Da sitter jeg plutselig på jobb. Det er litt betegnende for hvor mye jeg har å gjøre at jeg havner i bloggkoma med en gang.
Jeg må rydde her. Nå er det jo ganske ryddig for det har vært utleid. Så det er ingen stor jobb.
Tenkte jeg. Da jeg la ivei til ateljéet både en og to ganger i morrest, med og uten nøkler og månedskort og tauet til datamaskinen.
Men jeg tenkte ikke på at jeg har jo et lager her.
Jeg tenkte heller ikke på at det er enormt.
Så nå er jeg litt motløs. Planen om å putte alt i små plastposer og kaste det ute i søppelbøtta går ut.
Selv om det er grusomt lenge siden jeg har vært her, er det litt vemodig at det går mot sin slutt. jeg kommer kanskje ikke til å savne å springe som en tulling mellom t-bane og trikken, men...ja, hva med det der rare bygget jeg kjører forbi hver gang jeg skal på jobb, det som har ca ingen vinduer men en svær jævla glass-sjakt? Aldri kommer jeg til å finne ut hva det er. Og alle trappene opp til kontoret? Og folkene? Hun rumeneren som har sittet utenfor pendeltogstasjonen har visst dratt hjem. Eller så har hun begynt å jobbe senere skift. Og følelsen av å være dautrøtt når man kommer på jobb klokka ti fordi man har stått opp klokken fem? Den håper jeg blir igjen her.
Jaja. Jeg har litt å gjøre, jeg får vel komme i gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar