Jeg tenker på begravelsen. At langt bak, men ikke bakerst, satt det tre unge gutter i dress.
Pappa jobbet som lærer. Og de tre der, de kom i begravelsen, i dress, enda det må man slettes ikke og begravelser er det verste som finnes og det var vinterferie. Og enda så kom de. Der satt de.
Og da må jeg nesten gråte.
Nå er straks gått to måneder og mye er annerledes. Jeg klarer å hekte to tanker på hverandre, i mye større grad. Og det er ikke lengre sånn at med en gang det blir stille, med en gang ingen sier noe så tenker jeg på pappa. Nå tenker jeg på andre ting også. Det betyr at jeg er gladere. Iallefall mye mindre trist.
Jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke tenker på pappa hele tiden, for så lenge jeg tenker på ham eksisterer han jo.
Jeg synes fortsatt at det er ubehagelig når røde store bilder kjører forbi, for jeg må se etter om det er pappa og blir lei meg når det ikke er det.
Det hadde vært så veldig fint om det bare kunne vært pappa som tilfeldigvis kom kjørende forbi og ingenting av alt dette andre hadde skjedd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar