Om mitt dårlige forhold til sjefen.

Det som er vanskeligst med å være kunster er å lage kunst. Så er det sagt. Alle har sin måte. Noen jobber om natta, noen drar på inspirasjonsreiser, noen må ha høy musikk på mens de jobber og noen jobber best i gruppe og de fleste jobber best alene.
Jeg har funnet ut at det nytter ikke å jobbe full kontortid. Som jeg tidligere har vært kjent for å gjøre. Er det tomt i hodet så er det tomt i hodet og da kommer det ingenting bra uansett hvor mye man står på verkstedet og gråter. Har man ikke en ti til tusen mail man skal skrive litt på, er det beste å gå hjem. Jeg får ikke timesbetalt og jeg får faktisk ikke større avkastning for det jeg gjør om jeg legger inn flere gråtetimer på verkstedet, så det er lov. Jeg ligger heller ikke i sengen hele dagen og får dermed en viss avkastning for jobben jeg gjør, men denne øker ikke proposjonalt med antallet arbeidstimer. Jobber jeg døgnet rundt kommer det ikke noen med en liten konvolutt med overtidsbetaling til meg ved dagens slutt. Det har iallefall ikke hent hittil.
Man må bare rett og slett finne ut hva som funker for at arbeidene skal bli best mulig. Og det er jo også en jobb.

Det jeg har mest problemer med er forholdet til sjefen. Sjefen er verdens vanskeligste person. Og det er jeg som er sjefen såklart.
Problemet med å være sin egen sjef er jo at sjefen ser deg, hele tiden. Og sjefen er jo mest opptatt av hvordan du forholder deg til arbeidet. Det betyr at selv om jeg har gått hjem, har jeg ikke fått fri.
Jeg har faenmeg aldri fri.
Jeg er enormt dårlig til å la problemer ligg igjen på jobb. Fordi det er jo på en måte jeg som er jobben.
Og sjefen har jo ingen lederutdannelse eller meritter å vise til og skal likevel lede en liten bedrift (AD-HOdet, kroppen, meg) og gjør faktisk ikke verdens beste jobb.
Jeg har kanskje alltid hatt det sånn. Da jeg studerte musikk var problemet det at man kan alltids øve litt mer. Man kan aldri ha god samvitighet for man kunne øvd akkurat nå. Jeg har kalrt å overbevise meg selv om at det ikke er av det gode å alltid være på verkstedet, men jobb og privatliv er en stor saus, for jeg ER jo jobben min. Jeg har prøvd å ha noen lange medarbeidersamtaler med Sjefen, men hun tar det ikke til seg. Det er på en måte som om det alltid finnes en overhengende fare.
For man vet jo aldri om man får det til. Kommer jeg til å klare å lage noe bra? Det er ikke mekansik arbeide dette, så man vet ikke. Man må bare prøve, og se hva som skjer. Finnes ingen garantier for produksjonen enda man har gått førti år på skole for æ lære seg dette.

Jeg begynte å tenke på dette da jeg gikk gjenom Stockholm (nå er jeg her igjen) i går formiddag. Jeg hadde vært i et møte der jeg skal ha neste utstilling og det var vår. Det var nesten sommer, til tross for ullgenser og votter, men jeg er jo kirkeneser og går lett i sommermodus. Og det var ganske tidlig så byen var om ikke folketom, så iallefall i oppvåkningsfasen. Og plustelig fikk jeg så enormt feriefølelse. Pang! (Feriefølelse = nesten som julestemning, bare med ferie som hovedingrediens.) Og jeg vet ikke helt hvorfor det sa sånn pang, det var noe med været såklart men også noe med det der folketomme. Kanskje er det sånn fordi vi alltid dro på ferie til verdensmetropoler som Pite eller Luleå, eller fordi hotellfrokoster er tidlig og turister alltid er tidlig ute av døra av den grunn. Aner ikke.
Men der var den jo og jeg tenkte, åh, jeg vil ha fri. Jeg vil ikke nødvendigvis reise på ferie, for det pleier ikke å være bra, men jeg vil ha ferie. Jeg vil ha ferie!

Så kjefta såklart Sjefen litt på meg for jeg hadde ikke noe ateljé mellom september og slutten av desember, og var ikke det ferie kanskje?
Men det var det ikke. Jeg må få legge inn en protest. Ferie må jo være når man ikke tenker på jobb. Punktum.

Jeg innser at det faktisk er Sjefen som må på ferie. På noe tidspunkt. Og det kan ikke bli med det første for nå er det mye å gjøre, men det må være et mål. Sende Sjefen på ferie. Hvordan man nå enn får det til.
En gang mens det er fint vær.