Nå forbereder vi abfahrt zu heimatlandet. (Nei, substantiv behøver ikke stor forbokstav når det uansett er tulletysk)
Det var litt enklere før. Før-før var det enda enklere, da behøvde man ikke å tenke på Jendor i det hele tatt, men før, etter før-før, var han jo bare en knirkende liten nyfødt geleklump og ganske lett å reise med. Eller en litt større klump. Men enkel. Når vi var to om det, ihvertfall. Eneste gangen det var litt problematisk var den gangen flypersonalet kom og sa at nå skal vi lande, babyen må sitte. Oppreist. Han var helt nyfødt og hadde ikke en muskel i kroppen men sitte skulle han. Veldig stressende for både barn og foreldrepersonligeheter, vi måtte stable ham opp og forsøke å holde kroppsdelene i sittende stilling. Ikke bra.
Da skrev jeg et klagebrev til sas, da.
Og så var det lettere før, for da tok vi med oss et sånt babynest, og så kunne han sove hvorsomhelst både dag og natt. Og sitting var han ikke så interessert i. Nå har det gått....eh....hvor lang tid? Ikke så lang tid egentlig. En måned? Og han både kaver og sitter så nå må det orges seng og babystol sånn at det blir et barnesikkert miljø dit vi kommer. Papp-plate foran sofa, som min søster forslo som seng med sikring, går ut.
Så det blir endel forberedelser. Og de er det andre som tar seg av. For vi kan jo ikke ta med babyseng og babystol på tog og fly. Så det er kanskje enklere nå, for babaynestet måtte man jo huske selv...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar