Jeg trenger en søyle. I dagslys. Egentlig trenger jeg et tjukt tre, men det har vi ikke så mange av i Finnmark. Jeg må lage en slags mock-up av forslaget jeg skal gjøre til skulpturkonkurransen, sånn at jeg gjør verket i virkeligheten men photoshopper det inn på steet der det skal være. Og derfor har jeg brukt dagen vandrende rundt i forlatte sykhuskorridorer, noen ut og inn av rom, noen med sykehussenger eller badekar, noen tomme, en nyreplakat liggende her og der. Papirforheng som har gått i oppløsning og ligger utover gulvet Jeg synes egentlig ikke det er skummelt i det hele tatt, men jeg har alltid mobilen med om en dør skulle gå i lås bak meg. Og så skvetter jeg faktisk litt om noe plutselig begynner å lage uventede lyder.
Én søyle har jeg funnet, borti gangen, ved et veldig traffikkert sted, og der liker jeg ikke jobbe. Får se hva jeg gjør. Tiden krymper jo inn. Særlig om noen hadde tenkt jeg skulle gjøre et offentlig verk i løpet av tre-fire uker, på samme tid. De har forsåvidt ikke ringt tilbake. Mulig de ikke jobber mandager, de er jo et galleri. Nå begynner det også å bli utsolgt for flybilletter til Tromsø. Jeg kjenner at jeg ikke bryr meg så mye.
Jeg har altså satt varme i drivhuset, bare så det ikke blir frost, men jeg klarer ikke finne noe mellom 20 grader (mye strøm som går der!) og avskrudd ovn (mange planter som døde da) og hva er greia med det? Hvor er innstillingen for Bare Litt Lunk?
I går var mannen med innestemmen innom og hentet fosterplantene sine, som har vært på legd i kjelleren hos oss siden...november da kanskje? Jeg har tatt opp alt som står og spirer der nede, men heldigvis ikke satt ut i drivhuset enda, siden det er så upålitelig.
Og i morgen kommer Šanett, med barn denne gangen, og hun skal sove i kjelleren men slipper altså Plantene fra Pasvik som kompanjonger, for en timing. Jeg har ikke sett henne på to år, det blir stas. Og så skal vi dra og besøke Tanakofta, det blir like mye stas selv om jeg ser henne marginalt oftere. Synd jeg boikotter Tana Gulv&Søl, ellers kunne det jo blitt en bra kombotur, bárdni trenger roahkit og de har sånne fine med laks på. Jeg tenker innimellom at jeg ikke har venner, bare som en konstatering, ikke som en indre klagesang, men det er nok mer det at jeg ikke har venner her jeg bor. Jeg har flyttet fra alle, igjen og igjen. Og så, innimellom, samles vi. Og det er veldig fint.
Og det er også veldig fint at DE kommer hit, (tilogmed medbringende svenske matvarer) for selv løfter jeg jo ikke en finger. Kanskje litt skjerpings der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar