Mild som en vårbris.

Jeg har så lyst å være frekk. Bitende. Og ufin.
Det er denne megleren da, som ikke orker selge det der huset, henne har jeg lyst å ramse opp for. (Til?) Og et visst transportfirma. Og så har jeg nok en gang fått en betalingspåminnelse fra ateljeforeningen på en regning jeg har betalt, og ved forrige betalingspåminnelse dokumenterte jeg at jeg har betalt. Forrige gang dette hendte, med en annen regning, også betalt, holdt vi på i et halvt ÅR med betalingspåminnelser og meg som svarte til samme adresse som mailen kom fra, med dokumentasjon på at det ble betalt. Disse mailene ble åpenbart ikke lest. Jeg har denne gangen sendt en mail med spørsmål om vi skal holde på sånn en gang til.
Eller, det har jeg ikke. Jeg har spurt hvordan vi unngår at vi holder på sånn en gang til. For jeg vårbriser.  Det jeg har lyst til å si er jo
Bør ikke utgående mail merkes med No Reply hvis det er sånn at ikke en jævel på økonomi leser mail? Bør man ikke da ha et alternativt system for kommunikasjon hvis det er sånn at økonomi har tenkt å motsette seg mailkontakt med leietagerne? Kanskje burde fakturaen vært merket med navnet på det meheet som sitter å sende dem ut, sånn at man kan få tak i individet om man har noe å meddele, for eksempel for fjerde gang, AT MAN HAR BETALT? For det nytter jo ikke å svare på den helvettes mailen man får?
Om det er så jævla vanskelig å styre dette med fakturaer, kanskje man skulle sette det bort til noen som har talent for jobben? Eller bare noen som skjønner hvordan man åpner innboksen? En ape, kanskje?

Jeg kunne tilogmed uttalt meg i litt mildere ordelag. "Kjære økonomiavdeling, nå er det syvende gang jeg får en betalingspåminnelse på en faktura som enten er betalt eller jeg i utgangspunktet ikke skulle hatt. Snart kommer jeg til å fakturere dere for tiden jeg bruker på å dokumentere ting jeg har dokumentert. Eller så kan dere begynne å svare på mail." Men for det første er det jo ikke noe poeng å gjøre seg til uvenns med noen, for det andre prøver jeg å tenke at man skal ikke være den som ødelegger dagen til folk, og det er vel et tredje godt poeng men jeg er litt for irritert til å komme på hva det burde vært. Poenget er at jeg modererer meg. Det er kanskje bra i det lange løp men i det korte løp er det jævla irriterende å vårbrise når man har lyst å februarstorme. Satan så irritert jeg blir.

Og jeg venter på anledningen. For kanskje skal man en eller annen gang være den som ikke bare ødelegger, men KNUSER dagen til noen. Som fortjener det. Da skal man være frekk, bitende og ufin. Ikke man, jeg. Jeg skal det. Uten dårlig samvittighet eller usikkerhet om jeg gikk for langt.
Bare jeg ikke har kommet ut av trening da, sånn som jeg går rundt og er mild som en vårbris. Eller først etterpå skjønner at der hadde vi jo Anledningen!
Det er min største skrekk. For jeg har endel som skal ut.