Turistene

Jeg kom meg gjennom helga uten å måtte ringe giftinformasjonen flere ganger. Win. 

 

Søndagen var jeg en tur på jobb for å få jobbe litt i fred, dro fram det Ordentlige VoksenKameraet mitt og stativ og alt, og hrgd som jeg må tenke nå. Før gikk det litt mer automatisk, nå må jeg lete etter blender og lukker og hvitbalansen og alt. Jeg tok også de samme bildene med Ippånen, de er sikkert omtrent like bra til formålet. Men det er bra å tvinge seg til å tenke selv innimellom. 

 

I morrest hadde jeg en avtale i byen før arbeidstid, og ettersom fysioterapeuten min (nå exfysio, ettersom vi har hatt siste post-rehab møte) vil at jeg skal gå saktere og bruke mer tid på ting, gikk jeg saktere til jobben. Hrguhd igjen, så vanskelig da. Man vil jo gå fort til jobb. Man vil komme seg til jobben sin. Man vil ikke gå og slentre rundt på Haganes og tenke at dette er egentlig den bydelen man liker best, og oppdage et eternitthus man ikke hadde på lista, og se der, de har sannelig fått fram tulipaner allerede, på nordsia og alt. Eller jo, det vil man jo. Det er jo dritkoselig. Samtidig vil man gå kjempefort og komme seg på jobb. Det er et slit det der. Det er det virkelig. 

Ettersom jeg gikk seinere OG saktere OG en annen rute en vanlig, traff jeg på masse turister som kom opp fra Hurtigruta, som jeg bare gjør når jeg kommer sent på jobb. Jeg blir så fyllt av misunnelse. Jeg vil også være reisende og komme til en liten stygg kystby, på slutten av alle reiseled, slutten av verden, avsidesliggende, stygg, men noe er det da med denne plassen? Tenk at vi har kommet oss helt hit. Og være på ferie og gå sakte fordi man ikke skal noe viktig, og ha sånn stygg hatt man bare kan ha når man er turist, og se nye ting og nye hus og sette seg ned en plass og kansje ta et lite glass hvitt? (Bare at det siste der avslører hvor uvirkelig scenarioet står for meg, jeg hater å drikke på formiddagen. Nei, jeg elsker det, men 20 minutter senere hater jeg det, for da blir jeg trøtt.) 

Men kanskje turistene er misunnelig på meg. Se, der går det en person i vårjakke, med rødt skjerf i hånden, hun bor her, hun bor her på verdens ende, har et liv, en historie, her på dette stygge men underlig interessante stedet, en tilhørighet ikke så mange andre har, hun slipper å reise på ferie for å oppleve denne typen steder. 

Jeg vil at de skal stoppe og snakke til meg, så kan jeg si åja, dette er Haganes, veldig fin bydel, hvor kommer dere fra? Jeg? Jeg er herfra, jeg er kunstner. Jeg jobber i det hvite bygget over på øya der.  

 

Det skjer ikke. Istedet kommer jeg for ørtende gang på at jeg skal sakke farten, sakker farten, kjenner misunnelsen brenne i brystet, går forbi Uffe som står med et gjeng turister som han skal ha med på ATV-utflukt, står og forklarer dem ting, jeg lurer på hvordan det er, å hver dag stå og dra den samme regla du har dradd en million gang før, men for en ny gjeng, og jeg har jo jobbet som guide så jeg vet jo det, det er fordi jeg vet svaret at jeg overhodet lurer på det, og det slipper jeg, sakte går jeg opp til jobb og plutselig kjenner jeg havslukten, det er ikke så ofte, enda vi bor ved havet, det holder seg liksom til sin del av en eller annen grunn og jeg blir glad for at jeg kjenner at jeg bor ved havet.