Jaja.

Det er jo fantastisk når hele Jendor sprekker opp i et smil når jeg kommer inn i synsfeltet. Man føler seg som verdens beste foreldreperson.
Til man innser at både den røde ullhua og kjøkkenbenken får samme smil.
På linje med ei rød ullue som har blitt for liten. Det er der man er.
kl.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Abonner på: Legg inn kommentarer (Atom)

Forestillingsevnen

For en tid siden ble jeg kontaktet av en dame som ville lære seg å veve komagbånd. Det hender en gang iblandt og om de kan veve litt fra før...

  • Josefin, hvor er du?
    I det siste har jeg tenkt mye på Josefin. Priblemet er bare ta jeg ikke helt vet hvem Josefin er. Jeg husker hvordan hun så ut, at hun var g...
  • (ingen tittel)
    Jeg maler fra jeg står opp til jeg går og legger meg. Hvitt på en hvit vegg. Dermed er det ikke så mye å blogge om. I morgen: IKEA.