Tre+bil+russer+onkel=mirakel

På et tidspunkt ca midt på arbeidsdagen orket jeg ikke sitte å høre på den ødelagte vifta som gikk kadunk kadunk, pluss et toalett som hviner UUUIIIIII UUUIIIIII lengre, og gikk hjem, og der lå det altså et tre oppå bilen. Jeg kjente umiddelbart at dette hadde jeg ikke nok livsglede innabords til å takle.
Og så bilen da.
Og da skal jeg si med en gang at det gikk faktisk mirakuløst bra med bilen. Men det visste ikke jeg, for det lå et tre oppå og det var ikke så lett å gjøre et skadeoverslag når man ikke så bilen, og det var ikke så lett å få bort det treet heller. Det var jo liksom et helt tre. Jeg prøvde litt optimistisk å løfte en plass på midten, men sånn fungerer ikke trær.  
Jeg fant fram ei sag og gikk i gang, men alt lå sånn i spenn, så sagbladet bare ble klipt fast hele tiden. Jeg prøvde å sage to i paralelle spor men ettersom det pissregnet skle sagbladet bare av. Jeg begynte å ane at dette skulle bli vanskelig å få til alene. Det var, tross alt, et tre. 
Og mannen er bortreist, og søskenbarnet, og da jeg gikk opp til naboen åpnet en helt fremmed mann og jeg sa eeeeeeehhhh er Per Ove hjemme og han sa Hvem? Og jeg følte det som jeg var havnet i en paralelll virkelighet, og så sa han at de var et gjeng glade musikanter fra Svolvær, og da ble liksom diskrepansen enda større, men naboene hadde altså lånt ut huset og var "på hytta eller i syden." Jeg gikk til den andre naboen, som jeg trur huket seg ned under vinduskarmen for han åpnet iallefall ikke. Og jeg liker jo ikke engang be om hjelp men dette virket litt uoverkommelig.
Da ringte jeg onkel Kjell. Og han var i begravelse. Han skulle komme senere, men hadde litt å gjøre. Jeg ante ikke engang hvem som var død, men fine onkel, som kommer og hjelper.
Men da tenkte jeg også at dette må jeg jo klare selv. Iallefall være kommet et stykke på vei. 
Jeg fant en tostegskrakk som så solid ut, og prøvde å jekke opp greiner med den, men det var ikke så lett for jeg hadde trengt en arm til. 
Da kom det en lang røykende russer forbi, og han så på treet over bilen og sa åi åi åi åi og jeg svarte åi åi åi, så sa vi det et par ganger til, og så HJALP HAN MEG!
Åh. Tusen takk, kjære røykerusser. Og da han spaserte videre, så jeg onkels bil svinge inn oppkjørselen, og vi gikk over bilen og tilogmed speilene hadde klart seg. Jeg og røykerusseren hadde funnet speilet inne ei svær greinkløft og forsiktig løfta den (da avsagde) greina av. 
Og jeg var ganske glad for at vi hadde gjort jobben, for stakkars onkel var gjennomvåt og i dress og vinden hadde tatt bakluka på bilen og knust den, så alt baki var fullt av glass. 
Takk til røykerusseren, fra både meg og onkel.
 
Det ligger forsatt et tre der, som må tas, men det tar jeg når the Stig kommer hjem.  
Med motorsag. Og pågangsmot og livsglede. 
 

Apropos været da

Under her er det en bil. Min bil, altså. 

 
 

 

M/S Atelieret

I natt var det stiv kuling evt frisk bris, men blåste gjorde det, vi våknet både jeg og barnet flere ganger. 
Han liker godt at den ene foreldrepersonligheten er bortreist, den ungen, for da får han sove "i den store senga vår", som han sier det.  
I morrest var jeg ganske sliten pga våknet så mange ganger for å bekymre seg over boligmassen, men det meste sto. Porten til garasjen hadde blåst opp men sto fortsatt på hengslene. 
På vei til jobb ble jeg tatt av rosser flere ganger, det var et slitt å gå rett, særlig over moloen.  
Og på jobb har en eller annen vifte i vifterommet rett ved gått gaiken, det sier KADUNK KADUNK KADUNK. Ganske høyt. Det er som å jobbe i motorrommet på en båt.  
Heldigvis ikke ute på havet, da hadde jeg spydd. 
 
Jeg starter nå dagen med mine nye databriller, som jeg trodde var sånt som kostet i titusenkronersklassen, for jeg vet folk pleier få den av jobben, men jeg, som nå har byttet optiker, fikk ta med et par gamle innfatninger, nemlig lesebrillene jeg kjøpte av den forrige optikeren og som er alt for sterke og dermed ubrukelige, og så fikk jeg vente til de skulle ha tilbud på glass uti neste måned, og så fikk jeg adresserabatt for jeg er nabo med foreldrene hennes, og da ble det faktisk veldg billig. 
Nå vet jeg ikke om databrillene er smæshens da, det føles veldig rart og litt vanskelig å se, men jeg har aldri hatt databriller før så det kan gå seg til. Men jeg må liksom lene meg veldig langt fram for å se klart. 
 
Nå skal jeg jobbe jobben min litt. Jeg er ikke helt sikker på hva det skal innebære i dag. 
Men innebære, det skal det.  

I am the mother of the year i råk og fokk og is, i råk og fokk og is. Ikke så mye is da.

Det plasker ned. Og blåser. Søppeldunkene ligger strødd overalt. Dette kom som en overraskelse da jeg sjekket værmeldingen i går kveld, for the sønnebarn har selvsagt glemt regnjakka (pluss tre andre jakker, to gymbager og en trombone) på skolen, og regnbukse som passer har han ikke, så hva gjør man? Vi endte opp med å ringe tante H, og jeg er jo aktiv motstander mot å be om hjelp, men det er altså storm og regn og joggebukse, og grunnen til at vi trenger hjelp er tross alt at mannen i huset er sørpå for å hente mora til tante H, så da strakk jeg meg litt. Jeg fant til slutt en gammel regnbukse, det vil si, det er egentlig buksene fra min bestefar sitt sjøhyre. Topp moderne, tipp topp stand. I det minste kommer jeg fra en slekt der alle er bittesmå så det passet ikke så verst. Sjøhyrer er jo også veldig stive så de står liksom rett opp rundt livet. Skal si barnet var fornøyd. Jeg sendte ham avgårde i dem og min turjakke. I bil, vel å merke, men han må jo gå hjem. Og være ute i friminuttene. 

Etterpå koblet jeg meg på det digitale møtet jeg skulle ha, UTEN å ha gått til mitt skakke nett på jobb først, vel å merke. Mmmmm, hjemmedag når det er dritvær. Nett uten problemer. Tørr og hel. 
Det var et hyggelig møte, men jeg hadde jo googlet prosjektet og finlest beskjedene, så jeg var ganske forberedt på hva de ville ha fra meg, og hadde gått gjennom alternativ a, b og c for meg selv samt snakket høyt om dem på et forberedende vis, så, som den ene kuratoren sa, Vi har liksom hatt litt mer diskusjooooner rundt prosjektet med de andre kunstnerne....
Jeg hadde bestemt meg jeg, og kunne videreutvikle ideen da jeg skjønte at det var alternativ a. Ikke så filosofisk teams-stund. Som det ble bemerket. Lite snakk om vær og natur og reising som metode. 
Jaja. Godt forberedt i alle fall. Litt kjedelig, på den annen side. 
 
Dereffter gikk jeg ned til vårt lille bysentrum, i blåst og storm, for å kjøpe en regnbukse til sønnekebarn, så han slipper sjøhyre i morgen og jeg kan være en bittelitt bedre foreldrepersonlighet. Det var den aller siste regnbuksa i butikken (den butikken der de ikke har overtrekksbukser), så sist var den at den ikke hadde pris eller noe sted å være, den hang over en kant sammen med voksenfleecen, i riktig størrelse og alt, tror jeg, så det var jo flaks. Mens jeg var der fikk jeg pling fra biblioteket og gikk og hentet et par bøker, lyst og tørt og fint har de det der inne.  Og etterpå gikk jeg på den lille matbutikken og kjøpte meg rundtsykker og sognemorr og en berlinerbolle, så nå har jeg hatt luksuslunsj (og har litt vondt i magen pga brød, da) og er ganske fornøyd med tilværelsen som hjemmekontorist. Jeg sendte en faktura jeg burde sendt i juni, også, har tenkt på det siden juni også. Også. 
Og knapt har halve dagen gått.  
Sannelig. 

Hjemmealene, sammenpånett -fest

The Stig har dratt med et fly en plass. Jeg ser av gammelbloggingen at akkurat det samme skjedde i fjor, han for, han kom tilbake til høstferien men fordi han hadde vært borte måtte han jobbe i hele høstferien- og i fjor ble the Twig syk etter det og fortsett måtte det jobbes, så jeg var ansvarlig for barnet ganske alene i tre uker. Håper på mindre sykdom i år.  
Han skal kjøre sin mor hjem fra ferie og det skjer på ganske nøyaktig samme tidspunkt samme år så jeg gjetter det blir det samme til neste år også faktisk. 
 
Selv har jeg deltatt på digitalt medlemsmøte denne søndagsettermiddagen, vi er jo en aldrende gjeng i denne organisasjonen, jeg er snart femti og av de yngre. De eldre er ikke så aller verst på det digitale, men det med mute skjønner de ikke. Det føler jeg egentlig alltid er det samme på et digitalt møte, alder eller eeeh ikke. Det er alltid ca tre, uansett hvor stort møtet er (fler enn tre da) som har glemt å skru av lyden så man hører at de SLUUUUURPER i seg teen og deres skjerm hopper frem mens de saaaakte drikker og rører høyt med skjeen etterpå og så snakker med andre i bakgrunnen, og når de skal snakke, da har de mutet da og holder lange innlegg ingen hører.      
 
Jeg hadde skrudd av både skjem og mikrofon for jeg sto og lagde middag under deler av møtet.  
 
En av diskusjonene vi hadde var om medlemskriteriene er for strenge. Får vi fler yngre medlemmer om vi stiller mildere krav til utdanning, kanskje holder det med bachelor? Nå er det sånn at master gir automatisk rett til medlemsskap. Jeg vet ikke. Et av problemene er at vi mister medlemmer til den ene organisasjonen som har åpnet opp for bachelor-medlemskap. Samtidig opererer vi ikke under en beskyttet yrkestittel akkurat, og vil vi senke det faglige nivået? Om vi åpner opp for bachelor-medlemskap, må de vi vurderer som vil bli medlem, men ikke har fagutdannig, (MANGE) nå holde bachelornivå, der det før var masternivå. Bachelornivå er ikke sånn kjempehøyt, men det er jo på en måte greit om man bare akkurat har tatt en bachelor. Da skal man videre. Men om man da har holdt på i tretti år og fortsatt holder bachelornivå, da er det det nivået man holder. 
Er dette viktig? Sannelig om jeg vet. 
 
I morgen skal jeg ha et møte der vi er tre, så da har sannsynligvis ikke dette med mikrofonene fryktelig mye å si. Alle bør ha den på. Jeg vet at jeg har fått nytt nett på jobb så jeg håper det går bra, vi har ikke hatt møter før og man vil jo fremstå som mindre av en uprofesjonell rotekopp enn hva man egentlig er, mer som en med masternivå, fortsatt på vei oppover. 

You're under arrest for faking your curl type!

Har alle samfunn og grupper et politi? Hva er mekanismen der?
Bundspolitiet burde jo være kjent for de fleste, selv om man ikke selv har vært i befatning med dem. Koftepolitiet er jeg godt kjent med. Mammapolitiet! Herregud. 
Og krøllepolitiet. Tenk at det av alle ting finnes et krøllepoliti. Det viser seg at jeg ikke har krøller, jeg har bølger i håret. Jeg, belemret med korketrekkere som jeg tidvis er, har aldri tenkt at jeg har bølger (og kommer nok ærlig talt aldri til å begynne å tenke det heller), men krøller, det har bare folk som har sånt hår som de som genetisk er linket til Afrika, Egypt unntatt. Altså korketrekkere med mindre diameter enn det jeg og andre europeere og australiensere har. For det er bare de som virkelig har slitt med krøllene sine, og det rådende håridealet, som har krøller. Tilhørigheten i gruppen er her basert på lidelse. Og jeg er jo både en woke og pk person, men nå ble det bare kjedelig. Slutt med det der. 
Krøllefolket opererer med en skala, som går fra 1 til eeeeehhh....7 kanskje? For å liksom gni det inn, er krøller på første ledd i skalaen helt rett hår. Ukokt spaghetti. 
PÅ 2 er det litt bevegelse i spaghettien. Og så driver folk og spør, i forskjellige forum, hva er miiiiiin hårtype, og svaret er nesten alltid 2a-2b kanskje. Krøller, virkelige krøller som gjelds, begynner ifølge endel ikke før på 4c.  
Sånn holder vi på. 
 
For meg må jo folk gjerne si at håret mitt er blått uten at det forandrer noe, men jeg må forbauses og også underholdes bittelitt litt av at det blir så viktig for folk at andre folk ikke får ha krøller.  Og også at folk hele tiden vil ha sin krølletype vurdert. Slipp meg inn!
 
I den samiske gruppen skjønner jeg til en viss grad mekanismen med gatekeeping. Nå kom jeg ikke på et godt norsk ord. Nøkkelvokter? Nei. Men om alle er samer, er ingen samer, sånn er det med minoriteter. Jeg skjønner i mindre grad mammapolitiet, og i enda mindre grad krøllepolitiet. Og hvor langt går det? Mener Tegnehanne skrev en greie om hamsterpolitiet. Finnes det et...et...trombonepoliti? Teskje-politi?
Garpegenitivspoliti? Hvor starter det? Hvor slutter det? Petuniapolitiet? Verden er rik og full av uoppdagede grupperinger.

Lyst og fint

Jeg har for mange planter. Jeg vil ikke egentlig ha så mange planter. Det er ca 53 av dem. Halvparten hadde vært bra. Men vi klarer ikke enes om hvilke vi eventuelt skal kvitte oss med. Noen liker dracaenaen, mønjekliviaen er en av de få som faktisk får blomster, yuccapalmene er det ingen som liker men det var pappas plante, osv, osv. The Stig har lenge sagt at vi kan gi bort monsteraen hans. Han ønsket seg den i bursdagsgave rett etter at vi hadde kjøpt hus og den er nå enorm. Helt enorm. Det er litt trist å gi bort den eneste planten the Stig har ønsket seg, men problemet med store planter er vinteren, det er neste umulig å gi dem nok lys. Og da får de stygge blader og er ikke egentlig så dekorative. 
Så nå har vi gitt bort én (1) plante. Det vil si jeg solgte monsteraen i bytte mot en flaske vin, men vekommende hadde ikke vin hjemme, og ville vippse, foreslo 250 men jeg sa 200 var nok. Og angret med en gang, og hvorfor det egentlig? 50 kroner, hva er det? Jeg kan godt koste på meg å være litt grei og rimelig for en femtilapp. Nå er den uansett solgt. For femti kroner mindre enn jeg kunne fått.
 
Og plutselig kommer det lys inn gjennom vinduene oppe. Det er som å ha fått en helt ny gang. Noen av plantene som sto litt i veien i stua (fordi de har blitt så jævla store!) nede har nå blitt flyttet opp. Fortsatt ser vi vinduene. Hele plantepopulasjonen har blitt omkalfatret og står på optimale plasser. 
Den andre monsteraen, som er en litt annen, mer småbladet og mye mer klatrete type, (mye eldre, fra ca første monsteramotebølge på 80tallet)  har blitt flyttet ned til et sted der også den faktisk får lys. Det var kanskje ikke så lurt, ser problemet gjenta seg der en plass i fremtiden.  
 
Selv får jeg ikke så mye lys, det var grått og trist i morrest, vi tok bilen til jobb. regnet slo mot rutene, jeg kjente på motløsheten. Så taff vi en flybuss (ikke TRAFF-traff), og jeg tenkte, hvordan hadde det vært å sitte i den, på vei bort fra regnet, mot flyplassen, og det kjentes ganske lyst og fint, og så kjente jeg at det var ganske deilig også å ikke skulle ta et fly og reise noen steder i dag, og da ble alt litt bedre.  
 
Nå er jeg på jobb og sloss med teksten som skal pusles sammen, jeg får det ikke helt til, jeg blir ikke helt fornøyd, jeg prøver å holde på tanken om flybussen. Lyst og fint.  
 

sept 2025 sept 2025

Jeg leser gammelblogging. September i fjor. Jeg liker å se hva jeg gjorde for akkurat et år siden. 
For akkurat ett år siden var jeg kjempesliten men jobbet bare på. 
Nå er jeg kjempesliten men jobber bare på. Noe er galt her. 
For ett år siden hadde jeg skippet hele sommerferien og visste at både høst og juleferie også kom til å gå gaiken, i år har jeg hatt verdens lengste sommerferie og er like sliten. Hallo? Jeg har jo hvilt? Og ikke var jeg sliten i sommerferien ikke. Jeg bygde drivhus og ryddet kjellere og sydde ládjogáhpir uten å tenke et sekund på om jeg var sliten eller ikke. 
Nå tenker jeg på hvor sliten jeg er hvert eneste sekund. Og ikke har jeg en særlig slitsom jobb heller. 
Her er det noen som har glemt å ta seg sammen og det er meg. 
Jeg bare husker ikke helt hvordan man gjør det.  
Det er sannelig ikke lett å være sin egen hms-ansvarlig. 

Prate til, prate med, si det duuu vil siiii

Jeg har kommet gjennom Tanners Antrogeografiska Studier, som jeg har lastet ned på datamaskinen.
I utgangspunktet er det 363 sider. Men så viste det seg at fra siden 240 og ut er det en oppsummering på fransk. Deretter viste det seg at sidenummeret i e-boken ikke tilsvarte sidetallene i den egentlige boken, sånn at jeg kunne bla om fire ganger og fortsatt være på side 219. Bokens tekst og innhold er forsåvidt akkurat den samme, men følelsen av fremdrift uteblir. Og så er jo problemet at når Tanner sier Mer om det på side 251! så aner jo ikke jeg hvor det er. Ikke på min side 251 i alle fall. Da er vi kommet over i fransk oppsummering.
Hittils har en stakkars leser uten tilgang til google translate måttet beherske svensk, finsk, eldre norsk*, tysk, russisk, latin, engelsk, fransk, hollandsk og italiensk. Ikke spansk kanskje? Boken har en veldig interessant litteraturliste. For den som er språkmektig. I tillegg til førnevnte hopper også ungarsk og islandsk inn der. 
 
(*type:  genom hwadh tilfalle Sodankyle, Sombio, Kuola Järfwi, Kitka och Maanselkä Lappars i Kiemi Lappmarck Affgudadyrkan, wijdskeppelse och skrymtachtige Gudztienst, och hwaruti den består, ähr worden uppenbar, och huru de ähre sedermera til Gudh omwändne wordne.) 
 
Av dette har jeg plukket ut 18 sidr med tekst, det meste på svensk da, som jeg skal klippe i enkeltlinjer og lage noe nytt av. Jeg har akkurat lest gjennom det, det kan være en fare for at det blir en slags historisk fortelling. Vi får se. Jeg må jo begynne arbeidet før jeg fortviler.  
 
I går hadde vi valgvake, med baconsvor og mangoøl, og seier til rødgrønn side, og trøtt i dag, og heia Marie, så sykt voksne vi har blitt siden den gang vi satt og pillet stifter ut av mugne dokumenter, men Marie har hakket mer voksenjobb enn hva jeg har da, må sies. Kirsti Bergstø gjør ikke partiet sitt så mange tjenester, hun blir litt venstresidens Sylvi Listhaug. Samtidig som hun går inn i enhver debatt og på enhver scene med framtoningen fra noen på Hålogaland Teater anno 1979, i en oppsetning av Brecht.  
 
I dag ble det diskusjoner ved kaffeautomaten, jeg jobber jo som enslig kulturarbeider i et veldig høyre/frp-dominert miljø. Pluss Nordkalottfolket-dominert. Og sametinget bør forresten nedlegges. Og jeg er jo så uenig, men finner meg selv nok en gang der at jeg heller går enn tar diskusjonen. 
Av hundre grunner og en til. Av like mange grunner bør man jo ta diskusjonen.  
Det er viktig at vi som holder kultur og solidaritet høy, makter å formulere hvorfor kunst er viktig og solidaritet en grunnpillar i et samfunn. 
 
Så det gjorde ikke jeg da, jeg hadde noe annet jeg måtte rekke. 
 
Som en fin avslutning på denne posten suste det inn en mail fra høyre her, fra en annen kulturinstitusjon (jeg er kanskje ikke akkurat en institusjon,) de vil ha meg med på noe i de neste to årene, kan jeg svare innen to dager. Kommunikasjon. Åpenbart ikke kulturlivets sterkeste felt.  
 
 
 

Død, liv, bengalack, knott, bær og lys.

Jeg har vært på kirkegården og malt opp navn og datoer for bestefar og mormor. Kraftvask, skylle, skrape mose, tørke, male. Må kanskje gi mormor et strøk til, hun har vært død lengst og var mest famlet. Og mosegrodd. Fine mormor som jeg så vidt husker. Jeg trodde hun døde da jeg var to, men jeg hadde fylt tre, så jeg på steinen i dag. Jeg husker det godt, det kom masse folk og stakk ting i armen hennes mens hun lå på sofaen, og så bar de henne ut av huset, ned trappa i hagen, på en båre med hvit dyne. Jeg satt på kjøkkenbenken. Så sto jeg og mamma ved vinduet hjemme hos bestefar og mormor noen dager senere og så sa mamma "Nu e ho mormor dø" og så sa jeg "Åja." 
Bestefar var syk lenge før han døde. Mange år. Jeg var i Bergen da det skjedde. Jeg tror jeg var på kino? Ham husker jeg bedre, ham husker jeg godt, vi var like og holdt sammen. Vi toan, brukte bestefar å si. 
Mormor heter omtrent det samme som søstra mi, det ble litt rart på et tidspunkt å sitte og skrive inn søstra mi sitt navn på en stein. Man blir litt eksistensiell, hvem kommer til å male opp mitt navn?
Samtidig var det tretusen milliarder sandknott på plass, da er det ikke ro til å være eksistensell, det er det som er med Sandnes kirkegård, det er der vi oppbevarer våre døde og kommunens befolkning av mygg og knott. Herregud. Herregud. Mormor må som sagt kanskje ha et strøk til men da skal det være stiv kuling. 
 
Etterpå dro vi på blåbærtur, jeg var litt nervøs for i følge Kajeksa var det overmodent i Kauto, men det var det heldigvis på ingen måte her. Vi hadde med en kompis av Jendor og jeg merker hvor lite tålmodighet jeg har med andres barn. Det er ikke noe i veien med dette andres barn, men vi var ikke kommet fem hundre meter før han begynte å spørre når vi skulle hjem og sånne barn gidder jeg ikke dra på tur med. For da må jeg forklare hvorfor vi ikke skal hjem etter fem hundre meter og da må jeg formulere hvorfor man ikke skal hjem når man har dratt på tur og da må jeg tenke på det og det gidder jeg ikke. Mitt hjem kommer nok aldri å bli et sånt hjem som bygdas barn flokker til. 
Da vi var kommet hjem rensket jeg bær og plukket også litt av ripsen, men den er så fin der den henger rubinrød og gjennomskinnelig. 
 
Én av fire solcellelamper virker. Ser det ut til foreløpig. Men det kan også være de har fått litt lite oppladning. Krysser fingre for det. Og klør meg på leggen. Øret. Hendene. Fingrene. Nakken. Og akkurat der det var hull i kneet på malebuksa. Takk til tre tusen millarder knott. Vi er alle en del av kretsløpet.  

Og etterhvert ble det lys

-Litt flaks å bo et sted der all solcellebelysning kommer på tilbud ca samtidig som nattemørket kommer for høsten, tenkte jeg, der jeg traska opp til Jysk for å kjøpe noen lykter jeg kan henge i drivhuset. Nånei du, sa Universet. -Solcellebelysning? sa et muntert menneske på Jysk, nei den er pakket bort. Det er Jysk som bestemmer det. Jeg påpekte det ulogiske i å pakke bort noe i det sekundet det kan brukes, mennesket var enig og påpekte like muntert at hagesesongen begynner i februar. 
Jeg sier som jeg har sagt så mange ganger før: kan vi ikke bare få lov å bo der vi bor?
På Europris hadde de ikke kommet like langt i nedpakkingen, det bare lukter så sterk der så jeg prøver å unngå den butikken. Men nå er det lys i drivhuset, det vil si, vi får se da, om belysningen funker, det året jeg kjøpte lykter til trehuset på Biltema var det ingen av dem som fungerte. Det er noe med å selge folk el-søppel. Jeg tok kvittering.
 
I morgen skal jeg dra på kirkegården og male opp innskripsjonene på gravsteinen til mormor og bestefar. Vi har også planlagt en blåbærtur, det ene utelukker ikke det andre men det skal jo passe for alle da.  
Og ripsen skal plukkes. Og rabarbraen legges på sprit. Gjeddeskinn plukkes ned fra mønet. Snart er vinteren her.
 
Og mandag blir det valgvake. For meg og mannen da. Jeg er en kvinne i kultursektoren, det er vel ingen overraskelse at jeg håper at venstresiden vinner. 
 
Men i all overskuelig fremtid (10 dager) er det meldt fint vær så jeg behøver ikke gi opp hagen helt enda, så om det blir blått flertall, får jeg flykte ut der og trøste meg med den.  

Antropogeografiska studier inom Petsamo-området

Jeg har begynt på en ny bok. Den forrige skrev jeg på et slags bastard-dansk, denne er på et alderdommelig svensk. Jeg kan ikke bedømme om det også er preget av at han som skrev det, antropologen Väinö Tanner, var finlandssvensk. Men det er mye gingo, fingo og skola. Et eldre ordforråd i alle fall. Jeg har jo bodd i Sverige i mange år og er også litt over gjennomsnittlig språkinteressert, så teksten volder meg ingen problemer- når den er på svensk! må jeg få skyte inn. Hittils har jeg kommet over passasjer på finsk, tysk, russisk, latin, fransk og italiensk. Og et veldig alderdommelig førnorsk fra 1500tallet. Ingenting oversatt. Det var vel et minimum av språkkunskap man skulle ha som høyere utdannet person på den tiden- uansett, pratet meg litt bort- jeg er litt usikker på om alle andre skjønner dette like lett som jeg gjør. Ikke bare skjønner jeg svensk lett, jeg snakker rein-svensk. Jeg vet hva en vaja og en härk er. For jeg plukker altså setninger fra denne teksten og setter det sammen til en ny historie. Hadde jo vært fint om folk skjønner det som står. 
 
Det er veldig interessant i seg selv, å lese dette. Den er skrevet i 1929, altså bare fire generasjoner tilbake, når det som i dag er russland var finsk. Så er det jo allerede da et historisk dokument, for det handler om områdets bruk før grensetrekningen av 1826,  men opplysningene er i stor del fra folk som husker selv. Hvordan det var. Før grensene kom. Og jeg er jo vokst opp med navn som Fiskerhalvøya og Vaida Guba på steder inne på russisk side, men i denne teksten heter det Kikker'njarg og Aidegoppe. Og hundre andre stedsnavn på nes og vann og steiner i berget. Som er borte nå. For det er inne i Russland. Jeg får ikke hodet helt rundt det. Alt det livet her, som var det vanlige livet her, er borte. I 1826 ble grensene trukket, folk og rein fordrevet, og så ble det et nytt land. Men det var jo gammelt land. 
 
Jeg er også veldig trøtt. Jeg har på oppfordring av fyfioterapefften begynt på et nytt søvnregime. Om jeg ikke har sovnet i løpet av 15 minutter må jeg stå opp. Så nå står jeg opp hele natten istedetfor å ligge i sengen, for jeg har jo adri i mine levedager sovnet i løpet av femten minutter (HVEM har det?) og det er sikkert lurt, det er bare så jævli slitsomt. Nå er jeg så trøtt at jeg vil gråte. Men jeg gir det en sjans. Jeg sover jo ikke mindre egentlig, det er bare det at jeg ikke får hvilt heller. 
Gråte litt, drikke bittelitt kaffe, lese og plukke setninger. 
 
 
Till Keuŋjes återflyttade nu även prästen och klockaren
 
Den sistnämnda hade inflyttat från Njuehtt'jaur-sit och blev aldrig upptagen som jämnbördig
 
Sålunda förlöpte vintermånaderna
 
 

Ny uke

Det er tirsdag, men for meg er det mandag, ettersom hele gårsdagen sto i kneskjellets tegn og ble tilbragt på sykehuset. Ingenting akutt, planlagt lenge. På Kirkenes sykehus er alle retninger sør. Det gjør det ikke lett å finne frem. 
Dette er ved inngangen:
 

Og verre ble det, jeg sto på et tidspunkt i krysningen mellom fire korridorer der alle fire korridorer het SØRettellerannet. Det kom et menneske og spurte om jeg visste hvor jeg skulle, og jeg gjorde jo det, bare at jeg skulle til en avdeling som het NORD, og det var vanskelig å finne fram når alle retninger var sør. Åja det er der borte sa hun, og pekte sørover. 
 
Helgen, den mer helgeaktige delen av helgen som ikke egentlig var mandag, ble tildels tilbragt på Vuonnamárkánat. Jeg kjøpte altså ingenting. Eller nå lyver jeg, jeg kjøpte en perlebrodert brosje fra russisk Sápmi til 150 kroner. Men ellers ingenting som jo er litt rart når man er same på et samisk duodji-marked. Men jeg haaaaar jo alt. Og jeg kan lage det meste selv. Ikke ulloliidni, men hvor mange trenger jeg? Jeg har to ekte og sikkert seks maskinvevde. Akkurat det med ulloliidni ser jeg på fb har blidd en diskusjon etterpå, noen gikk hardt ut og sa det var for mye temu-duodji. Og da var det særlig de ulloliidniene man ikke kan SE er maskinvevde vedkommende gikk hardt ut mot. Jeg stussa litt først, for selv selger hun maskinvevde kommagbånd og belter, på den annen side er det lett å se at det er maskinvevd. Så jeg tar poenget. 
En annen ting som slo meg er hvor slurvete laget enkelte ting er, når det ikke er trad duodji. Ting vi har tradisjon for å lage gjøres nett og nøyaktig, men armband og skinnbrosjer og sånt som er mer nyvinninger, og egentlig kjempeartig, er mer slengt sammen i full fart for å tjene penger. Og så tjener man ingenting på det fordi det er for stygt laget. Veldig rart. Man må jo lage pene ting?
 
Jeg hadde på ládjogahpir, det er jo litt artig for det er ikke så mange som har det, men sannheten står: jeg kler den egentlig ikke. Så jeg følte meg samtidig veldig fin og veldig stygg. Slitsomt.  
 
Det var lørdagen. Søndagen må jeg ha tilbragt i dvale for den husker jeg ikke? Mulig jeg og the Stig gikk en tur opp på Sydvaranger og lette etter interessant skrap. Og jeg og the Twig en tur på kvelden opp i bunkersbyen. Så kom mandagen og jeg fikk beskjed av statsansatt fysioterapeut at jeg må roe litt ned på gåingen en stund. Og slutte med rehabøvelsene helt. Det var jo en overraskelse, veldig lite fysioterapiaktig. Men man gjør jo som man får beskjed om. Eller, det er ofte "man" ikke gjør det, men nå skal jeg gjøre DET DA. 
 
Denne tirsdagen er altså en mandag, jeg skal begynne på det prosjektet jeg har brukt de forrige ukene på å søke penger til. Snart. Nå. Kom igjen, Silje.  

Tre+bil+russer+onkel=mirakel

På et tidspunkt ca midt på arbeidsdagen orket jeg ikke sitte å høre på den ødelagte vifta som gikk kadunk kadunk, pluss et toalett som hvine...