror jeg også ofte at han er ei jente. "Ho", tenker jeg. Hvis jeg ikke tenker meg om. Kan man kalle det et slags kvitebjørnkongvalemonsyndrom?
Huff.
Men greia er at når jeg er skikkelig trøtt, som man jo ofte er før de blir en sånn 24-25, tror jeg også ofte at han er ei jente. "Ho", tenker jeg. Hvis jeg ikke tenker meg om. Kan man kalle det et slags kvitebjørnkongvalemonsyndrom?
jaJA
Vår nye samboer har begynt å prate. Ikke ord da, men sånn pludring. Litt sånn kommunikasjon!
Skulle bare ønske det var jeg som var målet for dette ønsket om å kommunisere med omgivelsene. Og ikke den der røde ullhua. Igjen.
Ikke lengre på linje med den røde ullhua. Men under.
Skulle bare ønske det var jeg som var målet for dette ønsket om å kommunisere med omgivelsene. Og ikke den der røde ullhua. Igjen.
Ikke lengre på linje med den røde ullhua. Men under.
Jaja.
Det er jo fantastisk når hele Jendor sprekker opp i et smil når jeg kommer inn i synsfeltet. Man føler seg som verdens beste foreldreperson.
Til man innser at både den røde ullhua og kjøkkenbenken får samme smil.
På linje med ei rød ullue som har blitt for liten. Det er der man er.
Til man innser at både den røde ullhua og kjøkkenbenken får samme smil.
På linje med ei rød ullue som har blitt for liten. Det er der man er.
dementi
Forresten er det ikke helt sant at jeg ikke spiller sammens med andre lengre.
Jeg og Jendor spiller litt. Det vil si, det er mest jeg som spiller, og så følger Jendor hardt med på fingrene mine sånn at de ikke spiller feil. Det virker egentlig mot sin hensikt, men alle deltar med det de kan. Og det er åpenbart at Jendor ikke engang kan forskjellen mellom telespringar og valsetakt, så man må også ta det man får.
Ingen av oss klager.
Jeg og Jendor spiller litt. Det vil si, det er mest jeg som spiller, og så følger Jendor hardt med på fingrene mine sånn at de ikke spiller feil. Det virker egentlig mot sin hensikt, men alle deltar med det de kan. Og det er åpenbart at Jendor ikke engang kan forskjellen mellom telespringar og valsetakt, så man må også ta det man får.
Ingen av oss klager.
Å merkes
Jeg har jo, i nesten årevis, sydd en kofte til søstersen. Den ble på et tidspunkt tilogmed ferdig. Og overlevert. Og tatt i bruk.
Da yngsteblad Figenschou var liten, gikk hun i barnehage. Yngsteblader gjør jo gjerne det. I barnehager går det mange andre yngsteblader, og for at vårt eget yngsteblad skulle komme hjem med sine egne yngstebladsklær, skrev vi navnet hennes på vaskelappen i nakken på alt. Bare at Yngsteblad har nesten førti bokstaver i navnet sitt, så det ble en forkortelse. Somafito.
Nå kunne hun ikke lese da, men et eller annet nepskrell fortalte henne vel at det sto Somafito i nakken på samtlige klesplagg hun var i besittelse av, og dermed hadde vi det gående. Ikke FAEN* om hun skulle vise seg levende noe sted med SOMAFITO i nakken! Nei, nei, og atter nei! Nei! Der går grensen!
NEI!
Jeg husker ikke helt hvordan denne kontroversen ble løst, men hun fortsatte nå i barnehage og de sto Somafito i nakken på alt.
Poenget er at jeg har brodert inn "Somafito" på kofta. Ikke i nakken, for jeg har ikke utstyrt kofta med vaskelapp, men en lur plass. Og det har hun ikke oppdaget. Og vil kanskje heller aldri oppdage.
Knis.
*forholdsvis mild bannskap fra den kanten, tre år
Da yngsteblad Figenschou var liten, gikk hun i barnehage. Yngsteblader gjør jo gjerne det. I barnehager går det mange andre yngsteblader, og for at vårt eget yngsteblad skulle komme hjem med sine egne yngstebladsklær, skrev vi navnet hennes på vaskelappen i nakken på alt. Bare at Yngsteblad har nesten førti bokstaver i navnet sitt, så det ble en forkortelse. Somafito.
Nå kunne hun ikke lese da, men et eller annet nepskrell fortalte henne vel at det sto Somafito i nakken på samtlige klesplagg hun var i besittelse av, og dermed hadde vi det gående. Ikke FAEN* om hun skulle vise seg levende noe sted med SOMAFITO i nakken! Nei, nei, og atter nei! Nei! Der går grensen!
NEI!
Jeg husker ikke helt hvordan denne kontroversen ble løst, men hun fortsatte nå i barnehage og de sto Somafito i nakken på alt.
Poenget er at jeg har brodert inn "Somafito" på kofta. Ikke i nakken, for jeg har ikke utstyrt kofta med vaskelapp, men en lur plass. Og det har hun ikke oppdaget. Og vil kanskje heller aldri oppdage.
Knis.
*forholdsvis mild bannskap fra den kanten, tre år
Ja men hva med utviklingen, da!
Jeg føler at den der ungen burde stimuleres litt mer. Ikke bare bli lagt på et sauskinn sammens med det røde dørslaget (han trenger vel ikke leker når han ikke engang kan fokusere, tenkte vi) og overlates til seg selv og bobleblåsingen sin. Eller i vippestolen, der han sitter skjeløyd og ser på hva han nå ser på. (Bæsjer, altså)
Samvittigheten kommer og gnager meg på hjernen, burde man ikke drive med litt...Lek gjennom Læring eller hvadetheter? Istedetfor å bare la ham ligge der?
Jeg vet ikke. Det er ikke så lett å leke lett pedagogisk med noen som stort sett ikke møter blikket ditt og som kommuniserer gjennom bæsjefarger.
Jeg føler meg som en dårlig Foreldreperson som sitter her og blogger og lar Jendor ligge og underholde seg selv.
Jeg får gå og vifte litt med dørslaget.
Samvittigheten kommer og gnager meg på hjernen, burde man ikke drive med litt...Lek gjennom Læring eller hvadetheter? Istedetfor å bare la ham ligge der?
Jeg vet ikke. Det er ikke så lett å leke lett pedagogisk med noen som stort sett ikke møter blikket ditt og som kommuniserer gjennom bæsjefarger.
Jeg føler meg som en dårlig Foreldreperson som sitter her og blogger og lar Jendor ligge og underholde seg selv.
Jeg får gå og vifte litt med dørslaget.
Jeg er glad jeg ramla på hodet
Jeg aner faktisk ikke om jeg har skrevet om dette før. Har jeg?
Men før jeg startet med denne bloggen, studerte jeg musikk. Det var fantastisk. Det var som å være Harry Potter og gå på Galtvort. Magisk. Min verden. Det der å stå opp og pakke en bag full av diverse fløyter og kanskje en sekkepipe og gå ned på skolen. Åh.
Og vanskelig, jeg er ikke egentlig noe naturtalent. Da må man øve mye. Og være mye frustrert. Kjenne mye på det der stille skriket i magen når man ikke får til, ikke får til, ikke får til.
Og øve. Og håpe at man knekker kode etter kode, men man vet ikke.
Det mest magiske, mest fantastiske, er å spille sammen med andre. Sitte inne i lyden og brette utover og innover ny lyd. Få det til å slå ut og åpne seg, i en helhet, ikke en enhet. Det er vel det jeg savner mest.
For nå driver jeg overhodet ikke med musikk mer.
Før jeg begynte å studere musikk, ramla jeg på hodet. Dét har jeg skrevet om før. Jeg var kanskje fjorten, hoppa i sovepose, noen spente bein på meg, jeg gikk i betongen med tennene først, og alle tenkte, det var bra det bare var tennene som gikk.
Og så, da jeg begynte seriøst med musikken, ble det åpenbart at noe var feil, armene funka liksom ikke, og etter lang, lang tid fikk det der betongmøtet skylden. Det som starta som en vrang senebetennelse gikk over til å bli en udefinert men kronisk nakkeskade.
Som overhodet ikke plager meg ihverdagen. Men når du står på et øvingsrom seks timer om dagen og gjør den samme bittelille intense bevegelsen hele dagen, bør fysikken være i orden. Og det var den ikke og den ble bare verre og verre. Og i starten trodde jeg det kom til å fikse seg å på slutten var det åpenbart at det kom den ikke til å gjøre.
Jeg fullførte utdannelsen, med litt modifikasjoner, men det var åpenbart, nei det var ikke åpenbart, det ble åpenbart, eller ikke akkurat åpenbart-,vel, til slutt innså tilogmed jeg at musikk, det måtte jeg slutte med.
Og det er vel ikke det artigste, å bli kasta ut av Galtvort når du endelig har funnet en plass å bruke dine magiske evner.
Nei, det er ikke særlig stas.
Men kanskje det der at jeg aldri var noe naturtalent gjorde det lettere. Jeg følte aldri at verden gikk glipp av noe stort, det va det bare jeg som gjorde. Det var ikke som om skjebnen seilte forbi og nekta å stoppe og ta meg på, men jeg mista musikken. Som er forferdelig trasig, men noe annet.
Og jeg er glad jeg ramla på hodet. For nå har jeg det så bra. Det er ikke lett å være billedkunstner heller. Men jeg er ikke like frustrert over alt jeg ikke får til. Jeg er flinkere til dette en jeg var som musiker. Teknisk sett iallefall. Det er mer ensomt, det er det, men man veies ikke og finnes for lett på samme daglige basis heller. Hverdagen er lettere. Ikke like magisk kanskje, men bedre og riktigere og helt rett. Jeg holder på med det jeg skal holde på med. Det føler jeg hver dag.
Selv om jeg enda ikke har begynt å høre på musikk igjen, føler jeg meg ikke...feil. Jeg føler meg rett.
Jeg føler meg ikke snytt for noe, jeg er takknemmlig og lettet over at det ble som det ble.
Jeg vil si: det var verdt det.
Og: nå er alt rett.
Dét kan man sitte og være litt sånn plutselig forskrekket takknemlig over på bussen en maimorgen.
Men før jeg startet med denne bloggen, studerte jeg musikk. Det var fantastisk. Det var som å være Harry Potter og gå på Galtvort. Magisk. Min verden. Det der å stå opp og pakke en bag full av diverse fløyter og kanskje en sekkepipe og gå ned på skolen. Åh.
Og vanskelig, jeg er ikke egentlig noe naturtalent. Da må man øve mye. Og være mye frustrert. Kjenne mye på det der stille skriket i magen når man ikke får til, ikke får til, ikke får til.
Og øve. Og håpe at man knekker kode etter kode, men man vet ikke.
Det mest magiske, mest fantastiske, er å spille sammen med andre. Sitte inne i lyden og brette utover og innover ny lyd. Få det til å slå ut og åpne seg, i en helhet, ikke en enhet. Det er vel det jeg savner mest.
For nå driver jeg overhodet ikke med musikk mer.
Før jeg begynte å studere musikk, ramla jeg på hodet. Dét har jeg skrevet om før. Jeg var kanskje fjorten, hoppa i sovepose, noen spente bein på meg, jeg gikk i betongen med tennene først, og alle tenkte, det var bra det bare var tennene som gikk.
Og så, da jeg begynte seriøst med musikken, ble det åpenbart at noe var feil, armene funka liksom ikke, og etter lang, lang tid fikk det der betongmøtet skylden. Det som starta som en vrang senebetennelse gikk over til å bli en udefinert men kronisk nakkeskade.
Som overhodet ikke plager meg ihverdagen. Men når du står på et øvingsrom seks timer om dagen og gjør den samme bittelille intense bevegelsen hele dagen, bør fysikken være i orden. Og det var den ikke og den ble bare verre og verre. Og i starten trodde jeg det kom til å fikse seg å på slutten var det åpenbart at det kom den ikke til å gjøre.
Jeg fullførte utdannelsen, med litt modifikasjoner, men det var åpenbart, nei det var ikke åpenbart, det ble åpenbart, eller ikke akkurat åpenbart-,vel, til slutt innså tilogmed jeg at musikk, det måtte jeg slutte med.
Og det er vel ikke det artigste, å bli kasta ut av Galtvort når du endelig har funnet en plass å bruke dine magiske evner.
Nei, det er ikke særlig stas.
Men kanskje det der at jeg aldri var noe naturtalent gjorde det lettere. Jeg følte aldri at verden gikk glipp av noe stort, det va det bare jeg som gjorde. Det var ikke som om skjebnen seilte forbi og nekta å stoppe og ta meg på, men jeg mista musikken. Som er forferdelig trasig, men noe annet.
Og jeg er glad jeg ramla på hodet. For nå har jeg det så bra. Det er ikke lett å være billedkunstner heller. Men jeg er ikke like frustrert over alt jeg ikke får til. Jeg er flinkere til dette en jeg var som musiker. Teknisk sett iallefall. Det er mer ensomt, det er det, men man veies ikke og finnes for lett på samme daglige basis heller. Hverdagen er lettere. Ikke like magisk kanskje, men bedre og riktigere og helt rett. Jeg holder på med det jeg skal holde på med. Det føler jeg hver dag.
Selv om jeg enda ikke har begynt å høre på musikk igjen, føler jeg meg ikke...feil. Jeg føler meg rett.
Jeg føler meg ikke snytt for noe, jeg er takknemmlig og lettet over at det ble som det ble.
Jeg vil si: det var verdt det.
Og: nå er alt rett.
Dét kan man sitte og være litt sånn plutselig forskrekket takknemlig over på bussen en maimorgen.
Kaldt både her og der
Før, da jeg studerte musikk, og før det igjen, var håndleddsvarmere et basisplagg. Jeg hadde så støle håndledd og det føltes som noe som hjalp. Jeg tror mange felespillere kjenner seg igjen i dette. Iallefall var det en ting jeg ofte fikk i presang fra andre musikere. Men også fra tanter og foreldre og slekt og holoi, og da i litt mer outrerte former, for jeg var jo så kunstnerisk.
Og så slutta jeg å studere musikk eller holde på med musikk overhodet, men håndleddsvarmerne fortsatte å strømme på. I årevis. Jeg kunne ha startet utsalg.
Heldigvis gjorde jeg ikke det da, for nå har jeg plutselig begynt å fryse så forskrekkelig på pulsen. Uvisst av hvilken grunn. Det gjør ikke vondt i armene, men det er så kaldt akkurat på håndleddet. Brrrr. Men jeg har jo et helt lager å ta av, så hjelpen er nær. Den ligger i skuffen, faktisk.
Jeg er også veldig kald på kjevebeinet. Over skjerfet liksom?
Får begynne med sånn balaklava.
Da har også familien løst julegaveproblematikken de neste hundre år!
Og så slutta jeg å studere musikk eller holde på med musikk overhodet, men håndleddsvarmerne fortsatte å strømme på. I årevis. Jeg kunne ha startet utsalg.
Heldigvis gjorde jeg ikke det da, for nå har jeg plutselig begynt å fryse så forskrekkelig på pulsen. Uvisst av hvilken grunn. Det gjør ikke vondt i armene, men det er så kaldt akkurat på håndleddet. Brrrr. Men jeg har jo et helt lager å ta av, så hjelpen er nær. Den ligger i skuffen, faktisk.
Jeg er også veldig kald på kjevebeinet. Over skjerfet liksom?
Får begynne med sånn balaklava.
Da har også familien løst julegaveproblematikken de neste hundre år!
samemesterskapet i innebandy
Neida, det skal ikke handle om det. Jeg bare måtte le når denhemmelighetsfullefotografen leste den overskriften høyt ute fra kjøkkenet. Fint med samefellesskap og alt man finner på. Samtidig er det kanskje ikke en tittel som henger så voldsomt høyt verken internt eller eksternt. "Se, der går samemesteren i innebandy!"
Jeg vet ikke helt hva det skal handle om lengre. Her hjemme handler det mest om Han Der Ungen, Johan uten navn og land. Får man en unge på ferie i Sverige starter han livet som statsløs. Det er klart at det kompliserer alt litt, særlig når man tenderer til å ha litt utfordrende forhold til byråkrati. Og det letter vel ikke på et allerede litt vel utfordrene forhold til NAV. Det var nemlig i utgangspunktet ikke meningen at han skulle komme her. Nå gjorde han det. Det involverer mange, mange instanser.
Jeg har videre oppdaget noe jeg ikke var klar over før. Jeg er den eneste selvstendige næringsdrivende i Norge som noengang har søkt om foreldrepenger. Artig, hva?
Det er den eneste forklaringen jeg kan komme på. Om NAV aldri har hatt en sak som min før, er det jo ikke rart at de ikke klarer å forholde seg til sitt eget regelverk. Alle NAVansatte skumma bare gjennom kapittelet "selvstendig næringsdrivende og deres rett til foreldrepenger" til eksamen. (For de har vel eksamen?)
Nå venter jeg med gru på deres rekasjon på at babyen kom i feil land. For jeg har jo selvsagt forholdt meg til regelverket og meldt ifra. Dum som jeg er.
Men ungen er fin da. Han hikker og spreller og bæsjer og veiver og sier eh! eh! som betyr "Æ har mista smokken. Nån må komme og ordne det."
Og da gjør vi det. På sekundet.
Jeg vet ikke helt hva det skal handle om lengre. Her hjemme handler det mest om Han Der Ungen, Johan uten navn og land. Får man en unge på ferie i Sverige starter han livet som statsløs. Det er klart at det kompliserer alt litt, særlig når man tenderer til å ha litt utfordrende forhold til byråkrati. Og det letter vel ikke på et allerede litt vel utfordrene forhold til NAV. Det var nemlig i utgangspunktet ikke meningen at han skulle komme her. Nå gjorde han det. Det involverer mange, mange instanser.
Jeg har videre oppdaget noe jeg ikke var klar over før. Jeg er den eneste selvstendige næringsdrivende i Norge som noengang har søkt om foreldrepenger. Artig, hva?
Det er den eneste forklaringen jeg kan komme på. Om NAV aldri har hatt en sak som min før, er det jo ikke rart at de ikke klarer å forholde seg til sitt eget regelverk. Alle NAVansatte skumma bare gjennom kapittelet "selvstendig næringsdrivende og deres rett til foreldrepenger" til eksamen. (For de har vel eksamen?)
Nå venter jeg med gru på deres rekasjon på at babyen kom i feil land. For jeg har jo selvsagt forholdt meg til regelverket og meldt ifra. Dum som jeg er.
Men ungen er fin da. Han hikker og spreller og bæsjer og veiver og sier eh! eh! som betyr "Æ har mista smokken. Nån må komme og ordne det."
Og da gjør vi det. På sekundet.
Velkommen etter og hurra!
Åja, i dag er det jo 70 år siden resten av Norge, og Evråpa! ble fritt! Hurra for det!
innlegg jeg ikke la ut
Jeg har forfattet et lengre (som i ca syv løpemil) innlegg. Om NAV. Og en vanvittig søkeprosess. Om mappene "runde én", "runde to", og "runde tre" under hovedmappen NAV på min datamaskin, og en spådd runde fire der i nærhorisonten. Jeg ender med å oppfordre andre selvstendig næringsdrivende som søker om foreldrepenger om å drite i å gjøre noe som helst av research, men bare ta et ark og skrive JUBA JUBA på det, for det kommer man like langt med. NAV kommer uansett til å overse dokumentasjonen din og refleksmessig begynne å sende skjema du skal fylle ut med akkurat samme informasjon en gang til.
Jeg utbroderer vanviddet og kunnskapsløsheten i byråkratiet.
I det vide og brede.
Og så slettet jeg hele innlegget.
For dere. Hva er vitsen.
Vi har hørt det før. Det er så lett å mobbe det der stakkars NAV. Nei, de kan ikke jobben sin men de vet det og de er satt til å gjøre den. Ja, det ender med at man må gjøre dem for dem. Men vi har da hørt det før. Vi vet det. NAV fungerer ikke og det er vi som tar støyten. Og jeg er jo en sånn som ikke gir meg så jeg støyter i vei. Og det holder kanskje. Skal man skrive noe om NAV nå så må man ha noe nytt å komme med. Jeg kan være så sur jeg vil over å måtte forholde meg til det NAVansatte har drømt ihop om natten, men NAV er ferdigmobbet.
Det betyr kanskje også at man på noe plan har gitt dem opp som etat og der er synd.
Men jeg har imidlertid ikke gitt opp å få i orden min egen sak for jeg er jo ikke en sånn som gir meg. Så meg er det ikke synd i.
Det er NAV det er litt synd i såklart.
Jeg utbroderer vanviddet og kunnskapsløsheten i byråkratiet.
I det vide og brede.
Og så slettet jeg hele innlegget.
For dere. Hva er vitsen.
Vi har hørt det før. Det er så lett å mobbe det der stakkars NAV. Nei, de kan ikke jobben sin men de vet det og de er satt til å gjøre den. Ja, det ender med at man må gjøre dem for dem. Men vi har da hørt det før. Vi vet det. NAV fungerer ikke og det er vi som tar støyten. Og jeg er jo en sånn som ikke gir meg så jeg støyter i vei. Og det holder kanskje. Skal man skrive noe om NAV nå så må man ha noe nytt å komme med. Jeg kan være så sur jeg vil over å måtte forholde meg til det NAVansatte har drømt ihop om natten, men NAV er ferdigmobbet.
Det betyr kanskje også at man på noe plan har gitt dem opp som etat og der er synd.
Men jeg har imidlertid ikke gitt opp å få i orden min egen sak for jeg er jo ikke en sånn som gir meg. Så meg er det ikke synd i.
Det er NAV det er litt synd i såklart.
det gror
I dag har vi pottet om. Og jeg har liksom bare sådd bittelitt mer.
Det kan muligens blir trangt på verandaen. Muligens.
Særlig siden jeg jo også har noen frøposer som skal sås direkte på plass. Og de skal jo også sås.
Vi liker jungel. Vi får vel se på det på den måten.
Det kan muligens blir trangt på verandaen. Muligens.
Særlig siden jeg jo også har noen frøposer som skal sås direkte på plass. Og de skal jo også sås.
Vi liker jungel. Vi får vel se på det på den måten.
Slektsliv
Ettersom jeg driver og prioriterer over en høy lest her, har nesten alle blomstrene jeg kjøpte på hagesentret dødd av tørst og neglisjering. Mamma sa hun skulle potte dem om for meg i morgen. Søskenbarnet mitt holder på å le seg ihjel av uttrykket potte om.
Jeg har fått kjole av søstra mi, plutselig, i jebbursdagsgave, hvilket ikke har hendt på ørten år, og det var en glede. Og Jendor Ett Barn har fått så mye presanger av slekta at jeg faktisk har gått litt i surr og takket litt på kryss og tvers til alles forvirring.
Jeg la ut en kjærlighetserklæring til slekta på feisbok, men brukte ungdomsuttrykket "hjerte" hvilket fikk min far til å ringe og bekymret forhøre seg om alle var friske.
Friske og fine. Det er det de er.
Jeg har fått kjole av søstra mi, plutselig, i jebbursdagsgave, hvilket ikke har hendt på ørten år, og det var en glede. Og Jendor Ett Barn har fått så mye presanger av slekta at jeg faktisk har gått litt i surr og takket litt på kryss og tvers til alles forvirring.
Jeg la ut en kjærlighetserklæring til slekta på feisbok, men brukte ungdomsuttrykket "hjerte" hvilket fikk min far til å ringe og bekymret forhøre seg om alle var friske.
Friske og fine. Det er det de er.
Ned med tronen, alteret, pengevældet.
I dag er det første mai. Arbeidernes frihetsdag. Årets viktigste fridag, kanskje, for oss ikkereligiøse.
Og jeg går ikke i tog i år heller. Jeg tror aldri jeg har gått i førstemaitog, annet en bak tubaen, og det har jeg jo gjort, i mange år. Men aldri av politisk overbevisning.
Det er kanskje litt rart når man kommer fra en familie av kommunister og anarkosyndikalister.
Men jeg har aldri vært en del av en sånn familie som diskuterte politikk rundt kjøkkenbordet. Når det gjelder min bestefar, kommunisten, tror jeg det politiske allerede hadde kostet ham så mye i livet at det å skulle drive kjøkkenbordspolitikk ble litt for mye for ham. Partisan under krigen, dømt for spionasje etter...det holdt vel. Politisk hadde han forlatt kjøkkenbordet for lenge siden. Jeg husker ikke om han var så ivrig med å gå i førstemaitog på norsk side av grensen heller, men det var en viktig dag. Skjønt russerne var bedre på feiringen av den. Det ble liksom litt tamt i Kirkenes. Han gjorde likevel sitt beste om han var på norsk side den dagen. Blådress og medalje.
Og jeg spilte tuba.
Aldri snakket vi om politikk. Enda vi var så like, og så enige.
Når det gjelder kjøkkenbordet i mitt eget kjernefamiliehjem ble det ikke snakket så mye politikk der heller, men det er klart at disse røde venstreideene mine er arv og miljø. Det ble bare ikke snakket så mye sakpolitikk. Eller idepolitikk. Jeg vokste jo opp i en pågående skilsmisse så det var kanskje ikke så mye overskudd til å ta tak i politiske grunnstrømminger. Jeg er kanskje litt mindre skeptisk til overmakten enn opphavet mitt er, men bortsett fra det tror jeg nok jeg har plukket opp den røde fane og den knyttede neve og alle skal få etter behov selv uten direkte forklaringer om hvorfor vi synes det vi synes.
Indoktrinert, med andre ord.
Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke går i tog. Jeg er vel bare ikke vant til at man demonstrerer sitt grunnsyn på den måten. All honnør til dem som gjør det, men for meg blir det for uvant.
Men en ting skal jeg ha: i år jobber jeg ikke på førstemai. Og det er fanden suse meg lenge siden jeg har fått det til.
Ned med tronen, alteret, pengevældet!
Og jeg går ikke i tog i år heller. Jeg tror aldri jeg har gått i førstemaitog, annet en bak tubaen, og det har jeg jo gjort, i mange år. Men aldri av politisk overbevisning.
Det er kanskje litt rart når man kommer fra en familie av kommunister og anarkosyndikalister.
Men jeg har aldri vært en del av en sånn familie som diskuterte politikk rundt kjøkkenbordet. Når det gjelder min bestefar, kommunisten, tror jeg det politiske allerede hadde kostet ham så mye i livet at det å skulle drive kjøkkenbordspolitikk ble litt for mye for ham. Partisan under krigen, dømt for spionasje etter...det holdt vel. Politisk hadde han forlatt kjøkkenbordet for lenge siden. Jeg husker ikke om han var så ivrig med å gå i førstemaitog på norsk side av grensen heller, men det var en viktig dag. Skjønt russerne var bedre på feiringen av den. Det ble liksom litt tamt i Kirkenes. Han gjorde likevel sitt beste om han var på norsk side den dagen. Blådress og medalje.
Og jeg spilte tuba.
Aldri snakket vi om politikk. Enda vi var så like, og så enige.
Når det gjelder kjøkkenbordet i mitt eget kjernefamiliehjem ble det ikke snakket så mye politikk der heller, men det er klart at disse røde venstreideene mine er arv og miljø. Det ble bare ikke snakket så mye sakpolitikk. Eller idepolitikk. Jeg vokste jo opp i en pågående skilsmisse så det var kanskje ikke så mye overskudd til å ta tak i politiske grunnstrømminger. Jeg er kanskje litt mindre skeptisk til overmakten enn opphavet mitt er, men bortsett fra det tror jeg nok jeg har plukket opp den røde fane og den knyttede neve og alle skal få etter behov selv uten direkte forklaringer om hvorfor vi synes det vi synes.
Indoktrinert, med andre ord.
Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke går i tog. Jeg er vel bare ikke vant til at man demonstrerer sitt grunnsyn på den måten. All honnør til dem som gjør det, men for meg blir det for uvant.
Men en ting skal jeg ha: i år jobber jeg ikke på førstemai. Og det er fanden suse meg lenge siden jeg har fått det til.
Ned med tronen, alteret, pengevældet!
Abonner på:
Innlegg (Atom)