Pappas grønne fingre

Åh, som jeg skulle ønske han hadde ringt og spurt hva jeg mente med den overskriften.
Han hadde nok mistenkt et snev av sarkasme. Men jeg er ikke egentlig skyldig.

Det som opptar meg mest akkurat nå er pappas planter. HIttils har jeg dratt opp til huset hans og vannet, men nå har jeg flyttet de fleste over til meg. Det er en broket gjeng. Med hardhauser.
Det med grønne fingre kommer fra da jeg spurte i blomsterhandelen om det var noe jeg kunne gjøre med en paraplyplante som sto hos pappa. Den er ikke akkurat frodig. Den har lange grener med til sammen fem paraplyer på ytterst og jeg vet ikke om man kan få den til å se litt mer...moderne ut i uttrykket? Frodig? Jeg spurte i blomsterhandelen, sa den kom fra pappa, og hun i butikken sa, åh, han hadde grønne fingre? Hun hadde laget bårebuketten så hun visste hvordan det var. Og jeg ble vel litt i stuss, over spørsmålet, for hadde han det?
Han hadde iallefall en jungel. Noen av plantene var eldre enn meg. Men jeg tror det sier mer om plantene enn om pappa. Han drev ikke og stelte med puslinger med krav til særlig oppfølging.
Det var veldig mye yuccapalmer. Som vel egentlig stammet fra én plante som kom i hus på syttitallet.
Hver gang den ble lengre enn til taket, datt den overende, og pappa saget stammen opp i småbiter og satte dem i vann. Det sto sikkert femten spirende stammer i vann da han døde. Jeg har plantet ut de fleste men har fortsatt fire i vann.
Jeg må ta vare på dem.
Pappa tok vare på dem.
Mange av plantene til pappa er preget av alder, tror jeg. Da jeg beskrev paraplyplanten i butikken, sa hun at Den er nok ferdig. Som i nå har den vokst seg forbi der den er pen. Og det gjelder mye. Men pappa kunne ikke kaste noe som levde. Uansett hvordan det så ut. Han hadde respekt for liv.
Når jeg var liten og plukket blomster i skogen og kom hjem med dem, sa pappa
takk, men dæm va nu finest der dem sto.
Jeg tenkte mye på det da han skulle begraves. Bårebukett ble så feil. Masse døde blomster. Jeg ville ikke ha.
Men den ble veldig fin, til slutt, den de lagde. Som en skogbunn.

Nå har jeg alt dette livet stående i potter hjemme hos meg. Noe er pent, og noe er stygt, men alt får stå. Og jeg er så redd for å ødelegge det. Som er paradoksalt, all den tid de virkelig har klart seg på lite, pappas planter. Jeg hentet en svigermors tunge, den var like høy som meg. Og jeg tuller ikke, den hadde et jordlag på maks fem cm. Inklusive et rotlag på fem cm.
I dag har jeg pottet om en del. Jeg er faktisk usikker på om disse hardhausene takler det, men samtidig, en treklatrer jeg hentet for en stund siden, og som jeg faktisk i utgangspunktet syntes var ganske fin, bare velter ut av bokhylla mi her i ren glede og livsgnist. Den har blitt helt ny.

Jeg har tatt noen stiklinger. For sikkerhets skyld. I tilfelle noe dør. Men det skjer ikke noe med dem. Men jeg vet jo heller ikke hva jeg drive med.

 Om man setter forskjellige planter tett sammen ser de litt tettere ut.

 Yucca. En av ca...ca mange.

Mer yucca, og en fin og tettvokst monstera. Begge er egentlig eldre enn meg Og har fått nye potter i dag. Kanskje for første gang i monsteraen sitt tilfelle.

En monstera til. Litt frodigere. For det er faktisk to samboere. Jeg vet ikke helt hvor alle disse plantene skal stå, for, Jendor.

En treklatrer som trives. (stiklingen også, masse skudd, men ingen røtter)

Her. Svigermors tunge. Jeg har fyllt på med jord, men ikke pottet om. Redd for at den kan få plantesjokk, om noe sånt eksisterer. Den skal slippe å stå der den står men akkurat nå gjør den det.

Plantebordet mitt, med en yucca som ikke helt har klart seg. Den er jo fortsatt litt grønn så jeg får meg ikke til å kaste den...men nå tror jeg faktisk ikke den har mer å gi.

Stiklinger. Uten røtter etter en tre-fire uker.

Yucca. Den lever, så....

Paraplyplante. Noen tips? Spurte på facebook på min egen vegg, men fikk råd om å ikke overvanne (lite sannsynlig at den har lidd av det noen gang,) og ellers masse kommentarer om at den er FIN SOM DEN ER. Jojo. Men jeg vet ikke om den er så livskraftig når den er så glissen. Om to blader dør så har den litt lite å gå på, for å si det sånn. Kan den klippes ned? Kommer den til å komme seg? Jeg ser vel ikke for meg at det skal sprute skudd rett ut av stammen heller. Noen?

Unnskyld til den som skvetter av dette bildet. Men ble det ikke fint?
Dette er et helt uvirkelig bilde for meg enda jeg har tatt det selv.
Men potteplantene er veldig virkelige.
Det er sikkert til å forstå at de er så veldig, veldig, viktige for meg.

Her, der, fremover.

Jeg har levert rapport og regnskap til de som skal ha det, for et prosjekt som har dratt alt for mye ut i tid og som har gitt meg magesår, billedlig talt. (Kan være greit å understreke det.)
Jeg har levert 15 bilder til en utstilling, til innramming.
Jeg har fått en leveranse på 300 bøker, min bok, som jeg har produsert, på døren. Se forøvrig første linje.

Det føles litt som om jeg er ferdig med noe så jeg har også vasket gulvene på atelieret.
Klar for ny dyst liksom.

Men jeg må egentlig fortsette med deg gamle, som er å tegne, for jeg har to utstillinger som overlapper hverandre og dermed må jeg komme med en leveranse til til rammemakeren, i juni. Men ca de samme tegningene. Jeg liker å tegne, så det er fint det. Men hvor kommer den følelsen av å være ferdig fra? Det er jeg jo ikke.

Men rapporter er levert. Dét er deilig. Jeg er ikke spesielt fornøyd med boken, så det er nok ikke kassene med grønne bøker min indre sommerfugl forsøker å feire. Dessuten skal de jo ut til folk, og det er masse arbeid og ingenting som smaker ferdig av det. Men gud så deilig å ha levert rapporter. Ho ho.
Nå skal jeg skype med en kurator om neste utstilling, jeg prøvde å skype litt i går og men det viser seg å være i dag vi har en avtale, jeg er overhodet ikke til å stole på.
Og ikke ferdig med noe heller.
Men jeg har nyvaskede gulv, da.

Hjemreisen

Jeg kan jo ikke stå og tute overalt heller.

I dag har jeg reist tilbake til Knækkersnæss fra Trondhjem. Først farta jeg rundt fra hotell til kunsthall og rammemaker og til kunsthandel. Jeg fikk øye på meg sjøl i et butikkvindu, med kjempeporteføljen full av nykjøpte ark under armen, og kjente meg så grusomt voksen og fin et øyeblikk.
Som er litt rart for jeg er i grunnen ganske voksen.
(Ok, nå kjenner jeg meg som Solebanet, 11 år, som ba meg sette seg ned med henne for hun hadde noe å fortelle meg, og det var at hun var veldig moden. Bare sånn at jeg var informert. Mye modnere enn jeg var på den aldreren. Det måtte jeg være klar over. Ti storesøsterpoeng for å ikke le henne rett ut men vente tyve år før jeg latterligjør henne i bloggform)
(Eller det blir kanskje feil for jeg er jo nesten førti så det er jo ikke akkurat å skryte på seg noe når man påstår at man er voksen)
Men det var noe med å farte rundt i europeiske småbyer og gjøre jobben min. Som føltes bra.
Sikkert fordi både kunsthall og rammemaker var så trivelig og ordentlig da. Det fløyt så lett. Og jeg fløyt oppå der.

Og så dro jeg hjem. Med fly. Som man jo gjør.
Og da vi landet innså jeg at nå kommer ikke pappa til å stå der han alltid står og se litt artig og fraværende ut, mens han ser etter meg og får øye på meg. Og så får jeg en klem, og så kjører han meg hjem i den røde bilen.
Det får jeg ikke, det gjør han ikke. Og da måtte jeg stoppe midt der ute ved fly og rullebane og trekke pusten og trekke pusten og trekke pusten for jeg KAN ikke stå og tute overalt heller.
Og da jeg kom inn i ankomsthallen sto ikke pappa der i den store jakka si og ventet på meg og da måtte jeg gråte litt men ikke gråte mye, og det var ikke lett.
Og passende nok var det ingen som hentet meg, for det var en grunn til at pappa stort sett gjorde det, og det er leggetid, og jeg fant ikke en sjel jeg kunne sitte på med, det var bare hurtigruteturister og folk som skulle videre til forskjellige fjordholl, et helt fly og ikke en eneste man kjenner, går det an,
men til slutt kom the Stig og hentet meg og jeg måtte gråte bittelitt i stemmen, men sånn er det nå for tiden.

Hurra

Jeg har tatt en pille jeg ikke helt vet hva er.
Haha.
Jeg tror det var en hodepinetablett, eller, det var det, for hvorfor skulle den ellers ligge i min sekk, men hvilken type og styrke? Gådd nåvs.
Jeg har vondt i hodet.
Dagen starta med at vi ikke fikk start på bilen og akkurat i dag var det litt dumt ettersom jeg skulle med flyet og måtte ned på jobb og hente noe som skulle være med, men så fikk vi start og flyet var forsinket og jeg er nå i Trondhjem.
På samme hotell som pappas kolleger og tidligere elever.
Og jeg var VELDIG flink på flere tidspunkt, da jeg oppdaget dem på gaten, da vi småpratet ved bagasjebåndet, og da jeg oppdaget at vi skulle stå i samme innsjekkingskø på hotellet OG telefonen ringte fra Ukjent Nummer som alltid er pappa og dette er første bursdagen min da han ikke kommer til å ringe.
Jeg blir 39.
Alle de gangene jeg lista opp der gråt jeg ikke. Nesten ikke.

I morgen skal jeg spise eviglang hotellfrokost, så skal jeg gå til rammemakeren med noen tegninger. Derefter skal jeg sose i byen og så skal jeg ta flyet hjem.
Nå skal jeg gå og spise middag med kunsthallssjefen.

Og så var det mandag

I morgen reiser jeg til Trondhjem og i dag pakker jeg. Tegninger. Det er ikke det enkleste for atte jah, ett års produksjon av kunst i innsjekket bagasje? I minus sytti eller hva det er i bagasjerommet? Kanskje den kan være en veldig stor håndbagasje? Kanskje porteføljen kan få være i samme rom som hundene? Kan jeg komme tidlig og ordne og avtale?
Tenker jeg. Og prøver, mitt mehe, å ringe flyplassen men det går jo ikke. For det er sentralisert, så jeg får ikke snakke med Tor eller noen andre der opp men en sur søring som ikke vil gå med på noe annet enn å lese opp telefonnummeret til Wideroe Ground Handling for de har ansvaret for bagasjen til SAS.
Dem vil jeg ikke snakke med.
Alt var enklere før.
Så jeg pakker som best jeg kan og det tar sin tid og så er jeg ferdig og så kommer jeg på at jeg burde jo fotografert tegningene haha og så pakker jeg opp igjen alt sammen og innser at jeg har glemt kameraet haha.
Jeg bruker mobilen. Det blir kjempebra. Synd det er pressefotoene jeg tar. Ellers hadde det jo ikke gjort så mye.
FrkFigenschou. En konstnär att lita på!

Jeg husker ikke om jeg har fortalt at jeg har skikkelig krangla med HSB Stockholm. De som eier borettslaget jeg bodde i før. Den historien er umulig å gjøre kort. Men forsøksvis: de sender ut regninger med feil tekst og de feil adresse, jeg skjønner ingenting og spør, de bruker lang tid på å nøste opp i det, og sender meg purreavgifter i mellomtiden. Disse kommer til nettbanken som de påstår de ikke kan sende regninger til, derav feilutsendelser til arkaiske adresser jeg har gjort dem oppmerksom på tre ganger at jeg ikke innehar.
I siste mail, etter at jeg hadde dokumentert at de for med usannheter med diverse dokumenter, svarte de at de har avsluttet saken og ikke vil prate med meg mer.
Uanz: I dag fikk jeg en mail som var svar på en mail jeg sendte for to måneder siden om min nye adresse. Mailen var sånn: for tredje gang, HIT skal posten. Svarmail i dag: "denergrei. Men det spiller ingen rolle for du er ikke medlem lengre så du får nok ikke noe post."
Først hadde jeg tenkt å ikke svare.
Men så skrev jeg:
Unnskyld, men nå må jeg få spørre: driver dere med meg? 
(oppsummering av all post jeg ikke har mottatt og alle problemer og utgifter det har ført med seg)
Vennligst ikke svar. Jeg vil ikke kommunisere mer med dere nå.

Jepp. Så det har jeg gjort i dag.
Nå skal jeg prøve å få tak i det svenske skatteverket for jeg har muligens noe skatt jeg ikke skal betale men likevel har forhåndsbetalt. Og ettersom jeg muligens ikke skal levere selvangivelse i Sverige vet jeg ikke hvor de pengene har blitt av.

Hei og hopp.

Idet man låser seg inn har man så lyst å rope hallo

Vi ødelegger huset hans. Fjerner sofaen og flytter på bøker og ramponerer usynlige systemer og fyller stua med pappesker. Men fortsatt er det hans hus.

Jeg har vel en tyve prosents stilling i Dødsbo AS. Én dag i uka drar vi opp til huset hans. Det tar ikke en hel dag, men over en halv, og resten av dagen får jeg ikke gjort noe.
Vi måker litt sne. Vanner blomster. Rydder, flytter på ting. Tømmer frysere, kaster ørreter fra 2013 og laks fra "ukjent årstall til speking", avtiner, skrur av. En titting så ut på meg gjennom lokket i en plasteske, merket Harefoss 2007. Nå har jeg en titting i fryseren. Tømmer vann i sluker, sjekker at vannet og varmen er ok. Kaster. Setter fram søpla på tømmedagene, drar opp neste dag og setter den tilbake. Tar inn post. Går gjennom bøker, ser i skap og skuffer.
Gråter og gråter og gråter.
Huset er så fullt og så tomt samtidig. Hvor er pappa? Jeg vil at han skal være her.

Dagens tambur

Nå har jeg forklart ca 200 ganger at han ikke skal spise hjertet hennes. Nå har det blitt sånn:

"Skjønne prinsesse, da må jeg få ditt hjerte, skjønne prinsesse-"
"Han ska fise MÜSLI!"

Jaja. Noe må han vel få i seg.

Jeg vil at det skal bli et hjem.

Jeg planlegger ferie. Jeg skjønner at både jeg og vi trenger ferie. Noe i enden av tunellen. I slutten av oktober en gang. Det er målet.
Sommeren blir fylt av jobb og hustømming. Men i midten av september skal jeg ta meg fri. Da skal jeg male hus og plukke blåbær. Om ikke frosten har tatt dem da. Og i oktober må vi dra en plass der alle tre føler at de har en form for ferie. Det er ikke så mye avslappingsferie over å være sammen med en toåring, kanskje. Men et avbrekk er også en ferie. Og hva vet jeg, vi har ikke vært på ferie sammen før og foreldrepersonlighetene har det heller ikke med å dra på ferie i tide og utide, så det blir noe nytt og kanskje er det dét som er ferie.
Vi. Må.
Noe annet.

Og kanskje foreldrepersonlighetene skal kanskje få ta seg en langhelg, eller en helt vanlig helg bare, i en europeisk storby. Feriehyppigheten steg plutselig med tre tusen prosent.

Vi har jo et hus. Det er et fint hus. Jeg synes ikke det er hjemme. Det er ikke hjemme, tenker jeg, og glemmer og kommer på at jeg har bare bodd her i to måneder og jeg har bodd mange steder lengre enn det uten at det var meningen at det skulle bli et hjem. Det må få ta tid, men det er vanskelig å ikke være utålmodig. Jeg vil ha malt og ryddet spisskammerset og tømt pappesker og kastet papp og hengt opp speil og kroker og barnegrinder og NÅ.
Sånn at det blir et hjem.
Og så er det også på den måten at det har bare skjedd triste ting i dette huset.
(det er ikke sant, men hjernen husker bare den ene tingen)
Og da er det ikke en bra plass.
Det er vanskelig å ikke være utålmodig.

Men det er et fint hus.

Vesse tambur.

Jeg synger tre små tamburer til Jendor som skal sove.
"skjønne prinsesse, da må jeg få ditt hjerte, skjønne prinsesse-"
-Han skal fise det! (må alltid humre litt av at han sier å fise når han mener å spise)
-Spise hjertet? Nei, det e ikke et reinhjerte.
-Han skal fise jætte!
-Nei, det e prinsessa sitt hjerte, det betyr at han e forelska.
-Fise det.

Mer logisk det egentlig. Om man nå skal ha noen sitt hjerte, mener jeg.

"Vesle tambur, da kan du få min datter, "
-Vesse tambur, da kan du få min datamasin.
-Nei, datter.
-Han kan få datamasin.
-Datter e når nån e ongen til nån, og jente.

Også her holder jeg vel i grunnen med Jendor. Datamaskiner kan man gi bort, litt verre med folk.
Men man må holde seg til sangteksten. Om man skal klare å holde seg.

Her

Bursdagsfestivalen er i gang. Vi har feiret både noenogførtiårsdag og toårsdag og syttiårsdag. Toåringen er fortsatt "ett år!" og syttiåringen prøver seg på reduksjoner han også.

Vi feira syttiårsdagen på snøhotellet. Der har jeg aldri vært og det er litt artig å dra en plass man aldri har vært før på et så lite sted som Kirkenes. Det er som å dra til Finland!
Men det var rart også. Det ligger rett ved kirkegården som er et stykke utfor byen. Der ligger pappa. Som vi såvidt var begynt å tenke på syttiårsdagen til, men som bare ble 69. Vi funderte på å dra til Svalbard der han han var oppkalt etter er begravet.
Men nå blir det ikke noe mer med det.

Koftesyersken og Tanakofta feirer kautopåske. Det skulle egentlig jeg også men jeg kjente at nei, det ble for mye. Nå familiepåsker jeg på verandaen istedet, mellom snøbygene.
Livet er en slags normalt igjen. Men det er en som mangler, det er det.

Rydde opp og ned

I natt, eller i morrest kanskje, jeg fikk sove lenge, jeg får ofte sove lenge nå for tiden, drømte jeg om pappa. Jeg var og ryddet i huset. Han var med, viste meg ting, ga meg kvitteringer på et kamera som var kjøpt i 1983. Gjorde meg oppmerksom på hva som var viktig. Det var mye bilder.  To salatslynger som var mine. En safe. Og et fly som var blitt brukt til å ta noen flyfoto han hadde bestilt, komplett med en død flyger i. Jeg tenkte at dette kan da umulig være mitt ansvar. Vi gikk rundt i huset. Det var litt skummelt fordi han var død, men samtidig ikke fordi det var jo pappa.
Så så vi litt på tv. Det var veldig koselig. Det sa jeg høyt. Dette var veldig koselig pappa.

I dag har vi vært litt her og der og hentet ting. Flyttekartonger vi pakket for årevis siden og som det aldri var meningen skulle forbli nedpakket så lenge. Mye bøker. Vi har bibliotek i huset vårt, har jeg sagt det? Vi driver og fyller det. Åh, det er så fint å hilse på gamle bøker. Jeg vil lese alle på nytt. Samtidig skjønner vi at det må være flere bøker en plass, fordi vi savner noen.
Men alle de som er her. Det gjør meg oppriktig glad å pakke opp bøker og plassere dem i hyllene. Der var den ja. Denne hadde jeg glemt.

Og noen gamle klær i str. veldig ungdommelig og pre-gravid. XS. Om enda ti år kommer jeg kanskje til å innse at jeg aldri kommer til å passe dem igjen, med mindre jeg pådrar meg en alvorlig basselusk over lang tid. Og da kaster jeg dem. Etter den innsikten. I mellomtiden skal jeg lagre dem i en pappeske, for det kan jo være lurt å ha klær også i mindre størrelser, i tilfelle man blir tynn?

Vi skal nok drive og tømme pappesker i lang tid fremover. Når vi er ferdige med det, har vi oversikt. Da kommer vi til å pakke enkelte ting ned igjen, og gi dem bort eller kaste dem. Vi har for eksempel fire salatslynger. For eksempel. Og to skuffer med sleiver og sånt. Det er bare å fortsette å fylle huset.
Sånn at man kan få tømt det litt. Engang i 2030.

Litt uti april.

Jeg tenker på begravelsen. At langt bak, men ikke bakerst, satt det tre unge gutter i dress.
Pappa jobbet som lærer. Og de tre der, de kom i begravelsen, i dress, enda det må man slettes ikke og begravelser er det verste som finnes og det var vinterferie. Og enda så kom de. Der satt de.
Og da må jeg nesten gråte.

Nå er straks gått to måneder og mye er annerledes. Jeg klarer å hekte to tanker på hverandre, i mye større grad. Og det er ikke lengre sånn at med en gang det blir stille, med en gang ingen sier noe så tenker jeg på pappa. Nå tenker jeg på andre ting også. Det betyr at jeg er gladere. Iallefall mye mindre trist.
Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke tenker på pappa hele tiden, for så lenge jeg tenker på ham eksisterer han jo.
Jeg synes fortsatt at det er ubehagelig når røde store bilder kjører forbi, for jeg må se etter om det er pappa og blir lei meg når det ikke er det.

Det hadde vært så veldig fint om det bare kunne vært pappa som tilfeldigvis kom kjørende forbi og ingenting av alt dette andre hadde skjedd.

Litt lett eskapisme.

Jeg kan gå en omvei ned til jobb.
Huset mitt ligger på E6, og det gjør jobben min og. Ingen av oss har adresse E6, men vi kunne godt ha hatt det. E6veien nummer 1 og E6veien nummer 32. Strekningen min. Raka vegen.
Men nå tør det, og bilene er ikke så veldig hensynsfulle, det er kanskje en sånn finnmarksgreie, enten så kjører du bil eller så kan du drite og dra. Plassere et midlertidig skilt om veiarbeid på fortauet sånn at folk med barnevogn må svinge ned på veien midt i en sving? No probs!
Sakke ned sånn at man ikke spruter ned forgjengere? Hæ?
Men jeg kan gå en omvei. Der nesten ingen biler kommer og spruter på meg. Forbi det gamle verket som noen tror kommer til å starte igjen, andre ikke. Stille og fredelig. Måsen skriker nede i havna.

Jeg kjenner der jeg går at jeg har så lyst på en øl. Det tror jeg aldri før har skjedd meg klokken åtte på morgenen.
Jeg vil ha en øl. Jeg vil treffe på noen turister, noen gråhårede og kultiverte canadiere, vi skal komme i prat, vi går og tar en øl. Hei, hva gjør dere her, hvor kommer dere fra, hva jobber dere med?
Har dere lyst å høre litt om livet mitt?

Jaja. Sjansen for det er nok større om man tar E6. Tror de færreste turister finner fram til Verksveien.
Jeg vet heller ikke om jeg stoler på turister som står i Verksveien og vil ha øl klokken åtte på morgenen.
Dessuten måtte jeg ha tatt av meg lua om vi skulle gått inn og tatt en øl en plass, og jeg er ikke så fin på håret.

Med alt dette i mente kan jeg prøve å synes at det er like greit at det ble som det ble. Ingen canadiere, ingen øl.
Men egentlig ikke.
Jeg vil drikke øl med turistene.

Ny arbeidsuke

Jeg er ikke så effektiv på jobb. Det er vanskelig å ha den tilstedeværelsen man må ha som kunstner akkurat nå. Jeg tar tak i sånt jeg har lagret i mappen for "senere". Blant annet en påminnelse fra fagorganisasjonen min om å opprette en kunstnerprofil på nettsidene deres.
Jaja, tenker jeg, jeg har jo en hos regionsenteret allerde, men det skader jo ikke å ha en hos Norske Kunsthandtverkere også. Bortsett fra at det blir tre nettsider å holde styr på da, med hjemmesiden.
Og da holder man ikke styr, man glemmer. Men jeg er full av tiltro til egen fremtidig hukommelse. Og går i gang.
Og får bare akutt magesår.
Jedorias så vanskelig den siden var å bruke. Og så stygt og tøvete resultatet ble!
Her skal jeg ikke gå i detalj om hvorfor, selv om jeg sitter inne med detaljene om hvorfor.
Men faktisk så har det seg sånn at jeg må kommunisere litt med Norske Kunsthåndtverkere om noe annet, og da slenger jeg på den lille detaljen om brukervennlighet. Og resultat.
Og får til svar at dette er laget og godkjent av et designbyrå.
Å ah aha. Ja men da er det jo bra. Og ikke dårlig. For designbyrå.

Jeg går inn på min nylig opprette visuelle cv og linker videre til hjemmesiden min. Den er ikke godkjent av et designbyrå men bildene er ikke lagt sidelengs og teksten inneholder linjeskift og er leselig.
Når det er sagt, så ønsker jeg meg egentlig en side som er godkjent av et designbyrå, for den er ikke så veldig bra den der siden heller. Men jeg vil nok ha et annet enn det fagforeningen min bruker.

Hvordan går det, Silje? Det går bra, jeg har energi til å klage på rent tøv igjen.
Jeg har også begynt å finne fram ting, det vil si, objekter, men la oss kalle tingene ved sitt rette navn, som skal være med i utstillingen. Jeg må finne fler. Jeg vet at pappa hadde tatt vare på noen for meg, men jeg vet ikke hvor de er. Muligens bak i bilen. Eller i boden. Man får jo ikke spurt. Så man må lete. Men det blir en annen dag.