Jeg har vært en tur i Stavanger. Jeg skulle på en fest som fulgte et bryllup jeg ikke skulle i, men så ble festen avlyst for Livet skjedde, og så ble det vi tilreisende som møttes og spiste middag på indisk restaurant. Med fly og hotell er det den dyreste indiske middagen jeg noengang har spist, men så absolutt verdt det. Det var jo den giftede og de tilreisende jeg kom for å treffe og nå fikk jeg gjort det uten en masse festing oppetter veggene.
Det slår meg ofte, eller ikke ofte kanskje men når jeg er ute og reiser da, at norgeslandet er ganske mangfoldig. Jeg innbiller meg at stavangerangeranerne ser ut på en spesiell måte. De ser nesten litt samiske ut, men på en litt sånn forblåst måte. De lukker øynene mot vinden.
Og så blir jeg så fascinert av at det finnes så mange steder der de har sine egen små skikker og sin egne lille kultur og for å ikke snakke om dialekt da. På en måte vil jeg liksom vite mer men på den andre side er jeg helt fornøyd med å stå og registrere at det er sånn det er, slik gjere dei der.
Rogaland er absolutt ikke Trøndelag. De er nesten som to forskjellige land.
Jeg tror har lyst å være deilig unyansert og slenge ut: sånn tror jeg ikke det er i Sverige.
Og det er jo min blogg så da skriver jeg dét.
5 kommentarer:
og ein av fordelene med å vera heimaverande er at ein får litt tid til også å LESE blogger! Bl.a. din. Kjenner at eg sakna den djupt. Satser på ei langtidspermittering. :)
Eg er oppvaksen i Stavanger. No var eg jo spent på kva du skulle seia om byasane der, men det blei ikkje mykje. Dialekten er nynorsk, dei snakkar altså nynorsk i Stavanger. Men likevel kan me høyra folk seia: Eg forstår ikkje nynorsk, eg.
ja, det var kanskje mer om gleden over at det var sånn enn gleden over at det er i stavanger.
og så må jeg jo, som språkfascist si: nynorsk er et skriftspråk, ikke et talemål.
Kanskje de er dyslektikere, da.
Å, dette var det freistande å svara på. Akkurat som det er freistande å lesa bloggen din når eg prøver å overtala meg sjølv til ikkje å vasa meg vekk med noko som helst... så blir bloggen eitt av unntaka. Ja, nynorsk er skriftspråk. Slik er det. Når Stavangerfolk ikkje forstår nynorsk, handlar det om den statusen språket har. Nynorsk har ikkje status i byen, og folk distanserer seg - frå seg sjølv, sitt eige språk. Det siste ville desse folka aldri godta, men historia er lang og tydeleg. Sjølv om det er mykje vanskelegare å forstå, lesa og skriva engelsk, høyrer me ikkje folk skryta over kor dårlege dei er i det språket. Det språket har status. Det er skilnaden.
Sånn, no er det tilbake til arbeidet!
aha. Byaser med andre ord.
For vi hadde med en sunnfjording og de syntes han var fryktelig vanskelig å forstå.
Legg inn en kommentar