Sprak

Det jeg kommer til å savne minst er at ingen skjønner hva jeg sier. Det rare er at etter at folk har gjettet på tysk, islandsk, finsk, dansk, gotlandsk og udefinert opprinnelsesland som opphavet for språket mitt, og har fått med seg at det er norsk, så hender det at de hermer. Eller det er jo ikke rart. AT de hermer. Det rare er at når de hermer, så hermer de på østlandsk. Jeg sier kanskje navnet på avdelingen i barnehagen til Jendor. Knøttene. Da prater jeg sånn:   – _ _.  Altså et slags fallende tonefall. Og så ler de og sier
SÅ NORSKT! Knøttene! _ –  `!
Altså et veldig stigende tonefall. Og det har jeg jo ikke. Men det har nordmenn. Og da hører de liksom det. Og det er pussig.