Ja hvordan skal jeg skrive dette uten at jeg virker helt blåst...for det jeg vil ha frem er at jeg er litt blåst.
Det er som om hodet bare har lagt litt på lokket. "Jeg orker ikke dette styret, sees når ting er litt lettere, jeg drar til Gran Canaria! Skal jeg hilse til balansen din?"
Jeg klarer ikke helt å samle tankene. Det er ganske tungt å skrive blogginnlegg, jeg må hele tiden gå tilbake å rette der jeg har skrevet "det" istedetfor "jeg" og "tunkt" istedetfor "tungt" osv. etter å ha lurt litt på om det skrives med g eller k.
Jeg begynner på en ting på kontoret, fortsetter med noe annet, finner noe jeg må plukke opp fra gulvet, kommer på den første tingen jeg skulle gjøre men glemmer det igjen. Nå skulle jeg betale en regning, den har jeg glamt så mange ganger i dag at nå begynte jeg å bære rundt på den i hånden. Har jeg den i hånden glemmer jeg den ikke. Men jeg måtte tenke litt før jeg kom på hva banken min het. Postbanken?
For å være ærlig bekymrer dette meg ikke så mye. Jeg regner med jeg blir tilbakestilt til revisormodus på et tidspunkt, men det er slitsomt.
Da vi dro til Finland her om dagen satt the Stig og pratet med meg fra forsetet, og Jendor og pratet med meg ved siden av meg. Samtidig. Og begge samtalene ville jeg jo være med på. Og da tenkte jeg at, denne følelsen, akkurat sånn, sånn har jeg det egentlig hele tiden. Skjønner dere?
Tenkt deg at du sitter ved et bord, du og to til, dere spiser middag, drikker et glass vin, og de to andre samtaler bare med deg, ikke med hverandre, med to separate, ganske intense samtaler og du kan ikke avvise noen av dem.
Så for tiden er jeg litt blåst, da. Som resultat. Kanskje tilogmed litt mer blåst enn jeg vil vedkjenne meg i dette blogginnlegget.
4 kommentarer:
Ferie? Timeout? Sykmelding? Soving og se langsomt på horisonten eller noe? Det går over - men du må jo la det ta litt tid... Beste ønsker.
Sykemelding er for fast ansatte, eller selvstendig næringsdrivende med et enormt energioverskudd. Men jeg skal ta ferie! Jeg skal være festspillkunstner på Festspillene i NordNorge, og etter det er det juli, og da skal jeg ta ferie. Hvis jeg har lyst kan jeg gå på jobb på onsdagene, har jeg tenkt.
Alt verkar veldig kjent. Det er sikkert ikkje til trøyst. Men, altså, det som er så interessant med bloggen din, er at du treffer noko hjå meg. Du klimprar på mine strenger. Dvs., trur eg, du treffer noko allmennmenneskeleg, noko som eigentleg er normalt. Du set ord på ting - på vegner av mange, trur eg. For eg trur ikkje eg er så spesiell, eg trur eigentleg berre eg er ein av mange mange. ��
Nja. Vet jo naturligvis det med sykmelding. Er der sjøl. Men en kan jo kalle det hva en vil. Det var det jeg mente med smørbrødlista av ulike varianter av "pause". Noen ganger må man.
Legg inn en kommentar