I dag vi jeg ikke være samtidskunstner. Jeg vil være musiker. Jeg vil sitte på et lite rom i ring med andre og spille noe med litt driv og sørgmodighet, jeg vil se Kennet sine føtter trampe på den der måten bare han gjør og jeg vil se det der draget Mari får om munnen når musikken når inn til henne og jeg vil høre felene finne farten.
Jeg savner andre mennesker men en annen ting med musikken er at den er ferdig. Den ligger der og så skal du spille den. Du skal mest av alt finne en måte å slippe den ut på. Er du klassisk musiker gjelder det vel i størst grad, men også vi som alltid improviserte ut arrangementer og aldri hadde noter forholdt oss til en streng som allerede eksisterte, vi måtte ikke vrenge ut alt av våre egne hjerner alltid.
I dag er det litt for mye forlangt av meg å være samtidskunstner.
Hadde pappa vært i livet hadde han ringt meg når han leste dette og ledd litt og trøstet meg, men nå husker jeg ikke engang lengre stemmen hans. Det er mye som er galt med denne dagen men jeg har en forventing om at det kommer seg. Og gjør det det ikke så får det bare være.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar