Et lysende stjerneskudd på kunsthimmelen vasker en korridor

I går hadde jeg åpning på det som er en av Stockholms beste gallerier. En gruppeutstilling, skynder jeg meg alltid å tilføye. Men alle skjønner at likevel. Etter åpningen var det mingel på bakrommet med de andre kunstnerne, og det føles alltid som det er de som er de voksne.
(Det er vanskelig å skrive denne teksten for selv om det er søndag er jeg på ateljéet, og selv om det er lydsisolert er det åpenbart ikke isolert i det ene hjørnet, så alle lyden fra dansestudioet kommer ut der.)
Det er mange måter å være kunstner på, og mange av de måtene er veldig akademiske. Jeg er ikke en sånn som fordyper meg i tekst. Jeg driter i Adorno og Heidegger, jeg er materialist og jeg er bare interessert i hva materialet kan gjøre. Ikke hva som er skrevet om det. Før trodde jeg at jeg var litt dum, fordi jeg ikke klarte å lese og snakke om hva jeg hadde lest, eller engang interessere meg for det som var skrevet om emner som egentlig burde interessere meg, men etter en stund skjønte jeg at det bare ikke er min metode. Det er mange andre sin metode, og det blir mye bra kunst av det, men ikke for meg. Men det henger litt igjen det der, at de andre er de voksne, om jeg havner i en setting der alle de andre kunstnerne stadig refererer til tekst (og kjenner hverandre og hver et navn i kunstverdnen, nevnte jeg at det er en av Stockholms beste gallerier? men jeg vet jo aldri hvem noen er, jeg er jo interiørarkitekt, det betyr også et jeg er litt out of place.)
Det betyr ikke at jeg ikke hadde det hyggelig. Jeg har jo funnet ut at jeg ikke er dum. Men det betyr at da de andre gikk ut og spiste, hadde jeg fått så mye ut av det som jeg kunne, og gikk hjem. Noen ganger er det sånn, noen ganger blir man til solen står opp igjen. Sånn er det jo uansett, noen mennesker får man mer ut av enn andre uavhengig av hvilken setting det er, hva man ikke har lest, og til tross for at alle er hyggelige. (Hyggelige, men tror at du er gallerivert til det blir påpekt at du ikke er det.)

Nå har i går blitt i overigår. Og i går var den dagen jeg var på ateljeet. Og vasket en korridor, det var det jeg egentlig gjorde, det er min vaskeuke. Fra det ene til det andre, liksom. Og så møtte jeg en kurator og avtalte en utstilling til sommeren som jeg tror blir KJEMPEbra. Ja det var vel det jeg egentligegentlig gjorde da. Men jeg måtte jo vaske også.

Nå er det i dag, og det er kveld, og i morgen drar vi nok en gang nordover, men nå som jeg vet det kommer til å bli slutt på det vet jeg slettes ikke hva jeg skal synes. Jeg er bare stresset tror jeg.
Fly+Jendor=spenningsmoment.
Og alle andre spenningsmomenter. Som gjør at hodet ikke er helt på plass. Og det vil man jo ha.
Hodet. På plass.
Jeg gleder meg til dét skjer.