Idet man låser seg inn har man så lyst å rope hallo

Vi ødelegger huset hans. Fjerner sofaen og flytter på bøker og ramponerer usynlige systemer og fyller stua med pappesker. Men fortsatt er det hans hus.

Jeg har vel en tyve prosents stilling i Dødsbo AS. Én dag i uka drar vi opp til huset hans. Det tar ikke en hel dag, men over en halv, og resten av dagen får jeg ikke gjort noe.
Vi måker litt sne. Vanner blomster. Rydder, flytter på ting. Tømmer frysere, kaster ørreter fra 2013 og laks fra "ukjent årstall til speking", avtiner, skrur av. En titting så ut på meg gjennom lokket i en plasteske, merket Harefoss 2007. Nå har jeg en titting i fryseren. Tømmer vann i sluker, sjekker at vannet og varmen er ok. Kaster. Setter fram søpla på tømmedagene, drar opp neste dag og setter den tilbake. Tar inn post. Går gjennom bøker, ser i skap og skuffer.
Gråter og gråter og gråter.
Huset er så fullt og så tomt samtidig. Hvor er pappa? Jeg vil at han skal være her.