Jeg innser med ett at alle møblene i stua er våre. Hjelpe meg. Hvordan klarte jeg å samle på meg så mange saker? Nå er riktignok ingen av møblene på kjøkkenet eller badene eller soverommet eller i gangen mine da. Men hele stua. Med unntak av de to enorme tv-ene som ikke virker. Og lampa. Og matta.
Og jeg vet at jeg har skrevet dette innlegget før. Det kommer seg av at jeg flytter så mye. Og da må jeg løfte hver eneste ting minst to ganger. Så jeg er litt opptatt av dem.
Det føles som en karaktersvakhet at jeg eier så mye.
Men ærlig talt, jeg er 34 år. Det må være lov å eie en sofa.
Eller?
Jeg er sannelig ikke helt sikker.
Om styret i borettslaget skulle finne ut at jeg får lov å bo der, blir det litt mer permanent og ingen overhengende flyttefare. Det har jeg aldri opplevd før. Lurer på om jeg kommer til å få et annet forhold til tingene mine da? Litt mindre dårlig samvittighet?
Kanskje ikke med det første.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar