Hepp!

Ja der gikk tiden sannelig fort uten at jeg blogget, og fort har tiden gått, nå har vi vært her én uke av våre fire, det føles som om ferien nesten er over allerede men det er den jo ikke for vi skal være her tre uker til. (Nå snakker jeg til min egen skalle som er så vrang på sånt).

Vi har vært på Livrustkammaren og Moderna og Tedelmidsmuseet og i Gamla Stan og på Åhlens, og generell labbing rundt på Söder, gått ned på slusen ved Skanstull og sett den i funksjon, og handlet stein og sko, og sannelig gikk vi ikke rett på kjentfolk en kveld, hun var fra Kirkenes såklart, og jeg tror sist gang jeg traff henne tilfeldig på torget i Kirkenes var for tre år siden, så der ser man, og vi har handlet og sett på ting og hver kveld har vi gått en kveldstur, og så også i dag, men den ble ganske kort, for han som orienterer etter mås og døde humler sprang i en lyktestolpe, og tennene virker hele og leppa er litt hoven men å dra i parken og kaste med glidefly var ikke lengre på ønskelista.

I morgen er planen Skansen, og så er det noen dager med jobbing og treffing av kuratorer og sånt, og så vil vi også gå på Nasjonalmuseum, Index, galleriene på Vanadisplan, Etnografiska, Vitenskapsmuseet, Nordiska, Naturhistorisk, Vasamuseet, Marabouparken, Liljevalchs, kjøre med sånn turistbåt, dra på Eriksdalsbadet, spise på Amida, Indio, Pong (ja? ja? Nemlig), Pelikanen, Food Court på Ringen en gang til, da Luigis, steder vi ikke har spist før, og handle kunstmateriell og sånt som man vanskelig får tak i hjemme, og så er det folk som skal treffes og t-baner som skal tas, og ja, tre uker ER litt lite. 

I morrest våknet jeg og følte meg rett og slett syk, og det er jo sånn det er når man er som man er, men så følte jeg meg faktsik plutselig bedre. Og det har aldri hendt før. Så takk til den kraft som står meg bi, eller hva man skal si. Håper det holder. Jeg ser gjerne at det holder. For som man ser over er det jo litt som skal utføres.

Ståkkålm beibi

Nå er vi ankommet, litt flyforsinket, men forsinkelser er et mindre problem når man ikke skal forsøke å nå andre fly med det flyet som ble forsinket, så vi bare spiste en baguette til og ventet. 

Det er litt som å være hjemme igjen, med hele familien, en alternativ virkelighet som ikke ble noe av men som ikke er helt usannsynlig heller. Vi peker og forklarer til Jendor, peker på bygg eldre enn hele Kirkenes og steder vi har bodd og forteller om folk vi har kjent og hva de gjorde der, og trær og kanaler og slott og vanntårn og Jendor er helt over seg men over SE! MAMMA! EN SVARTBAK! ÅI MAMMA KOM OG SE, EI DØ HUMLA! SE EI FJÆR Å DÅKKER MÅ KOMME, VI HAR EN STUBBE UTFOR HUSET! så han er imponert men ikke så interessert i vår versjon av Stockholm for å si det sånn. Mer av den, skal vi si, versjonen en åtteårig same ser. 

Vi bor i et hus fra 1670 (MED ET EPLETRE UTENFOR) og her bor også ganske mange maur, aner ikke om de er urbefolningen, eller fra noe etter 1670, men de kryper inn gjennom veggene og dekker soveromsgulvet der vi sover på gulvet. Der vi sover på gulvet i puljer, det er to senger og en madrass på gulvet, egentlig skal Jendor sove på madrassen men han våkner alltid og kryper opp i en av sengene, der det jo allerede sover et menneske, og sengene er bare 80 cm brede, så det opprinnelige mennesket står da ofte opp og legger seg i det som er ledig, så går det en stund og så finner Jendor ut at han er alene i en seng og finner en seng på 80 cm der det allerede ligger et menneske og legger seg der, evt er vi nå tilbake på madrassen på gulvet, dette mennesket står da opp etter en stund og finner den tomme sengen, og sånn får alle i løpet av natten sovet minst én gang i hver seng. Denne senge-mikadoen er ikke helt ideell og jeg er ganske støl i dag, men jeg tror faktisk også det er fordi jeg jo har dårlige knær og avogtil er det vanskelig å komme seg opp trapper. Da tar man gelenderet til hjelp og jeg tror jeg har hjulpet meg ganske mye i går for jeg kjenner det i armene. Evt har noen ligget på dem. Evt blanding. 

I dag skal vi rundt og se litt, de voksne på minner og ting vi har sett før, den yngste på pinner og stein. Det blir bra.

Med letthet

Jeg hadde et veldig fint øyeblikk på verandaen før i dag, den ene naboen kom ned for å snakke og den andre naboen sine barn løp glade og hylende omkring med mitt barn, og så kom hylende barn sin mamma og ga meg en krabbe, og det var fint vær og vi hadde nesten pakket ferdig til Stockholm, alt føltes liksom så lettvint til tross for trøbbel med hus og bil og datamaskin, og så kakka hylende barn fire år hylende barn to år i hodet med en hakke, da var hylende barns mamma gått hjem til sitt, så jeg fikk ta hylende barn nå gråtende barn med tårene sprettende, to år, på fanget og blåse litt og så ble det bra, og det var så lenge siden det var en naturlig bevegelse i kroppen, og det var så fint å få trøste litt, og i morgen drar vi til Stockholm og alle gleder seg og naboen skal vanne blomster og lese avisen og låne bilen vår, og dermed kjøre oss på flyplassen, så nå virker alt så lettvit og greit. 

I fryseren ligger fem sider røykelaks som onkelen min har røyka og som jeg skal gi til mine beste venner i Stockholm, og som jeg var og henta før i dag.

Jeg har samlet alle plantene i huset på tre steder istedet for 65 så det blir litt enklere for vannende nabo. 

Og vi har vært i Stockholm før vi, så det er ikke noe stress med det heller. 

 

 

En liten dagsstart her i juli

Jendor har fått snusen i at jeg muligens har ferie så jeg sier jeg jobber hjemmefra. Det er mulig han tror på det. Litt. Og jeg har en kontrakt å underskrive i løpet av dagen så det er mulig det er sant. Litt. 

Ellers har jeg ikke så mange planer, gå en tur, vaske litt klær fordi det er så bra tørkevær. Klokken halv syv i morrest var første gang jeg jagde naboungene hjem fra verandaen vår. (Det står blant annet en plantekasse der med gamle vinduer til lokk som ville smadret en toåring om han fikk den over seg. Åtteåringen takler fint å unngå hele skaberakelet, to- og fireåringen not so much. Dessuten har Jendor laget mange av lekene sine selv- våpen og verktøy folkens!- og han liker ikke at naboungene leker med dem for de ødelegger.) Nå er klokken snart ti og jeg har jaget dem hjem to ganger til. 

Det er rart hvor mye vanskeligere det er å få gjort en ting når den er den ENE tingen du må gjøre i løpet av dagen, kontra når den ene tingen bare er i en lang liste av ting. Den kontrakten altså. På komplisert lovdataengelsk og jeg må finlese så jeg ikke gir fra meg noen rettigheter. I løpet av dagen. Snart.

Fra gårsdagens planer kan jeg opplyse om at macen nå er blant de levende igjen, ikke fordi Elkjøp visste hva de gjorde men fordi jeg fikk kontakt med Sheila på Apple Support som løste biffen. Hjemmesiden derimot, er fortsatt umulig å oppdatere. Lite jeg får gjort med det selv. 

Nå hører jeg naboungene på verandaen igjen. DET får jeg ta selv.

Planer, utførte, planglagte, påtenkte, under utførelse

Min sønn, den Pratsomme, og jeg, bestemte oss for å ta en kosedag denne uken, sånn som det hendte vi gjorde da han gikk i barnehagen men som man jo ikke bare kan ta seg fri for å gjennomføre når man går på skolen, men nå er det jo ferie og han går på SFO som jo nesten er det samme bortsett fra at de driter i ungens sosiale og faglige utvikling og trivsel, og så hadde jeg kanskje ørlite dårlig samvittighet for å ha ferie når han ikke hadde det, så i dag da, ferie på begge. Kosedag gjennomført.

Det han ville var å gå på museet og se på steinaldregjenstander fra området (de har ett display med ca fem gjenstander, )(mitt forslag,) og gruvemodellene, og så gikk vi på kafé og så spiste vi is og så gikk vi tur og så ville han av alle ting gå på jobben min og tegne litt og lage litt kunst, så da gjorde vi det. Og så ville han lage lasagne men da var det blitt så sent og det var så varnt så da gikk vi opp til førstevann og sto uti vannet og fløy med drage og så gikk vi hjem og lagde salat. 

I morgen kan jeg ha egen ferie med litt bedre samvittighet, mulig jeg skal ta en tur på jobb, da har jeg vært en liten tur på jobb alle dagene denne uken men det er liksom noe annet å gå på jobb i ferien for det er sånn overskuddprosjekt, og så er det litt hage- og husting som må gjennomføres før vi drar og er borte en måned. I dag fikk jeg tilbake lillemacen som har vært på reperasjon i halvannen måned, og det var kjekt for den skal jo være med når vi er borte i en måned, og den er kanskje ikke fortsatt ødelagt, men den er umulig å starte opp, så jeg må tilbake med den i morgen og det var ikke det jeg ville. Jeg vil ha lillemacen med på ferie og ikke stormaskina, for på den store er det så mye jeg ikke vil miste, og jeg har jo backup jada jada, men jeg vil liksom ingen sjanser ta. 

Jeg har også datatrøbbel med hjemmesiden, den oppfører seg ikke som forventet så jeg må spørre han som lagde den om han kan hjelpe meg, og det må han jo slettes ikke, for jeg tror kanskje det er plattformen som har hikke, men jeg har jo ingen andre å spørre, så spørre må jeg. 

Og så driver jeg og dealer med veneziabiennalen sitt college, som er noe de har, og der jeg har holdt en forelesning, og de driver nå, ETTER at forelesningen er avholdt, og skal ha meg til å underskrive kontrakter og gi fra meg rettigheter, og det er aldri kult når det dukker opp betingelser på etterskudd. Før man får betalt såklart. Så jeg har sagt nei. De kan ikke fatte hvorfor. De er mest vant til å få ja. 

Nå leter jeg etter en nedebok. Jeg har innsett at man bør ha en oppebok og en nedebok, så leser man mer og driver mindre med datamaskinen. Eller mobilen egentlig, for den funker jo fortsatt. 

I morgen er det meldt tredve grader på kvelden, men da er det er min tur å legge barn så jeg skal sitte oppe under et tett og klamt loftstak og se på at noen ikke får sove. Så derfor skal jeg gå og lage med en gintonic. Nå. Mens jeg leser nedebok på verandaen. 

I morgen blir det oppeboken.

Oioioioioioi

Dette er et FØR-bilde. Det eksisterer foreløpig ikke noe ETTER-bilde. Det håper jeg det gjør om en stund, og at det ser kjempebra ut. Men et lite prosjekt her, altså. 

Før en sånn vev går i gulvet, kan den altså være verdt flerfoldige tusener. Etter, ikke så mye. Etter reparasjon, fortsatt ikke så mye. Men da kan den veves med.

+

Nå tenker jeg bare på vev. Veeeev. Veven min. Klarer jeg å reparere den? Den er fortsatt hos Riistina, som sto for handelen. Jeg vil ha den. Riistina, hvorfor bor du i Gokk?

Planen er å legge ut bilde av skaden på et par duodjisider med en foreslått framgangsmåte for reparasjon, for da er det alltid et par gubber som vet bedre. Med en god porsjon flaks kan den limes.

 

I kveld skal jeg treffe en slektning. Som jeg ikke visste om. Pappa sin familie er jo alle døde og rent intellektuelt OG hvis jeg nå hadde tenkt meg om, så vet jeg at farfar hadde endel søsken så da må jo pappa ha hatt ganske mange søskenbarn men jeg vet ingenting om dem. Han snakket ikke om dem, hadde ingen kontakt. Han hadde fem søsken men hadde bare kontakt med tante Hild og hun bodde i USA. 

Og så ringte telefonen, og det er jo alltid en selger, men man vet jo ikke, og så var det ikke en selger men Roar, pappas søskenbarn, som jeg aldri hadde hørt om. Han var i Kirkenes på ferie. Med sønnen. Som er min tremmening, og i samisk sammenheng så er jo det tjukkeste slekta men denne delen av familien er ikke i samisk sammenheng. Men likevel. Og vi skal treffes i dag. På telefonen fyrte han av ganske mange navn på slektninger som jeg aldri hadde hørt om så de finnes jo der ute men jeg aner ikke hvem de er. Eller jo innimellom kom det et navn jeg kjente. Men jeg skal gå ned til mamma snart (for jeg har jo ferie! Har spist kake til frokost!) og så skal hun gi meg et bittelite oppfriskningskurs så jeg klarer å henge navn på knagger i kveld når vi møtes. 

Tenk at jeg har slekt. 

Og når jeg har vært hos mamma skal jeg gå ned til grensekommisariatet og omregistrere båten min, jeg gjorde noen forsøk på det i fjor sommer for nå er den satt på elva, men jeg kom meg aldri inn der, enda de har åpningstider og alt, så i dag ringte jeg ned og sa jeg må fikse pappa sin båt, og han som tok telefonen sa "hva het far din" og "haha, jeg har hatt ham som lærer." Og da ble jeg så glad. 

Da jeg var ung var det alltid sånt et mareritt å treffe pappas elever på byen for de bare FAR DIN E PEISE GAL! og jeg bare åja, jaha. Han er ganske normal hjemme da. 

Som kanskje bare var 70% sant men han på grensekommisariatet sa ingenting sånt og jeg vet ikke hva han tenkte, men jeg skal iallefall få fiksa det med båten snart. Og treffe pappa sitt søskenbarn. 

Og jeg har kjøpt en vev. Og jeg har ferie. 

Det går absolutt i pluss i dag.

Å overleve dagen i forskjellige former

Jeg har haka av siste punktet på programmet! Forelesning i Italia! Så da har jeg ferie! Her kommer enda en setning med utropstegn!

Det gjenstår nok, hva jeg kan se, endel arbeid for å faktisk få utbetalt honoraret.

Men det tar jeg glatt, jeg har jo ferie. 

Og så har jeg lyst å ta en liten tur ned på jobb og starte et par trykkeprosesser men det blir jo også artig i ferien. 

Og det er bra for i morrest var jeg så trøtt og sliten og helt Hvordan skal jeg ohohohoooverleve denne dagen og muligheten til å ta min død av den var sterkt overdrevet, det skjønte tilogmed jeg. Nå har jeg ohohoverlevd! Juhu! Ferie!

I dag, før siste punktet på programmet, rett før garantert overlevelse, skulle jeg kjøpe en vev. En beinvev. Beinvever er ikke så lette å få tak i og egentlig litt enhver veverskes våte drøm. 

Av en eller annen grunn, for de er litt tunge og sliter på garnet og vanskelig å få bra balansert og isåfall er de litt vanskelige å veve på. En plastvev kan fort være bedre. Men vi liker dem. De oser autensitet. De er vakre. Gamle. Førfra. Og så var det en venn av en venn som ryddet i et dødsbo og hadde noen vever liggende som hun lurte på om kompisen min ville kjøpe og deriblant en beinvev. Og min kompis Riistina spurte meg litt om råd om hva hun skulle by, og jeg ble satan så sur, for Riistina HAR  jo allerede en benvev, som hun bruker til å banke i bordet med og generelt andre dårlige prakiser for sånne klenodier. Men man hjelper jo til. Jeg foreslo en pris for hele pakken, for det skulle selges samlet, og så viser det seg at Riistina mente at JEG kunne jo kjøpe benveven og hei og du hildrane du!!! En benven innefor rekkevidde! Til meg! Jeg kan legge ut bilder på instagram der jeg vever på beinvev og oser autensitet! Og ikke minst eie den og bruke den, da. Beundre den. Ha den!

Og så blir det komplisert. Hva byr man noen som overhodet ikke aner hvilket klenodium de besitter? Jeg liker jo ikke være luring så jeg vil faktisk by det veven er verdt. Skjønt om noen tror noe er verdt en femtilapp og så kommer man med tusenlappen så vil de fort ikke selge til vevelappen. For kanskje de kan få enda mer? Og de kunne de fått, men det hadde blitt litt mer arbeid. For den hadde ganske smale slisser mellom spilene og det er ikke for alle å like det oppsettet. Så det sa jeg bare. Og da ville de se om de kunne få litt mer av meg for veven, og det er rederlig. Men da måtte jeg jo få se den først. Jeg kan by tusen usett og så viser det seg at den ikke er kjempebra og så kan jeg selge den videre med ikke veldig stort tap. Tenkte jeg. Kanskje hun vil by 1500 om hun får prøve, tenkte de, og det er jo helt rett. Men for å vite helt nøyaktig så må man tre den og det er jo ikke helt tiden til det når man vurderer et kjøp. Så jeg sa at det kunne jo også hende at da gikk jeg ned i pris. Så det var på det rene. Den var jo gammel. Men jeg var litt oppe og propellerte i atmosfærene likevel, for jeg hadde en beinvev innenfor rekkevidde, kanskje bra, kanskje dårlig, men den kunne bli min!

Og så fikk jeg en melding fra Riistina. Pust med magen sto det. Ånei, den er solgt til noen andre, tenkte jeg, jeg VISSTE det. Skulle aldri sagt tusen! Og så fikk jeg et bilde av ei beinvev noen har mistet i gulvet og knust. Ikke smadret, men kanten var slått av så den hadde mistet en spile og fått sprekk i neste.

Det hadde vært hull i posen. Det eneste som hadde ramlet ut var beinveva. 

Jeg sendte bilde av den til litt forskjellige veversker i Sápmi, klarer jeg reparere den? Jeg har jo ingen i mitt eie så jeg kjenner ikke helt til konstruksjonen. Nei, sa de, ikke noe å ha.

Men jeg kjøpte den. For tre hundre. Riistina sa at selgersken hadde vært beredt på å bare gi den til meg, men, den er nok verdt et par hundrelapper enda. Den kommer aldri til å bli helt seg selv igjen, men jeg kan prøve å fikse. Og hvis ikke kan den få henge på veggen. Det er mulig det er den veien det går.

Jeg ble også litt knust. Men den var jo aldri min før den ble ødelagt. Den kunne blitt solgt til noen andre. Nå er den ihvertfall min. Så får vi se. 

 

 

 

Haker av punkter, mål i sikte

Og nå har jeg vasket. Ut av det gamle atelieret. Og da jeg gjorde det, tenkte jeg, hvorfor GJØR jeg alltid dette? For det var ikke så reint da jeg flytta inn og likevel har jeg vasket over gulvene to ganger og gnikket arvede flekker med svamp. 

Hvorfor GJØR jeg alltid dette?

Jeg liker vel å være ordentlig da. Og grei. Jeg får ikke tifold tilbake.

Men det er deilig å være ferdig med det punktet på programposten, i morgen har jeg et foredrag, og så har betalingen for det foredraget blitt en føljetong av papirer som må underskrives og deklareres på italiensk, og det er så jeg skal slippe å bli dobbelbeskattet, men nå er dobbelbeskatningen på 300 kroner og vi er forlengst forbi det punktet der 300 kroner har gått opp i røyk i administrasjonsutgifter. 

Men i morgen har jeg altså det der punktet på programmet, (forelesning i Italia via teams) og så skal jeg ikke si ja til mer. Så skal jeg ha ferie. Og det er mulig jeg i ferien tar et par små koseturer på jobb, men bare fordi jeg har lyst. Og bare helt i starten på ferien og om det er dårlig vær. For nå fortjener jeg så lang ferie som jeg vil.