Nå er jeg ikke i Oslo lengre.
Nå er jeg i på Stokkeholmen.
Og jeg må si at jeg føler meg nok mye mer hjemme på holmen enn i osen selv om de snakker norsk der borte. Det har kanskje sammenheng med at hver gang jeg er i Oslo føles det som om jeg har vært der kanskje fire ganger. Og det er kanskje sant og.
Eller jeg kan jo ikke ha vært der fire ganger hver eneste gang jeg er der, men ikke mye iallefall.
Så jeg finner ikke fram av meg selv og jeg har blitt vant til at storbyfolk ser ut som stokkeholmere og så går de rundt og ser ut som osloensere istedet og da blir alt så fremmedartet og rart.
Og så klarer jeg ikke, etter to år i Sverige, å venne meg av med den lille stemmen som forbereder alt jeg skal si ved å oversette det fra "den der sinnsyke figenschou-norsken som familien din driv med" til noe mer lettfattelig samskandinavisk, selv om jeg er i Norge, for jeg er jo i en storby, tenker hjernen, og der snakker de svensk. Nå stemmer det jo i stor grad i Oslo da men det gjør faktisk bare saken verre.

Stockholm er bedre enn Oslo, men Kirkenes er fortsatt best.