Lørdagsfølelsen

Om jeg går rundt inne uten sokker og fryser på føttene, får jeg sånn lørdagsfølelse. Som jeg ikke helt kan plassere, lørdager er hverken som jul eller ferie, lørdager har egentlig ingen spesiell form og farge som kan gi noen følelse av noe som helst, men det henger igjen fra da jeg var liten.
For når man er liten våkner man jo, som alle vet, klokken halv seks i helgene.
Og står opp for å vente på barnetv. Og man er den eneste i huset som er våken, foreldre vil gjerne vente til sånn åtte, ihvertfall, før de står opp på en helgedag.

Så man er våken alene, og styrer med sitt. Og jeg visste ikke hvor jeg hadde sokker hen. Tror jeg. For jeg frøs alltid på føttene til noen sto opp og ordna opp.

En sånn helgedag da jeg var oppe alene og satt og venta på barnetv og så på prøvebildet og frøs på føttene, ble det ingen barnetv for Sveriges statsminister var skutt. Sa hallodamen. Jeg forsto at dette var alvorlig, det var vel blandingen av avlyst oppsatt program og at noen var skutt, så jeg gikk ned og vekte mamma og pappa. De sto opp med en gang og jeg kjente at det var alvor i dette. De tok på seg slåbrokker og kom opp og vi satt og så på tv. Jeg visste jo om eksistensen til disse slåbrokkene men jeg tror aldri jeg før hadde sett dem i bruk. Pappa hadde en blå, rutete og mamma hadde en i vinrød fløyel. Slåbrok er et katastrofeplagg.


Jeg husker ikke hva som hendte etterpå, noen fant sikkert fram sokker til meg. 
Og nå tenker jeg alltid på Palme når jeg går uten sokker for lenge. Og på de der slåbrokkene. Men ikke på katastrofer. Bare på det der blårutete og på vinrød fløyel.