Jeg har vært på kirkegården og malt opp navn og datoer for bestefar og mormor. Kraftvask, skylle, skrape mose, tørke, male. Må kanskje gi mormor et strøk til, hun har vært død lengst og var mest famlet. Og mosegrodd. Fine mormor som jeg så vidt husker. Jeg trodde hun døde da jeg var to, men jeg hadde fylt tre, så jeg på steinen i dag. Jeg husker det godt, det kom masse folk og stakk ting i armen hennes mens hun lå på sofaen, og så bar de henne ut av huset, ned trappa i hagen, på en båre med hvit dyne. Jeg satt på kjøkkenbenken. Så sto jeg og mamma ved vinduet hjemme hos bestefar og mormor noen dager senere og så sa mamma "Nu e ho mormor dø" og så sa jeg "Åja."
Bestefar var syk lenge før han døde. Mange år. Jeg var i Bergen da det skjedde. Jeg tror jeg var på kino? Ham husker jeg bedre, ham husker jeg godt, vi var like og holdt sammen. Vi toan, brukte bestefar å si.
Mormor heter omtrent det samme som søstra mi, det ble litt rart på et tidspunkt å sitte og skrive inn søstra mi sitt navn på en stein. Man blir litt eksistensiell, hvem kommer til å male opp mitt navn?
Samtidig var det tretusen milliarder sandknott på plass, da er det ikke ro til å være eksistensell, det er det som er med Sandnes kirkegård, det er der vi oppbevarer våre døde og kommunens befolkning av mygg og knott. Herregud. Herregud. Mormor må som sagt kanskje ha et strøk til men da skal det være stiv kuling.
Etterpå dro vi på blåbærtur, jeg var litt nervøs for i følge Kajeksa var det overmodent i Kauto, men det var det heldigvis på ingen måte her. Vi hadde med en kompis av Jendor og jeg merker hvor lite tålmodighet jeg har med andres barn. Det er ikke noe i veien med dette andres barn, men vi var ikke kommet fem hundre meter før han begynte å spørre når vi skulle hjem og sånne barn gidder jeg ikke dra på tur med. For da må jeg forklare hvorfor vi ikke skal hjem etter fem hundre meter og da må jeg formulere hvorfor man ikke skal hjem når man har dratt på tur og da må jeg tenke på det og det gidder jeg ikke. Mitt hjem kommer nok aldri å bli et sånt hjem som bygdas barn flokker til.
Da vi var kommet hjem rensket jeg bær og plukket også litt av ripsen, men den er så fin der den henger rubinrød og gjennomskinnelig.
Én av fire solcellelamper virker. Ser det ut til foreløpig. Men det kan også være de har fått litt lite oppladning. Krysser fingre for det. Og klør meg på leggen. Øret. Hendene. Fingrene. Nakken. Og akkurat der det var hull i kneet på malebuksa. Takk til tre tusen millarder knott. Vi er alle en del av kretsløpet.
2 kommentarer:
Jag har nyss blivit gravrättsinnehavare till min pappas mormor och morfars grav i Tibro. Deras namn behöver också fyllas i. Jag visste inte att man "fick" göra sånt själv. Är det lätt eller krångligt skulle du säga?
Det er kanskje forskjellige regler her og der, men hvorfor skulle man egentlig ikke få lov til det? Det skader jo ingen. Det kostet veldig mye å få noen profesjonelle til å gjøre det.
Jeg tror det er mer krongligt om steinen har ru overflate. Her var det en glattpolert stein, skriften er gravert inn og fyllt med farge. Jeg fylte i med ny farge og så strøk jeg bort overskuddsfaren/ der jeg hadde sølt med fingrene eller papir. Ikke så vanskelig egentlig. Men det er mulig det hadde vært bedre å fylle i med tusjpenn, og så lakke over med blank lakk.
Legg inn en kommentar