Det er tirsdag, men for meg er det mandag, ettersom hele gårsdagen sto i kneskjellets tegn og ble tilbragt på sykehuset. Ingenting akutt, planlagt lenge. På Kirkenes sykehus er alle retninger sør. Det gjør det ikke lett å finne frem.
Dette er ved inngangen:
Og verre ble det, jeg sto på et tidspunkt i krysningen mellom fire korridorer der alle fire korridorer het SØRettellerannet. Det kom et menneske og spurte om jeg visste hvor jeg skulle, og jeg gjorde jo det, bare at jeg skulle til en avdeling som het NORD, og det var vanskelig å finne fram når alle retninger var sør. Åja det er der borte sa hun, og pekte sørover.
Helgen, den mer helgeaktige delen av helgen som ikke egentlig var mandag, ble tildels tilbragt på Vuonnamárkánat. Jeg kjøpte altså ingenting. Eller nå lyver jeg, jeg kjøpte en perlebrodert brosje fra russisk Sápmi til 150 kroner. Men ellers ingenting som jo er litt rart når man er same på et samisk duodji-marked. Men jeg haaaaar jo alt. Og jeg kan lage det meste selv. Ikke ulloliidni, men hvor mange trenger jeg? Jeg har to ekte og sikkert seks maskinvevde. Akkurat det med ulloliidni ser jeg på fb har blidd en diskusjon etterpå, noen gikk hardt ut og sa det var for mye temu-duodji. Og da var det særlig de ulloliidniene man ikke kan SE er maskinvevde vedkommende gikk hardt ut mot. Jeg stussa litt først, for selv selger hun maskinvevde kommagbånd og belter, på den annen side er det lett å se at det er maskinvevd. Så jeg tar poenget.
En annen ting som slo meg er hvor slurvete laget enkelte ting er, når det ikke er trad duodji. Ting vi har tradisjon for å lage gjøres nett og nøyaktig, men armband og skinnbrosjer og sånt som er mer nyvinninger, og egentlig kjempeartig, er mer slengt sammen i full fart for å tjene penger. Og så tjener man ingenting på det fordi det er for stygt laget. Veldig rart. Man må jo lage pene ting?
Jeg hadde på ládjogahpir, det er jo litt artig for det er ikke så mange som har det, men sannheten står: jeg kler den egentlig ikke. Så jeg følte meg samtidig veldig fin og veldig stygg. Slitsomt.
Det var lørdagen. Søndagen må jeg ha tilbragt i dvale for den husker jeg ikke? Mulig jeg og the Stig gikk en tur opp på Sydvaranger og lette etter interessant skrap. Og jeg og the Twig en tur på kvelden opp i bunkersbyen. Så kom mandagen og jeg fikk beskjed av statsansatt fysioterapeut at jeg må roe litt ned på gåingen en stund. Og slutte med rehabøvelsene helt. Det var jo en overraskelse, veldig lite fysioterapiaktig. Men man gjør jo som man får beskjed om. Eller, det er ofte "man" ikke gjør det, men nå skal jeg gjøre DET DA.
Denne tirsdagen er altså en mandag, jeg skal begynne på det prosjektet jeg har brukt de forrige ukene på å søke penger til. Snart. Nå. Kom igjen, Silje.
