Åhå kei hei hei

Nei, nå må du slutte å sutre, sa søskenbarnet mitt, da jeg syk hadde sendt snap fra kontoret der jeg både sto og blødde fra fingeren og vannlekksjen bredde seg utover gulvet. Og så lo hun høyt. 

Hehe. 

I dag er jeg friskere enn i går, ikke helt frisk, men så lenge vi kan ta bilen så går det greit. Hvis jeg skal gå en halvtime gjennom snøstormen først så er energien kastet bort på annet før jeg en gang kommer i gang. I morrest knakk bare plutselig en av vindusviskerne, og det ER snøstorm, så det ble nesten gåing. Ærlig talt. Vel har vi gammel og dårlig bil, men vindusviskerne er jaggumeg nye. Ærlig talt.  

Men jeg tror kanskje jeg har løst utstillingsproblemet, det Store, Overskyggende. Jeg tror jeg vet hvordan jeg vil gjøre det, jeg kom på det i går kveld da jeg hadde lagt meg. Jeg skal jo følge en sånn søvnhygieneplan, men den virker ikke, så jeg gjør det ikke lengre, det var jo det der at jeg skal ikke ligge i sengen i mer enn ett kvarter før jeg står opp igjen, om jeg ikke får sove. Men jeg får tenkt så mye i sengen om jeg bare ligger der. Når ellers ligger man helt i ro uten input? Det er vanskelig bare det å bli stående ved et prosjekt som ikke vil seg, da går jeg videre til neste. Jeg har ingen konsentrasjon! (hva inspirerer deg, spør folk, alt, alt inspirerer meg, problemet er konsentrasjon. Hva konsentrerer meg? Å ligge og skulle sove.) Og det er jo ikke det at jeg vil være vrang og si at nei, dette funker ikke for meg, for jeg er helt spesiell og mange ytre faktorer gjør det vanskelig og i tillegg er det viktig at jeg må få tenke på jobb om kvelden, men det er ofte fruktbart- Å tenke på jobb om kvelden. Og da tenker jeg ofter på det jeg faktisk har gjort på atelieret. det kommer ikke bare fra hodet, det kommer fra dagens arbeid, men det må sette seg. Det må være stille. Så kommer det en løsning.

Og SÅ begynner jeg selvsagt å tenke på hva som ville skjedd om jeg klarte å redde Diana og Dodi Fayed, kanskje jeg ville fått et kort som gjorde at jeg fikk hva jeg ville gratis på Harrods og bo på Ritz så mye jeg ville resten av livet, hva skulle jeg kjøpt da, når ville jeg skjemtes? Og hva med tolla om jeg skulle tatt det med hjem til Kirkenes, kanskje faren til Dodi ville tatt seg av det også, og det kan jeg fint ligge og forsøke å løse frem til klokken ett, og det er mindre fruktbart i livet mitt. 

Mye mindre. 

Og så går det ikke an å si sånn nå er jeg ferdig med å tenke på kalképapir, så nå skal jeg ikke tenke på prinsesse Diana heller, god natt! 

Hadde det gått an så hadde jeg ikke hatt søvnproblemer. 

Men hvis noen vil gi meg et sånt kort der jeg bare kan hente ut hva jeg vil på Harrods resten av livet, så tror jeg at jeg har løst de fleste problemer som kan oppstå i den forbindelse. Og så tror jeg også at jeg vet hvordan jeg skal løse utstillingen og bruke de pengene som kom, på en fornuftig måte.