Det er umulig å skrive en overskrift som lever opp til innlegget

Det er kanskje også umulig å skrive et innlegg som lever opp til fakta:

Bloggen fyller tyve år!

For to dager siden, riktignok, men da glemte jeg det. Jeg hadde egentlig planlagt å skrive noe på dagen. Men det er mulig Elkjøp overtok da. Og jeg hadde ikke planlagt hva jeg skulle skrive, bare AT.

Men tenk at dette er en tyveåring. Tenk alt livet jeg har levd siden jeg bestemte meg for at deler av det skulle ut på nett. 

Da jeg begynte var det en sånn greie, alle blogget, alle på Kunsthøgskolen iallefall, vi kommenterte i hverandres blogger hele tiden og så falt alle fra, bortsett fra meg, som satt hypnotisert ved tastaturet og bare fikk utløp. For. Ting. Hvem vet for hva, egentlig. En kommuniksajonstrang der jeg bestemte helt sjøl. Det er litt som å sitte og nynne på internett. Man lager lyd, man sier at man er her, men det er ikke så farlig. Man sier bare hei. En introvert måte å være veldig ekstrovert på. 

Det er litt synd at jeg ikke blogget da jeg studerte musikk. Det hadde jeg likt å lese. Og det er jo poenget med bloggen, å skrive ned, å gå tilbake, å huske. Der pappa hadde værdagbok og kunne gå 13 år tilbake og se om det snedde denne dagen, kan jeg gå tilbake og se at på denne dagen for tretten år siden holdt jeg på å avslutte min tid på Konstfack. Jøss. Sånn var livet da. Så intenst. For meg har det mer verdi en snevær. Men vi var jo forskjellige. 

Jeg har skrevet endel om pappa, både om da han levde og da han døde. Og endel forbrukerjournalistikk har det jo også blitt. Kunst. Samiske greier. Lite om mann og barn. Mye om jobbing. Men mest bare nynning.

Den største endringen er nok kommentarfeltet. Nå er det et par kommentarer i uka, før var det 5-10 hver dag. Vi var et annet gjeng. Jeg kjente og hadde møtt alle som kommenterte. Nå kjenner jeg dere bare gjennom deres egen blogger. Jeg tror også jeg leser mye mindre blogger enn før, jeg liker jo best hverdagsbloggene, de andre som nynner på internett, ikke de som har det som karriere og levevei. Jeg finner ikke de andre nynnerne i Norge, kanskje de ikke finnes. Kanskje alle sluttet. Jeg leser endel svenske blogger, jeg bodde jo også mange år i Sverige. Blogging er nok rett og slett sånt som folk ikke driver med mer. Det var en greie. Folk falt fra. Men ikke vi. 

Hvem vet når denne bloggen følger på alle de andre døende bloggene, de som bare oppdateres en gang i blant, plutselig er det stille, så kommer det et innlegg til, bloggeren tror at hun fortsatt blogger, men gjør ikke det, bloggen er dødsdømt. Der er ikke jeg, ikke nå. Det kan være jeg også ender der, men foreløpig er dette en blogg som nynner videre ut i internetts store mørke av små lysglimt her og der. 

Gratulerer med tyveårsdagen, lille teite blogg! Jeg elsker deg!

Ååååååå levva liiiivet

I går ble jeg oppringt av Elkjøp. Dette er altså en gårsdagens Elkjøp. I tillegg til den dagens Elkjøp som var gårsdagens dagens Elkjøp. Dere skjønner. HVERTFALL:

Hei, det er fra Elkjøp. Det står her at datamaskinen din er utlevert til Elkjøp Kirkenes. Men den er jo lagt ned, så det kan ikke stemme. Kanskje du har fått den?

Nei, Elkjøp, jeg har ikke fått den. Da hadde jeg ikke ringt, mailet, faxet og chattet åttogførti tusen ganger. Da hadde jeg vært fornøyd. Nå er jeg ikke fornøyd. Det er derfor jeg tar kontakt hele tiden.  

Jeg ba om å bare få den helsikkes maskinen de har lovt meg mens de lette etter den de har rota bort, men det går ikke skjønnerdu, for det går ikke å sende den ene før den andre er inne, det går ikke an, det... jeg vet ikke hvordan det ikke går an, det høres jo ut som det sitter en nøkkel under lokket på den gamle som brukes til å låse opp skuffen den nye ligger i, eller at Elkjøp i det minste tror det og ikke innser at dette er en regel de har laget seg helt selv.

 

I går lå jeg våken til klokken ett og tenkte på Elkjøp. Og kurset. Og ...mest det egentlig. Folk som ikke kan oppføre seg. I dag er jeg trøtt. Og jeg må jo jobbe jobben, selv om jeg hadde mest lyst å være hjemme og sy, men da tok jeg MED MEG ládjogahpiren jeg syr nå, på jobb, helt uten å føle at det var juks, og jeg har sittet litt på verandaen min og sydd, men mirakel over alle mirakel, jeg har vært inne på verkstedet og stablet litt kunst også og når skjedde det sist. Ikke i dette mammaminnet. Kvinneminnet. Kvinnaminna.

 

Opptur. Og snart blir det vel en datamaskin også. Hahahahaha. Bank i bordet.  

 

Åh, men jeg har jo en dagens Elkjøp også!

Ja, sånn er det da:

Elkjøp skulle jo sende meg den fortsatt ødelagte maskinen for at jeg skulle returnere den sånn at de kunne sende meg en ny. Ok, vi får gjøre det på den vanskelige måten, i det minste skjer det noe. 

Men det kom liksom aldri noen maskin, og greit at postgangen er treg i nord, men det er heller ingen grunn til å stole på Elkjøp, så jeg tok kontakt, og se, maskinen er sendt til Elkjøp Kirkenes. Som jo eeeeeer... stengt. Ja. 

Så der er den ikke men da vet ikke Elkjøp helt hvor den er, kanskje Flesland, kanskje Hammerfest?

Og da sier jeg at (at satan i helvette og eherre jedorias og jessu navn jeg får magesår, men på en forholdsvis nøytral måte) kan dere ikke sende meg den nye maskinen mens dere leter? Ærlig talt?

Det kunne ingen svare på, men: Noen skal ta kontakt!

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen skal ta kontakt.  

Mine ordgaver strekker ikke til.

Trivelig: en taktisk framgangsmåte

Sms-ene fortsetter å komme fra den stakkars kursholderen.

Det er hennes eiendom! Det er forbudt! Det er bare hun som skal tjene på alt arbeidet hun har gjort! Hun vil ta det videre!

Jeg tror jo kanskje hun ville tjent mer på sin eiendom ved å være en god kursholder. Trivelig. Ikke lage trøbbel og stress i ettertid. Og stille forberedt. Lære fra seg. Ikke insistere på at de som har gått det ene kurset hun har holdt aldri skal snakke om det de opplevde på kurset. Et sånt kurs vil jo ingen gå på.

Hva jeg klarer å lese meg til omfatter ikke åndsverkloven kunnskap, prosess og fremgangssmåte så hun må bare dure på. 

Det er faktisk litt vanskelig å google hva noe IKKE omfatter. Logisk nok. Og den der satans google AI, den popper opp først. Kunnskap omfattes av åndsverksloven, sier den. Neste gang jeg søker: Kunnskap omfattes ikke av åndsverksloven. Den er jo ikke bare ubrukelig, den er forvirrende og i veien og jeg har aldri bedt den om svar for jeg stoler (og med god grunn) ikke på den. 

I går var jeg hjemme og sydde, idag er jeg på jobb, for jeg har jo en jobb, jeg må jo gå på den, nå lager jeg riktignok ingen bra skulpturer, ingen dårlige heller for den saks skyld, men om jeg ikke er på jobb kommer jeg HVERTFALL ikke til å lage noe, så jeg må gå hit, ikke sitte hjemme og sy som jeg har lyst til. Nå var det 27 grader på verkstedet og da er det eiendommelig vanskelig å lage noe bra, må jeg bare si. Sendte en mail til huseier, de må finne en løsning som ikke innebærer å fylle rommet med bråkete airconditionanlegg og blende ned hele rommet sånn at det er som å jobbe i katakombene. 

Her blir jeg litt sånn...har jeg egentlig krav på det? Jeg liker ikke be om noe jeg ikke har krav på. Med aircondotionanlegg og katakombestemning blir det jo nesten levelig temperatur, iallefall? Men satan så utrivelig. Kan jeg kreve å trives? 

Iallefall kan jeg begynne med å be pent. Det fører, etter min erfaring, nesten aldri fram. 

Nuvel. Nu kommer dagen. Får se hva den bringer.

Ferdig! Se!

 Båndet rundt hornet kan byttes ut etter humør. Og tilgang.

Bare synd jeg overhodet ikke kler den. Nå skal jeg sy en til!

Sannelig sannelig sier jeg dere, ingenting rimer på kurs

Ja, da hadde vi altså de siste tre kvarterene av kurset. Ingen skjønte helt hvorfor læreren, som ikke reiste med bagasje, måtte være på den bittelille flyplassen vå nesten to timer før flyet gikk, men det måtte hun da, og for. Og så sydde vi videre. Jeg er nesten ferdig men må rekke opp en veldig irriterende del, og det butter i mot, men det er bare å få det gjort. 

Jeg hadde altså noen betraktninger om kurset i går, og kurslærers metode, som jeg tilskrev det å være uforberedt. Men jeg tok feil. Jeg innser nå at jeg har gått på et kurs der kurslærer faktsk ikke ville at vi skulle lære å sy ládjogahpir. Vi skulle få sy oss hver vår, men ikke egentlig lære å sy den. Derfor fikk vi ingen mønsterdeler, og derfor fikk vi ingen forklaringer. 

Etter kurset i går fikk vi en sms om at vi ikke fikk dele noen kunnskap fra kurset med noen andre. 

Ikke bilder, ikke søm, ikke fremgangsmåte, ikke mønsterdeler. Da vil det bli tatt rettslige skritt.

Det synes jeg er veldig interessant! Kurslærer anser altså kunnskapen om å sy ládjogahpr som sin eiendom. Dette er i noen grad riktig, ettersom hun har gjort et stort arbeid på å forske på gamle luer og rekonstruere dem. Hun har utarbeidet et mønster basert på dette. Hvor unikt dette mønsteret er, eller om det er sammenfallende med alle andre som syr ládjogahpir, vil jo være viktig, og jeg aner ikke svaret, jeg har ikke sydd med andre. 

Men så kan man jo, som same, oppfatte at det å nekte folk å dele sin erhvervede kunnskap om å sy en del av det som er vår felles materielle og kulturelle arv, som feil. 

Det står også i sms-en at vi ikke får dele mønsteret, verken på nett eller med venner. Jeg har ikke akkurat tenkt å dele det på nett, men aner at det er etablert en rettslig praksis på at det ikke er ulovlig og dermed heller ikke tas rettslige skritt om man deler strikkemønstre med venner og familie. Så her tror jeg ikke kurslærer kommer til å vinne frem med sine rettslige skritt.

Og jeg tror også det er vanskelig for kurslærer å mønsterbeskytte mønsteret sitt, ettersom det jo er...ja det er jo et luemønster til ládjogahpir da, vår ládjogahpir. Og mønsteret vil være helt avhengig av hodeformen til den som skal bære luen. Men har hun den moralske retten til et mønster hun har utviklet selv? 

Som en masteroppgave, forsking betalt av staten, og basert på samisk kulturarv, må tillegges?

Veldig spennende, dette. Når kan man begrense kunnskap?

Når bør vi gå med på noens ønske om å begrense kunnskap?

Kurs, kurs, ingenting rimer på kurs.

Jeg går på kurs. Vi syr ládjogahpir. 

Dette kurset har vært i planleggingen i seks år, det har vært veldig vanskelig å finne en kurslærer, så det som er bra med kurset er at vi har en kurslærer og hun er veldig kunnskapsrik.

Det som ikke er superbra er at hun ikke har holdt kurs før, og ikke helt har visst hvordan hun skulle forberede dette. Hun vet for eksempel ikke hvor lang tid de enkelte elementene tar. Hvilket har ført til at den eneste som er ferdig er hun som er duojar og syr luer (men ikke ládjogahpir) på jobb. 

Jeg er nesten ferdig, men dagens kurs skal vare i tre kvarter (hun må nå et fly) og jeg kan ikke helt se hva vi skal klare å få til på den tiden. 

Kurslæreren har heller ikke vært så opptatt av å forklare hva hun gjør, og det er kanskje fordi hun er stresset på tiden, hva vet jeg, men når du ber om hjelp til å komme videre kommer hun og klipper til et stoffstykke for deg og du skjønner jo ikke hvor det stykket går, hva målene betyr eller tilsvarer på kroppen eller lua, eller logikken som gjør at du virkelig deltar i din egen prosess. Det er ikke noe mønster, alt må tilpasses, og da er det jo greit at du selv klarer å tilpasse neste gang du skal lage ládjogahpir. Det er ikke så lett når du ikek får noen forklaringer. Det er mye forklaringer av typen "ja du tar nu bare den der og legg han over den andre" og eh, ja ok. Ikke så lett å henge med på når du verken vet hva den eller den andre sikter til. 

Personlig, som kurslærer selv, synes jeg ikke sutring over at det tar så lang tid å komme seg til Kirkenes eller at det ikke lønner seg å holde kurs når det er så lang reisetid og at det skal man hvertfall aldri si ja til igjen, hører hjemme i kurset. Men det er bare en personlig irritasjon, det gjør det jo ikke til en dårligere duojar.

 

Men jeg er neeeesten ferdig. Jeg må ha hjelp til å gjøre ferdig øreklaffene, jeg skjønner ikke hvordan den der ansiktsremsen skal festes i øreklaffene. Alt det andre kan jeg klure ut selv. Vi er fem deltagere som ikke er ferdige og som skal få hjelp de siste tre kvarterene, så jeg vet ikke om jeg får noe hjelp. Jeg kanskje spør henne som er ferdig, om hun kommer i dag, det er jo ikke sikkert.  

Jeg tror ar jeg bare må kaste meg rundt å sy en lue nummer to, sånn at det lille jeg har forstått fortsatt sitter. Jeg innser at jeg burde hatt et isoporhode, det er vanskelig å tilpasse det på eget hode. Jeg skal sy en lue til søstersen, men hun har pygméhode, så enten blir det to isoporhoder i forskjellige størrelser eller så må jeg ta det når hun kommer hjem og sy en lue nummer to til meg selv istedet. 

Men det blir fint. De blir fine, det blir de. 

Daaaaaageeeeeens....Elkjøp!

Det ringte en dame fra Elkjøp. Jeg ble helt forvirret. De tar faktisk kontakt! De vet nå hvor maskinen er! Den er på vei tilbake til meg! Ureparert. Og når den kommer, må jeg hente den, og så må jeg returnere den. Jepp. Og da skal jeg få ny. 

Raskt og effektivt der. 

Og, sa damen, de tar kontakt fordi jeg har jo lagt en sur melding på veggen deres på facebook. 

Ja, det har jeg. Men hva med de seks-syv gangene jeg har tatt kontakt i chatten? Da jeg ringte kundeservice? De NI mailene jeg har sendt om dette? Telefoneringen, sms-ene og mailene til Elkjøp Flesland? Neida. Sur melding på veggen. Da reagerer de.

Jaja. Det er jo ikke første gang jeg har blitt lovet fremdrift i saken. Men det er første gangen det løftet ikke er "noen skal ta kontakt" så litt håpefull kan man jo føle seg. Hadde jo vært fint om det faktisk kom til en løsning. Etter bare 2 måneder og en uke. 

Håper bare ikke denne maskinen også er ødelagt. For da måtte jeg ta kontakt, sa damen. 

Lovende. 

Lovende.

Men hvor?

Men så er spørsmålet: hvor skal man egentlig oppbevare backupharddisken? (Og hva heter det på norsk?) (sikkerhetskopieksternminnet?) Hvis jeg har den hjemme, og det blir brann for eksempel, er den mest sannsynlig på samme sted som datamaskinen. Om jeg ikke akkurat da er på jobb. Men på jobb? Her er det jo vannlekkasjer og innbrudd i eninga. Kan ikke ha ekstern harddisk her. Bankhvelv? Da får jeg jo ikke kopiert. Skylagring? Nei takk. 

Jeg kan ikke si jeg har en løsning, men jeg kan kanskje få noen poeng for å ha tenkt på det?

En harddisk hjemme og en på jobb kanskje. Bra de er gratis, da lizm. 

Dagens drivhus!

Jeg sitter på jobb og prøver å sikkerhetskopiere harddisken. Jeg er ikke sikker på at jeg har tatt med rett back-up disk. Byttet jeg ikke? Eller? Tiden vil vise, først skal maskinen bruke en liten time på å sjekke om det er rett disk og så skal den si til meg at dette går jo ikke, kvinne. Eller så begynner den å kopiere. Det er en, i teknologisk tidslinje, steingammel disk. Jeg kjøpte da også ny da jeg kjøpte ny datamaskin (den jeg leverte tilbake fordi den viste seg å ikke dekke mine behov) og den suser igang og ferdig på et svisj. Mirakuløst. Men nå har jeg back-up av den renskede datamaskinen på den, så den må være i fred til jeg kjøper ny maskin. Ny arbeidshest, jeg har jo kjøpt en ny liten. Som jeg ikke vet hvor er, og jeg har en mistanke om at Elkjøp heller ikke vet hvor den er, for hver gang jeg tar kontakt spør de meg om jeg kanskje vet hvor den er. 

Og hver gang jeg tar kontakt sier de jo som kjent oioioi, noen skal ta kontakt, og det viser seg, tror jeg, utfra mine deduktive evner, at noen enten er Kirkenes, som er nedlagt, eller faktisk Flesland, som ikke tar kontakt. De har jo avsluttet saken, som kjent. Sist jeg snakket med noen i chatten, fredag var det vel, sa vedkommende "jeg skal be Flesland ta kontakt, jeg ser vi har bedt dem ta kontakt et antall ganger."

Du sier ikke det. Og hva får deg til å tro at de tar kontakt denne gangen?

Etter litt fem og tilbake sa han at han skulle overføre saken til spesialavdelingen for vanskelige saker (etter å ha klaget uten å få kontakt i to måneder, det burde vel skjedd for lengst og uten min insistering, kontakt er liksom alfa og omega i kundeservice) men det kunne ta 2-4 arbeidsdager å få svar. 

2-4? Altså, det tar ti dager å få svar når jeg sender mail til kundeservice. Jeg har blitt lovet at noen skal ta kontakt i nærmere to måneder. Ingen har tatt kontakt, så der tar det ca 60 dager til uendelig å få svar. 2-4 er mirakuløst kort. Sa jeg. Så få vi se om noen tar kontakt da, det har jo hittils ikke skjedd. 

I natt da jeg var oppe var det minusgrader, enda vi var lovet pluss gjennom natten, og jeg angret litt på at jeg hadde latt auberginen stå i drivhuset, men den har vist seg å være usedvanlig hardfør. Jeg kastet den ut i sneen da jeg mistenkte trips, det overlevde den, og da naboene skulle vanne glemte de den fordi den sto i isolasjon på et eget rom, så den var uttørket, men jeg vannet, og nå lever den, så det er godt mulig den klarer en minusgrad. 

Jeg har også sådd nye. 

Sådde endel frø til vekst rett i drivhuset i går, jeg har jo ikke oppvarmet drivhus så sesongen starter litt sent hos meg. Jeg har såklart et gjeng i vinduskarmen, men jeg begynner å innse at det alltid blir noe styr. Noe som har blitt sådd for tidlig, noe som har blitt sådd for sent. Jeg har jo planlagt å bygge større drivhus i sommer men nå tenker jeg litt, hva er vitsen? Jeg har mistet litt piffen. 

Jeg tror det er fordi jeg aldri helt får det til. Og det er jo ikke sant, et år funket persillen, et år ble det bra med salat, et år hadde vi en fantastisk avling sitrontagetes- men jeg får aldri til alt samtidig. 

Og jeg vil jo egentlig ha basilikum og honningurt! Ikke kjedelige greier som persille og salat, som vokser fint under snøen. Rart det der, noen planter vokser opp gjennom steinhellene i førti minus, andre står og nikker forskrekket inne i drivhuset og tar kvelden når det blir minusgrader. Dramaqueens. Ta litt lærdom av tanatimianen som kryper rundt der ute, plantejævel!

 

Wow, der ble sikkerhetskopien fullført. Hvem hadde trodd. Men det var bra. 

 

Bedene er nå helt snøfrie, jeg innser at de er litt kaotiske. Jeg var innom søskenbarnet i går, og der var det orden i bedene. Ikke ugress og blanding av planteslag der ikke. Alt jeg gjør blir så rotete. Men jeg kan ikke begynne å flytte på ting før jeg vet om de lever/ skal være der. Det er jo i grunnen ganske fint når det blomstrer. Men oversikt, det har jeg ikke. 

Kommer det med alderen? 

Se, det tviler jeg i grunnen på. Men blomster, det har jeg i alle fall.

Dagens Arktis!

Nå er vi hjemme! Faderullan som det har tint! Hele blomsterbeddet er fri av isen. Jeg tror jeg skal så litt i drivhuset i helgen. Ja, det er jo syttende mai da, men det tar jo ikke hele dagen. Særlig ikke for oss som ikke kjenner noen som vil ha oss med (eller være med) på lunsj eller fellesskap på dagen. På med kofta, gå i tog, hjem, av med kofta, vanlig dag. Kanskje. Stort sett. 

Det blir bare sånn når man ikke bor på en plass der man har venner med barn i samme alder, kolleger overhodet, eller fritidsaktiviteter som inkluderer andre mennesker. 

 

Jeg har altså kjøpt så mye stoff og bånd i Oslo. Suksess! Eller hva man skal kalle det når jeg hadde lovt meg selv å ikke kjøpe stoff til sommerkofte og kjøpte både til kofte OG sommerkofte. Men syhyykt fine stoffer da. Og mengder med bånd. Min kompis Pollyanna var stoffguide og dro meg med gjennom Grønland. For et paradis. Jeg traff også på en butikk der innehaveren hørte at vi snakket om Sápmis eneste nettbutikk for stoff, sa, hun kjøper alle stoffene sine av meg, her er de, og der var de, til en tredjedel av prisen og den pakistaneren kunne et og annet om å sy sommerkofter. Artig, artig. Ble stoff til sommerkofte da såklart. Grønn brokade. På neste butikk fant jeg et usigelig vakkert ullstoff i lyseblått med innvevde gulltråder, men til en mistenkelig billig pris, så jeg spurte om ullmengden, nei, tro hva den kan være, sa han som jobbet der, vi sjekker, og så satte han fyr på et hjørne og luktet på det og sa, jeg tror nok ikke mer enn 30-40%. Haha. Og ull har mange kvaliteter men det er sjelden jeg går i kofte bare ute, så det kan bli litt varmt, så å ha en kofte som ikke er total fimbulvinter er også bra. Jeg gikk for det stoffet. 

Og så har jeg kjøpt bånd til ládjogáhpir så det varer til Jesus kommer tilbake og ládogahpir nok engang forbys av presteskapet, og det blir vel ikke i morgen, så jeg er godt hjulpen.

Dagens Oslo

 Ja vi koser oss vi da. Is, kaffe, iste, takeaway, stoff, pyntebånd, museer, butikker, fint vær. Familie. Venner. Ikke ullongs. Solbriller. 

Alle fra Arktis fortjener en pause fra Arktis.

Dagens Elkjøp

Etter å ha venter halvannen uke på svar på mailen der jeg sier at nei, datamaskinen min er IKKE på Elkjøp Kirkenes, og de er ikke interessert i å hjelpe meg etter som de legger ned om noen dager, har jeg nå fått en mail der det står at Hei, vi har nå tatt kontakt med Kirkenes, de tar sikkert kontakt, og da må jeg jo skrive tilbake og si

nei, det kommer de sikkert ikke til, for de er jo nedlagt

Og nå skal jeg vente halvannen uke til på svar, for det er så lang tid de bruker på å svare. Og da sier de sikkert Vi er skikkelig lei oss, sånn skal det ikke være, noen vil ta kontakt. 

Jepp.

 

Noen dager

Dette er en utrolig tregstartet dag. 

Jeg har ikke lyst å lage skulpturer. Jeg vil ikke tegne. Jeg holder på med et sånt rennende maleri, men limfugen vil ikke bli blank og jeg har ikke lyst å jobbe videre med det. Jeg har gjort årsregnskapet, har ingen prosjektrapporter, og sendt ut alle fakturaer. Jeg har lovt å skrive en bok, men har ikke lyst å skrive en bok. Det er lenge til deadline men jeg har ikke lyst å skrive bok. 

Jeg rydder litt. Ikke fordi det er spesielt rotete, men det kan være lurt å gå igjennom det som ligger i hyller og skap så man vet hva man har. Jeg kaster noen gamle togbiletter. Det er vanskelig å gå rundt å rydde uten å trø på ullteppet jeg er surret inn i. Jeg vil ikke trø på ullteppet.

Jeg har kanskje litt lyst å veve men har veven hjemme. 

Det er ikke alltid like lett å motivere seg selv. Jeg har jo også kjørt utelukkende på stress det siste året, så det å skulle gire over til ren egenmotivasjon har vist seg å være en overgang. 

Men det er begrenset hvor mye ingenting man kan gjøre, så her er det bare å iverksette en særdeles motvillig medarbeider. 

Lunsj om en time. 

Ooooh, shopping!

 Jeg er så glad for at jeg tok et ullteppe på jobb. Det har reddet dagen mang en gang. 

I dag bedriver jeg internettshopping i arbeidstiden. Jeg driver jo og syr ládjoháhpir, jeg trenger litt bånd, litt klede, en annen rødfarge, det hele egentlig. Det er jo det da, at gjør jeg dette som kunstner eller privatperson? Det vil jo bare fremtiden vise. Utstilling med ládjogahpir er jo gjort, så det er ikke det, men duodji er en del av virksomheten. Jeg kanskje tilogmed...jobber i arbeidstiden? Taim will shåvv. 

Jeg prøver å bestille speallavearka. Jeg aner ikke hva det heter på norsk, eller hvor man får tak i det. Jeg tror kanskje man kan si kniplingskant? Det er ikke så lett å finne, og av en eller annen grunn, når jeg googler det, så får jeg opp i et kort glimt en side med noe som ser ut som blondekanter eller kniplingskanter til salgs, men før det er mulig å klikke, blir dette ertsattet med TENGER. Det er jo ikke det jeg vil ha! Hva er det som skjer? Ja, jeg driver en del med verktøy, men om det nå ER kniplingskant jeg vil ha denne gangen? Hva gjør jeg da? Algoritmene! Låser oss i faste mønster! Fri meg fra knipetengene! Gi meg nå blondekantene for fasiken!

 

Det å bestille sånne samiske ting på nett er ikke fryktelig lett. Eller, det er vel like lett som alt, men de fleste som har utsalg er ikke på nett. Man må ringe. Kjøre til Karasjok eller Karesuando. Det er nok fordi de ofte er litt eldre og ikke skjønner internett. Det er litt overaskende at ikke internett har tatt Sápmi med større storm, få og godt utspredde som vi er. Jeg bestiller hearvabattit på den eneste nettbutikken jeg finner, har brukt dem før, de er sykt trege, men krysser fingre for at jeg får det før kursstart om tre uker. 

To uker. Faktisk. Ja, nå er det bestilt da. Jeg skal jo til Oslobyen, de kanskje har ting der. 

 

Det ble aldri tekanne. Men det ble hearvabattit, engelsk klede, kroklisser og her om dagen noen gjennomsiktige plastmapper til kontoret! Det blir man jo også glad av!

 

 

Hæla i panna

I går var det første mai. Arbeidernes frihetsdag. Ned med tronen, alteret, pengevældet. Gjør din plikt, krev din rett. 

Jeg ser at det kan fremstå ironisk å ramse opp sånn der, men pappa sa altid Arbeidernes frihetsdag, og både Ned med tronen, alteret, pengevældet og Gjør din plikt, krev din rett, er faner fra fagforeningen Nordens Klippe. Den er ikke så aktiv lengre, ettersom det er fagforeningen til de arbeiderne som jobbet på Syd-Varanger, den lokale gruva, og gruva er lagt ned, men de har nå de beste fanene da. 

Jeg har alltid Ned med tronen, alteret, pengevældet som førstemaistatus. Jeg har hatt det de siste ti årene, og det er vel det nærmeste jeg kommer influenser, for nå begynner folk å ta etter. 

Det er en fin fane. Føler at vi har kommet et stykke på vei med både trone og alter, men pengevældet står stadig sterkere. 

Gjør din plikt, kreve din rett, er også fin. 

Jeg gikk verken i tog eller hørte på taleren. Jeg var hjemme og var syk og i går tror jeg var første dagen på mange tusen at jeg ikke drakk te. Min te-streak er brutt. Netsen uansett hvor jeg er og på hvordan måte jeg reiser, klarer jeg å karre til meg en kopp te om morran. Resten av dagen går det i kaffe, men må ha te, med melk, alternativt sitron, om morran. I går var jeg bare rett og slett for varm. Ville ikke ha mer varme inn i kroppen. Og i dag er jeg også syk, men det er kurs i kveld, repetisjon på ládjogáhpir-kurset, og jeg vet ikke om jeg klarer det. Jeg tror liksom et mirakel kommer til å skje, og plutselig er jeg frisk og drar på kurs (og innom biltema på veien og kjøper opp det siste de har av kanalplast), i hvertfall blir jeg frisk nok til å mo...tivere...modulere? mo...mo...helvette da. MO. Samle de siste kreftene i et siste krafttak og komme meg på kurs. Jeg er sånn syk som jeg blir forholdsvis ofte, ingen egentlige symptomer, borsett fra at jeg er så varm og slapp og bare sover. Tror nesten ikke det er smittsomt. Høres ut som noe de kunne funnet på i England på 1600tallet. The sweating sickness og så the slapp-and-varm-sickness. 

Jeg har i alle fall mindre vondt i hodet enn i går, så kanskje det blir kurs. Og hvis det ikke blir, så er det kurs i morgen og, kan hive meg på da, det er tross alt repetisjon. 

Nå: mere te. Og sofa.