Når jeg drømmer om Jendor er han ei jente. Alltid. I natt het han Helene og vi hadde glemt han oppe på fjellet, i bare pysjen liggende ute på en slede. Innså vi da vi var på vei ned fra fjellet på sneskuteren. Som var nesten tom for batteri. Likevel skulle vi bare ned i bebyggelsen og laste av før vi dro tilbake og hentet ungen. Jeg visste at kråkene kom til å ha hakket ut øynene på henne, liten og hjelpesløs som hun var, før vi kom oss tilbake.
Huff.
Men greia er at når jeg er skikkelig trøtt, som man jo ofte er før de blir en sånn 24-25, tror jeg også ofte at han er ei jente. "Ho", tenker jeg. Hvis jeg ikke tenker meg om. Kan man kalle det et slags kvitebjørnkongvalemonsyndrom?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar