Langfarvel

Vi driver og selger leilighet.
Det er en av de få anledningene som kaller på interiørarkitekten i meg. Jeg har jo tross alt en femårig utdannelse som jeg ellers ikke bruker til noe.
Skjønt, jeg er jo ikke utdannet interiørstylist. Vi fikk et ark fra megleren, der sto det under punktet "kjøkken" at man skulle ha ei fin skjærefjøl med friske grønnsaker på. Jeg er litt usikker på om de skulle være opphakket, men hvorfor skulle de ellers ligge på ei skjærefjøl? Dette lærte jeg ingenting om i utdanningen.
Og ellers er det egentlig bare å bruke logikken, tenker jeg. Det skal se ut som om de som bor der bryr seg om leiligheten sin, er en form for ordensfolk, og i vårt tilfelle, der vi selger en leilighet som ikke er nyoppusset i en sjø av objekter som ble pussa opp i fjor, må man dolle litt med interiøret sånn at det ser ut som en strålende plass å bo, sjøl uten flislagt bad.
Det er her utdannelsen min kommer inn. For jeg har jo en masse klassekamerater, sant, og de er jo møbeldesignere og interiørarkitekter alle sammen, og har en masse fine ting. Og de låner jeg.

Det er egentlig ganske travelt. Og det er bra, for det er også ganske trist. Jeg elsker jo denne leiligheta. Og jeg elsker jo nesten Stockholm litt (sjøl om det jo ikke er Kirkenes, så klart) og nå er det snart slutt, og det er trist. For eksempel på grunn av alle vennene Interiørarkitekter, som kommer kjørende til meg med møbler og tepper og lamper og planter, og alle vennene Kunstnere som er så fine å prate om det man holder på med, og som lurer på om jeg ikke kommer og jobber snart, og alle vennene Samene, som jeg syr og internspøker og tar en og annen øl med.
De blir jo igjen her.
Og det blir hele lettvinte Stockholm også, med finværet sitt og t-banesystemet og butikkene og de fine skogene der man kan se sånne dyr som er altfor sky i Finnmark til at man noengang ser snurten av dem.
Og her merker jeg jo at jeg holder tonen lett og spøkefull men når alle vennene hele tiden later som om jeg egentlig ikke skal flytte, og driver og forteller meg hva vi skal gjøre til høsten, da må jeg nesten gråte. Minus det med nesten ved et par tilfeller. Det er trist, dette her.