Den som sover sørger ikke

-Sover du? spør folk. -Får du sove?
Ja, svarer jeg, og så er liksom alt i orden. Da klarer man seg i sorgen.
Jeg har faktisk aldri sovet så godt før. Det er slutt på å ligge og sloss med kverna i mitt eget hodet i timesvis, sånn som det har vært siden jeg var bitteliten, nå bare slukner jeg. Det er som kroppen plutselig har skjønt hvordan man sovner. Jeg bare legger meg, så sovner jeg.
Jeg tror jeg er for sliten av å være lei meg.
I alt det andre må jeg innrømme at jeg setter veldig pris på dette nye.

Det jeg derimot ikke får gjort er å jobbe. Det hadde kanskje vært annerledes om jeg hadde hatt kolleger. Og om ikke alt jeg bruker til å tegne hadde vært utstyr som har vært pappa sitt.
Og om ikke jeg hadde hatt en jobb som krever sånn veldig tilstedeværelse.
Men akkurat nå får jeg det slett ikke til. Og det er skikkelig dumt all den tid det ikke er noen andre som gjør jobben min for meg. Og jeg ikke har vært på jobb på en stund.

Jeg får ikke helt grep om tiden. Det er seks uker siden pappa døde. Det er kjempelenge siden. Alt som har hendt siden da, av begravelser og familie og ting som må ordnes og ryddes og sorg og sorg. Samtidig var det jo helt klart i går. Er det kort eller lang tid siden jeg så pappa sist?
Når man skal slutte å være så voldsomt lei seg over at noen plutselig har dødd, må man glemme dem litt. Jeg forsøker å forklare det til folk men det er vanskelig. Man kan huske dem, stemmen, bevegelsene, måten han ubevisst banket i bordet når han pratet, glemsomheten, holdningen, fiskestanga han foretrakk, historiene han fortalte TUSEN ganger, kjøkkenbenken, måten han ikke helt fikk føttene med seg på, måten han kledde på Jendor, måten han sa "Vi skal ikke stresse" på. Men om man husker alt det der hele tiden og har det helt nært så klarer man ikke slutte å gråte. Borte, borte. For alltid og man får aldri snakke med ham igjen.
Med tid kommer avstand. Og med avstand kommer avstand. Man må glemme ham litt. Og det er så grusomt. Jeg vil jo ha ham her, nært.
Jeg klarte visst ikke helt å forklare det nå heller.

I dag har jeg lyst å ringe pappa og si at jeg nok en gang, bank i bordet, har fått arbeidsstipend. Av samene, denne gangen. Faktisk ikke de som jeg alltid klager på, men et vederlagsfond for samiske kunstnere. Økonomien er sikret i ett år pappa, hva sier du til det?
Jeg vet jo at han hadde vært hanestolt. Selv har jeg det som jeg har det med gleden. Den prøver seg, men finner ikke helt plass.