Jeg går på kurs. Vi syr ládjogahpir.
Dette kurset har vært i planleggingen i seks år, det har vært veldig vanskelig å finne en kurslærer, så det som er bra med kurset er at vi har en kurslærer og hun er veldig kunnskapsrik.
Det som ikke er superbra er at hun ikke har holdt kurs før, og ikke helt har visst hvordan hun skulle forberede dette. Hun vet for eksempel ikke hvor lang tid de enkelte elementene tar. Hvilket har ført til at den eneste som er ferdig er hun som er duojar og syr luer (men ikke ládjogahpir) på jobb.
Jeg er nesten ferdig, men dagens kurs skal vare i tre kvarter (hun må nå et fly) og jeg kan ikke helt se hva vi skal klare å få til på den tiden.
Kurslæreren har heller ikke vært så opptatt av å forklare hva hun gjør, og det er kanskje fordi hun er stresset på tiden, hva vet jeg, men når du ber om hjelp til å komme videre kommer hun og klipper til et stoffstykke for deg og du skjønner jo ikke hvor det stykket går, hva målene betyr eller tilsvarer på kroppen eller lua, eller logikken som gjør at du virkelig deltar i din egen prosess. Det er ikke noe mønster, alt må tilpasses, og da er det jo greit at du selv klarer å tilpasse neste gang du skal lage ládjogahpir. Det er ikke så lett når du ikek får noen forklaringer. Det er mye forklaringer av typen "ja du tar nu bare den der og legg han over den andre" og eh, ja ok. Ikke så lett å henge med på når du verken vet hva den eller den andre sikter til.
Personlig, som kurslærer selv, synes jeg ikke sutring over at det tar så lang tid å komme seg til Kirkenes eller at det ikke lønner seg å holde kurs når det er så lang reisetid og at det skal man hvertfall aldri si ja til igjen, hører hjemme i kurset. Men det er bare en personlig irritasjon, det gjør det jo ikke til en dårligere duojar.
Men jeg er neeeesten ferdig. Jeg må ha hjelp til å gjøre ferdig øreklaffene, jeg skjønner ikke hvordan den der ansiktsremsen skal festes i øreklaffene. Alt det andre kan jeg klure ut selv. Vi er fem deltagere som ikke er ferdige og som skal få hjelp de siste tre kvarterene, så jeg vet ikke om jeg får noe hjelp. Jeg kanskje spør henne som er ferdig, om hun kommer i dag, det er jo ikke sikkert.
Jeg tror ar jeg bare må kaste meg rundt å sy en lue nummer to, sånn at det lille jeg har forstått fortsatt sitter. Jeg innser at jeg burde hatt et isoporhode, det er vanskelig å tilpasse det på eget hode. Jeg skal sy en lue til søstersen, men hun har pygméhode, så enten blir det to isoporhoder i forskjellige størrelser eller så må jeg ta det når hun kommer hjem og sy en lue nummer to til meg selv istedet.
Men det blir fint. De blir fine, det blir de.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar