Forberedelser

Jeg kjenner det litt igjen. Det er en stund siden sist jeg flyttet fra en plass, men det er alltid vår når jeg gjør det. Stockholm er så grønt nå at det er som man har risla en by ned i en skog. Jeg skal ikke flytte enda. Men hodet har begynt å forberede seg på at det snart er helt slutt.
Jeg legger merke til at jeg ser litt ekstra lenge på folk jeg snart ikke skal se mer. Både de som er i den lauselige omgangskretsen og de som er nære. Jeg prøver å brenne inn stemmer og bevegelser og små egenheter, måten de går på og ansiktsuttrykk, men jeg vet nå, fordi jeg har gjort det så mange ganger, at det nytter ikke. Jeg kommer til å glemme. De blir borte for meg. Og sannsynligvis uten at jeg legger merke til det også.
Jeg kommer til å savne ateljéhuset, lunsjpausene. Fordi når Kirkenes blir min eneste by, bor jeg sammen med den eneste andre kunstneren, og selv om jeg faktisk synes at vi fortsatt har mye interessant å si til hverandre på den fronten, kommer jeg til å savne å snakke om det å være kunstner og det å lage kunst, med andre. Hva gjorde du der, hvorfor tok du de valgene, kan du komme inn til meg og se på noe, vet du om en bra rammemaker?
Det blir borte fra hverdagen.
Og så har jeg noen nære venner jeg kommer til å savne. Noen kommer det til å være lettere å holde kontakten med en andre, men også dette kommer til å endre seg. En dag er det plutselig ett år siden sist vi prata og vi har kanskje lagt merke til det, tenkt på det nå og da, men ikke gjort noe med det. Så er dét også over.

Som en kompis sa om flyttingen: Fan vad ledsen jag blir. Og som jeg svarte: Det blir feil uansett hva jeg gjør.

Og som jeg har sagt til meg selv og andre før: at man blir lei seg når noe er over betyr at man har hatt det bra.
Men jeg vet ikke hvor trøstefullt det egentlig er.