Sommeren blir fylt av jobb og hustømming. Men i midten av september skal jeg ta meg fri. Da skal jeg male hus og plukke blåbær. Om ikke frosten har tatt dem da. Og i oktober må vi dra en plass der alle tre føler at de har en form for ferie. Det er ikke så mye avslappingsferie over å være sammen med en toåring, kanskje. Men et avbrekk er også en ferie. Og hva vet jeg, vi har ikke vært på ferie sammen før og foreldrepersonlighetene har det heller ikke med å dra på ferie i tide og utide, så det blir noe nytt og kanskje er det dét som er ferie.
Vi. Må.
Noe annet.
Og kanskje foreldrepersonlighetene skal kanskje få ta seg en langhelg, eller en helt vanlig helg bare, i en europeisk storby. Feriehyppigheten steg plutselig med tre tusen prosent.
Vi har jo et hus. Det er et fint hus. Jeg synes ikke det er hjemme. Det er ikke hjemme, tenker jeg, og glemmer og kommer på at jeg har bare bodd her i to måneder og jeg har bodd mange steder lengre enn det uten at det var meningen at det skulle bli et hjem. Det må få ta tid, men det er vanskelig å ikke være utålmodig. Jeg vil ha malt og ryddet spisskammerset og tømt pappesker og kastet papp og hengt opp speil og kroker og barnegrinder og NÅ.
Sånn at det blir et hjem.
Og så er det også på den måten at det har bare skjedd triste ting i dette huset.
(det er ikke sant, men hjernen husker bare den ene tingen)
Og da er det ikke en bra plass.
Det er vanskelig å ikke være utålmodig.
Men det er et fint hus.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar