Det er en litt upraktisk kombinasjon det der, å ha en unge som ikke vil sove samtidig som man selv er litt generelt søvnløs. Fra før av, mener jeg.
Jeg har aldri sovnet lett, det tar stort sett en times tid fra jeg legger meg til jeg sovner, eller mer, og det spiller ingen rolle hvor trøtt jeg er, jeg kan ha vært på fisketur hele natten, jeg får ikke sove når jeg legger meg. Da jeg var gravid fikk jeg sovepiller for det var ikke bra for noen å være så søvløs, men nå må jeg jo faktisk våkne om enkelte (Jendor) har noe på hjertet . Og da er vi i gang igjen, Jendor sovner så småningom, jeg får ikke sove. Det er som om jeg ikke husker hvordan man gjør det. Sånn har jeg vært siden jeg var bitteliten. Og det er jo greit, det er min greie liksom, men nå MÅ jeg sove. Om Jendor har kjørt full underholdning natta før, og kanskje natta før der igjen, og der igjen, da er man trøtt da.
Og da blir man så fortvilet når man ikke får sove.
Sovnestress er det minst fruktbare. Om man tenker at nå må jeg sove da sovner man ikke. Men hvordan unngår man å tenke det?
Nå er jeg så trøtt at termostaten har gådd gaiken. Da er jeg på mitt trøtteste. Jeg er varm og kald og varm og fryser og er altfor varm og så fryser jeg. Og så har jeg teppeavbank på øynene. Samtidig skal jeg passe barn og skrive en egenpresentasjon til torsdag.
For jeg er jo frilanser. Den der vikaren som aldri møtte opp, vet dere.
Nå lurer jeg på om jeg skal bikke hodet framover og sove litt, eller ta en kaffekopp.
Grusomt spennede, følg med, følg med.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar